> 3

Mur går lydløst gjennom konditoriet, bort til arbeidsbenken. Han stiller seg opp på en slik måte at magen nesten kommer i kontakt med treverket. Armene slipper han rett ned langs kroppen.

Benkeplaten er matt og slitt. Dette materialet har aldri vært lakkert eller oljet, den eneste overflatebehandling han utfører er vask med såpevann, slik kommer den fine, lyse fargen frem.

Han blir stående i noen sekunder, mens han hviler øynene mot strukturen i treverket. Deretter løfter han hendene langsomt opp, noen få centimeter høyere enn arbeidsbenken, før han igjen senker dem ned mot det tunge treverket, hviler de magre knokene sine mot den organiske flaten, folder dem varsomt ut.

Han kjenner at de utstrakte fingrene og håndflaten kommer i kontakt med molekylene i materialet, slik at varmen flyter fra huden og over til arbeidsbenken, noe som gir ham en sval følelse i kroppen. Å hvile hendene slik, i en behagelig posisjon mellom avstand og berøring, gir ham en klar sanselig erfaring av både å være til stede i øyeblikket og å åpne en forbindelse til dette rommets historie.

Her har han stått om natten og om morgen, så lenge han kan huske. Først var det bare så vidt han klarte å presse haken over kanten på benken, og enda han stod på en skammel og strekte tærne helt ut, fikk han bare et glimt av den store eikeplaten hvor moren hadde plassert redskaper og nødvendige ingredienser som brunt sukker, kakaosmør, hvetemel, lecitin, revet sjokolade, chilipulver, nougat og vanilje. Han husker godt gassblusset og kasserollene, duften av kakaosmør som smelter over vannbad og de små sekundene som skiller et perfekt resultat fra havari.

Fra sin posisjon bak arbeidsbenken har han registrert endringer av både fysiologisk og økonomisk art. Han har observert hvordan benken gradvis er blitt lavere i takt med kroppens økende høyde, og hvordan bevegelsen nå har stanset, perspektivet som har endret seg fra en glupsk og umettelig ungdom som strekker hals, for å få et glimt av søtsakene på bordet, og frem til denne natten, hvor han rolig senker hodet og iakttar det hele med et større overblikk og er tilfreds med å la det være slik, nøye seg med tilberedelsen, at det ikke lenger betyr noe å fortære, at tilfredsstillelsen ligger i selve produksjonsprosessen og de små bitene han plasserer på tungen for å kontrollere at kvaliteten er slik den skal være.

Mur forstår ikke folk som klager over at alt går så fort i dag, at livets hastighet ikke er til å holde ut, at vi henger i en karusell som spinner rundt i svimlende fart og klamrer oss fast som best vi kan. Selv utfører han oppgavene sine i nøyaktig samme tempo som før. Han husker den ferske duften av nybakte kanelstenger i neseborene og morens fingre som løfter den varme platen langsomt ut av ovnen. Mur arbeidet møysommelig og lenge mot dette målet: den myke skorpen og kandisert glasur av kanel og sukker over det rykende, ferske bakverket, hender som åpner døren til den stekende heten og strør krydder over de flate, gylne hvetepølsene.

Det er ikke nødt til å være slik, tenker han, alt går ikke raskere nå, jeg går ikke raskere, ikke engang klokken går raskere.

Hastigheten er ikke bestemt utenfra, den er ikke fast, du bestemmer selv hastigheten på ditt liv, i hvert fall til en viss grad, i hvert fall her, i vårt land, her kan de fleste påvirke hastigheten på sine egne liv, tenker han, og det er få, eller ingen, unnskyldninger, enten du er industriarbeider, økonom eller reklamemann, tenker han, bestemmer du selv, i hvert fall til en viss grad, med hvilken hastighet du vil leve ditt liv, tenker han, og går det ikke, tenker han, så finnes det andre muligheter, det er alltid andre muligheter, det er aldri bare denne ene muligheten, tenker han, ingen er dømt til å være økonom eller reklamemann hele sitt liv, tenker han, det er ikke slik, tenker han, det er ikke slik at man bare skal henge på. Det er like viktig å hoppe av.

Livets hastighet er tiden som passerer fra du blander smør og egg, til du løfter de rykende, ferske kanelstengene ut fra stekeovnen og lar dem hvile noen minutter i romtemperatur.

Livets hastighet, er å sette seg ned og ikke røre de nystekte kanelstengene.

Livets hastighet er å vite at alt er klart, at du når som helst kan fylle munnen, øynene og magen, men likevel blir du sittende i morgenrøden og se vinduer åpnes, damp som stiger frem fra luftekanaler og skaper en teatralsk effekt, gardiner som trekkes til side foran snø som skal begynne å smelte i solen om noen øyeblikk, mens en svak, men merkbar, odør av krydder stiger i nesebor og bihuler.

*

Mur har ikke e-postadresse eller mobiltelefon. Han ser ikke behovet, ikke i hans situasjon. Mobiltelefonen er sikkert nyttig for mange, og han ser at folk i alle aldre har stor glede av den. For mitt liv, tenker han, vil den imidlertid ikke utgjøre en forskjell. Jeg lever med min egen hastighet, tenker han.

Han kommuniserer muntlig med kundene i konditoriet og råvarene får han levert på døren av et fast bud, og så mange venner har han ikke, at det byr på problemer å kommunisere med dem over vanlig telefonlinje, det som i dag omtales som fasttelefon.

Den oppvoksende generasjon, tenker han, er svært forskjellig fra meg. De unge, tenker han. De unge, som er fulle av håp og fremtidstro. De unge som tror at lykken finnes i en annens hjerte. De unge, tenker han, som ennå ikke har oppdaget at kroppen eldes.

De unge, tenker han. Jeg lever iblant dem, men jeg trenger ikke være som dem for å leve mitt liv sammen med dem, så hvorfor skal jeg late som jeg har bruk for deres høyteknologiske innretninger.

Livet går uansett videre. Jeg klarer meg, og de klarer seg fint uten mitt engasjement. Det er ingenting jeg ønsker å gjøre, som ikke lar seg løse på den gamle måten. Bortsett fra det å betale regninger, det blir mer og mer komplisert, om man ikke går over til nettbank, og brevgiro får stadig høyere gebyr. Derfor overlater han betaling av regninger til sin assistent, som både har datamaskin, mobiltelefon og internett hjemme i sin leilighet. Visse kompromisser er man nødt til å gjøre i dagens samfunn, noe han til nød kan leve med, så lenge han selv unngår direkte berøring med slikt utstyr.

Han strekker fingerleddene ut, krummer dem langsomt igjen, stekker dem ut og presser huden enda tettere mot treverket i arbeidsbenken. Der ligger de, og slik vil de ligge, enda litt, fingrene som brer seg utover den organiske massen, leter etter fordypninger, ujevnheter og små avvik i den jevne fargen, øynene som følger fingrene, fingrene som leder øynene, blodet som følger bevegelsene der fingrene undersøker hver nyanse.

Han lukker øynene. Her er alt som fins, hender som vikler seg ut som tynne røtter, over bunnen av en grønn skog snor de seg frem gjennom lag av muld og kjølige netter, en død sommerfugl, våte ekskrementer og skogbunnen som mørkner.

Mur betrakter rommet omkring seg. Her er alt han trenger for å utføre sine arbeidsoppgaver, store krukker med kokos, mel og sukker, konditorfarge, knust sjokolade og poser med spesialimporterte mandler. Snart skal han plukke ingrediensene frem, én etter en skal han plukke dem frem og beregne riktige blandingsforhold. Om noen ganske få timer vil duft av krydder og nystekt bakverk flyte gjennom ventilasjonsanlegget og ut i omgivelsene, for kanskje å pirre neseborene til forbipasserende. Noen vi helt sikkert stanse, åpne døren og gå inn i konditoriet, fortsette mot disken, peke på de glovarme platene med rykende, ferske kanelstenger og skillingsboller, og der inne vil han stå og plassere de utsøkte varene i små kartonger, svare så godt han kan på spørsmål om råvarenes kvalitet, før han avslutter handelen med et kontant smekk med skuffen i kassaapparatet.

*

Mur setter stor pris på sine omgivelser, både innenfor og utenfor leilighetens avgrensede antall vegger. Der inne kan han sitte og studere interiøret, vurdere om et møbel med fordel kan plasseres annerledes, om leilighetens plan er i samsvar med innredningen. Han har ikke mange møbler, han liker den luftige følelsen. Det er ikke bra for helheten å blande for mange bestanddeler. Hver ting krever sin plass for å stå frem med karakter, slik er det også med hans egne praliner, som han tilbereder med konditorens pasjonerte respekt for faget. De mest eksklusive sortene baserer han på en tre hundre år gammel fransk oppskrift, hvor grunnteknikken kan spores tilbake til Château de Vaux-le-Vicomte, et sted han flere ganger har besøkt, for å fange en slags stemning eller stedsbestemt patina. Når han står foran slottet og ser utover barokkhagen som forsvinner mot en uendelig horisont, forsøker han å forestille seg hvordan menneskene levde her, før Ludvig XIVs finansminister Nicolas Fouquet jevnet flere landsbyer med jorden og bygget om det beskjedne slottet til et enormt palass med et overdådig hageanlegg og i sitt overmot hyret inn de tidligere landsbyboerne til å gjøre jobben for seg. Tenke seg det, først jager du folk fra sine hjem, og deretter ansetter du de samme menneskene til å bygge ditt eget palass på tomten hvor de selv bodde, små hus som nådeløst ble revet bort fra dem. Det var disse små landsbyene som utgjorde slottets omgivelser den gang kjøkkensjef Lassagne laget sine første praliner, og han er overbevist om at denne nærheten til dagliglivet hadde betydning for unnfangelsen av den enkle, men svært slitesterke oppskriften, hvor de eneste ingrediensene er sukker og mandler. Det var enda godt pralinen var skapt før Fouquet gjorde sitt inntog på eiendommen og veltet om på alt. Han tenker på hvilke konsekvenser det ville hatt for utviklingen av konfektsjokolade, om ikke Lassagne hadde fått arbeide i fred i sine rolige og landlige omgivelser og oppdaget hvordan små krystaller klumpet seg om de varme nøttene i gryten og forvandlet mandler i sukkerlake til utsøkte praliner.

*

En gang Mur var på konditorsamling på kontinentet, ble han forært en innsats til kremsprøytene som modellerer kremen på en mer kompleks måte enn alt hva han tidligere hadde laget. Det vanlige, og normale, er instrumenter som preger kremen med utvendige riller etter hvert som massen presses ut gjennom dysen; enten du benytter stjerneformede, runde eller andre munnstykker er det alltid tale om mønstre som tegnes på utsiden av kremen etter hvert som den myke massen presses utover kaken, men under denne reisen til et av konditorfagets arnesteder, på en tid da byens konditorer praktiserte sitt mesterlige håndverk i knøttsmå kjellerverksteder og i trange smug, til forveksling lik de romantiserte og ofte klisjéaktige, rustikke fremstillinger du møter i moderne film, bare med den forskjell at det her ikke er snakk om iscenesatt, tilbakeskuende lengsel etter noe tapt, vi er nemlig ved kjernen av en praksis som på det aktuelle tidspunkt fortsatt utgjør en dagligdags og livaktig del av nabolagets livsmønster -- og det var altså her, etter å ha lært bort noen av sine egne smarte triks til en radmager konditorsvenn fra Budapest, at læregutten Mur ble forært en helt spesiell sprøyteinnsats som ikke bare tegner ornamenter på utsiden av kremen som presses gjennom det blanke stålet, men også bearbeider materialet med en komplisert mekanisk prosess som ved hjelp av et system av små, halvmåneformede klaffer som lukker og åpner seg i dysen på et vis han aldri helt har forstått og som minner mer om hjertets håndtering av blodet enn menneskets håndverk også preger det myke krembåndet som slynger seg utover kakene med små utgravninger på innsiden, som når han studerer det nærmere gir assosiasjoner til et gammelt arkeologisk felt hvor det dukker opp omriss av skulpturer og sarkofager i erodert marmor under tidens ulike lag av sedimenter, og nettopp slik former dette munnstykket små spor av noe Mur betrakter som en klassisk arv, men som naturligvis ikke lar seg gjenskape i detalj på arbeidsbenken, noe han for så vidt hverken ønsker eller har illusjoner om å gjøre, antikkens mindre hyggelige aspekter tatt i betraktning, som for eksempel menneskeofring og hold av slaver. Mur er motstander av å kaste mennesker som hjelpeløst bytte til sultne rovdyr som folkelig underholdning i en manesje prydet til fest og moro, noe som underbygger hans skepsis til antikken. Utover underholdningsaspektet har han ingen klar formening om ofring av mennesker, det er et komplisert spørsmål som ville kreve grundigere undersøkelser, i hvert fall om man legger til grunn en antropologisk og ikke moralsk tilnærmingsmåte til problematikken. Det er enkelt å være motstander av menneskeofring, noe som ikke er unaturlig, tatt i betraktning at mennesker, på grunn av viljen til å eksistere, vil se det som en potensiell trussel mot egen eksistens og verdi dersom menneskeofring selv bare på et prinsipielt plan skulle tilskrives positive egenskaper og anerkjennes som en legitim del av den samfunnsmessige orden. Mur har en overbevisning om at ofring av mennesker mot deres egen vilje, vanskelig ville la seg innpasse i et moderne samfunn, noe som i praksis må tillegges avgjørende vekt.

*

Han senker skuldrene, løfter dem halvveis opp og slipper dem ned igjen, kjenner at han puster dypt og rolig i lange drag, som om luften, kjøttet, lungene og huden er del av samme materie, at kroppen hans er som en belg som blåses opp og sammen igjen, som får ham til å ese ut og slippe seg tilbake og samle seg om iakttakelsen av arbeidsredskapen som han også føler en sanselig nærhet til der han står og puster med hendene rolig over bordplaten; han er alt dette, alt som fyller tankene og som kroppen utfolder seg i, hvor det ene ikke kan tenkes uten det andre, og der foran ham ligger arbeidsredskapen klar på arbeidsbenken som en del av nattens forberedelser, skinnende rene, nærmest som kirurgiske instrumenter å betrakte, gløder de mykt i det varme lyset fra pæren som henger under en gammel stålskjerm i taket, tretti watt, ikke mer, det bør ikke være mer, ellers blir lyset for skarpt og intenst, for det skal være kontrollert og ikke overdrevet, bare med nødvendig effekt, ikke mer, akkurat slik hans generelle holdning til arbeidet er, med nødvendig effekt, nødvendig effekt og presisjon, slik arbeidsredskapen modellerer det føyelige materialet med en hensiktsmessig skarphet og kraft og etablerer koherens mellom utside og innside, et nødvendig samsvar mellom form og stoff, mellom fremtoning og substans, mellom metode og resultat, mellom ham og kanelstengene, slik at de ulike bestanddelene tilpasses hverandre, og i en slik relasjon er arbeidsredskapen helt avgjørende, ikke bare gjennom det funksjonelle, men i den estetiske fullbyrdelsen av situasjonen, slik arbeidsredskapen møter blikket, slik blikket møter arbeidsredskapen, før arbeidsredskapen skjærer inn i materialet, før han setter i gang, mens han står der foran arbeidsbenken og ser hendene hvile med håndflatene vendt oppover, fingre som innleder en rolig krumning, at de allerede forbereder seg, at de vet nøyaktig hva som skal skje, de kjenner hver minste detalj, hver eneste bue, hvert eneste myke kutt og skjærebevegelse i lange jevne drag, pulsen som sender små støt gjennom fingertuppene og over i treverket, gjennom alle lag av tid og blodet som farer langsetter årringer, kvistknuter og små riss og hakk, der ligger de, der ligger fingrene hans, de vet akkurat hva som skal til, hvor hardt de skal gripe, hvordan de presist skal lede kniven, han har sett det på TV-programmer fra operasjonssaler hvor leger samler seg om en skadet kropp, og hver gang skalpellen bryter gjennom huden og skjærer en åpning som lar kirurgen komme til de indre organer, tenker Mur på store flater av marsipan, tynne lag som kuttes til og deretter føyes mykt omkring kaker av krem og kirsebær, og når han er ferdig er det akkurat som han har sydd sammen et ødelagt legeme, at vev og indre organer er bundet opp og plassert i sine naturlige posisjoner. En gang laget Mur en naken jente i krem, sukkerbrød og marsipan, og effekten var så virkelighetsnær at han kjente et begjær etter å ta henne med seg til sengs, ja han plasserte henne til og med på den gamle divanen på bakrommet i konditorverkstedet og forestilte seg at hun lå der og sov, uten et plagg, bare denne nakne jenta og Mur, han som står og betrakter henne og hun som ligger og sover, det var nærmest som brystene hennes beveget seg opp og ned, i takt med den langsomme pusten, pikken som reiser seg mellom lårene og hånden som klør varsomt på ballene, den barberte fitta hennes som glinser rødt i den svake belysningen og han tenker at han vil knulle henne, kjenne den deilige krampen i underlivet hennes, hvordan hun knar lemmet hans mellom brystene i rolige bevegelser, før hun krummer nakken og legger det røde pikkhodet mellom leppene og smatter litt på den svulmende tuppen, for deretter å lede skaftet lenger innover i gangen, helt til hun kjenner at det butter mot drøvelen og herfra må lirke og vri for å presse seg lenger ned, presse pikken enda lenger inn, til hun treffer spiserøret og kjenner brekningskrampene i svelget, at det er like før hun spyr at hun trekker seg tilbake og fortsetter å suge og slikke på pikken helt til den varme sæden kommer strømmende fra ballene, gjennom sædlederne, for slik å sprute ut i munnen hennes, og hun gulper og suger om hverandre, mens det renner fra munnvikene og ned på halsen. Når han er helt tom trekker hun munnen bort fra pikken og spytter spermiene utover magen og han gnir den seige massen over brystene hennes, halsen, kinnene og til sist leppene, legger håndflaten under nakken, stryker håret varsomt og bøyer seg frem og kysser den røde munnen, kjenner smaken av sine egne sædceller, sitt eget arvestoff. Deretter reiser han seg raskt, går bort til redskapen og finner frem den lengste kniven, deler den vakre kvinnekroppen i passende serveringsbiter som han danderer på et fat og legger i serveringsdisken.

Den påfølgende natten drømte han at de to møttes igjen. Hun står naken foran ham i en grønn skog og vinker – kom her – og når han nærmer seg den blodige kvinnen ser han øksen som hun holder i hånden, som hun løfter over hodet, klar til hugg.

Spar meg, ber han og setter seg på kne. Spar meg.

*

Mur er først og fremst en kunstner, innenfor sjangeren utsøkte søtsaker, men også forretningsdriften må ivaretas på en forsvarlig måte, ellers går det utover kvaliteten på produksjonen og muligheten for å drive konditoriet videre. Han har latt seg fortelle at kunden alltid kommer først, men slik kan det umulig være, det er produksjonen som kommer først, produksjonen ligger til grunn for det hele, den omstendelige prosessen fra utvelgelsen av de beste råvarer, som i praksis innebærer tålmodig og langsiktig arbeid overfor tradisjonsrike produsenter og leverandører, og deretter arbeidet i verkstedet, hvor fagmannens følsomme hånd med all sin kunnskap transformerer mandler og sukker til ferdige praliner som endelig kan hvelves ut av sine former. Selvfølgelig må han også tenke på kundene, men kundene kommer ikke først, kundene kommer nest, de kommer etter produksjonen, først da kommer kunden inn og bestiller sine søtsaker, etter at varene er produsert og ligger klar for personlig seleksjon og fortæring, først da har det en betydning hva kundene tenker om virksomheten hans, alle enkeltdelene som utgjør Murs konditori. Enkelte av kundene er så ufordragelige at han helst vil gi dem en tupp i ræva og sparke dem ut på fortauet, mens punsjboller og mazariner triller bortover gaten, men det ønsker han jo ikke, han har ikke til hensikt å ødsle slik med sin egen produksjon og resultatet av sitt eget arbeid, det er nytelsen av de eksklusive kreasjonene som er selve formålet med virksomheten og det ville stå i en direkte motsetning til motivasjonen for hans virke som konditor å forårsake en slik og destruktiv befatning med egne varer og lange netters slit, da får det heller være med den tuppen i ræva, kundene er tross alt underordnet produksjonen og han ønsker ikke å ødelegge produksjonen bare for å markere et prinsipp overfor en frekk og uspiselig kunde. Han må avfinne seg med at de er der, disse merksnodige kreaturene som halvveis fraværende snuser omkring inne i butikklokalet, som var de studieobjekter i rottekammeret til en professor. Av og til tar han tiden på bevegelsene i konditoriet og fører kundenes individuelle data ned på et rutepapir, slik at han kan følge med på hvordan de enkelte disponerer tiden sin, hvilke endringer de gjennomgår, noe som også gir ham grunnlag for å beregne forholdet mellom utgifter til leie av lokaler, gjestenes brutto forbruk og forventet grad av service. Om ikke lenge vil de være her, snart vil han høre at det ringer i bjellen over døren og dagens første kunde gjør sin entré. Da bryter det løs. Han kjenner nakkehårene reise seg bare ved tanken på hva han risikerer å bli utsatt for av alskens trivielle konversasjoner og meningsløst pjatt, men før den tid skal han altså blande søtsaker, mel og smør, forme de glinsende massene til fristende kreasjoner, plassere kakestykker, konfekt og boller i den skinnende, rene disken.

*

Selv om Mur vedlikeholder enkle og fundamentale teknikker som markerte starten på konfektkunsten i Frankrike på 1600-tallet er han også opptatt av moderne og mer komplekse uttrykk i konditorfaget, og derfor har det vært viktig for ham å fordype seg i de smaksmessige og estetiske endringer som i løpet av det nittende århundre omdefinerte pralinen fra en enkel ristet nøtt til raffinerte sjokoladekonfekter. Konditorens spesialitet er kolleksjonen av håndlaget belgisk sjokolade hvor alle ingredienser er nøye selektert og satt sammen i gjennomtenkte kombinasjoner. Kakaobønner fra Elfenbenskysten, håndplukkede mandler, økologisk rørsukker og kokosfett, samt andre sesongbaserte nøtter. Etter at hele prosessen er gjennomført med nidkjær presisjon kan Mur tilfreds holde frem et brett med sine personlige varianter – eller realisasjoner – av den belgiske sjokoladen.

Også den belgiske sjokoladen ble til gjennom kontakt over landegrensene, da Jan Neuhaus på midten av 1800-tallet kom flyttende til Brussel fra Neuchâtel i Sveits og etablerte det som i dag er kjent som et av verdens mest eksklusive sjokoladehus, med utsalg over hele verden, og som den dag i dag bærer hans eget familienavn. Det nærmeste Neuhausutsalget Mur kjenner til ligger i Gøteborg, og det hender han setter seg på bussen og reiser nedover svenskekysten ens i ærend for å avlegge Neuhausfilialen en visitt.

Praliner er selve tradisjonsbæreren i sortimentet, men også trøfler har en fremskutt posisjon. Mur lager trøfler mest for nostalgiens skyld, da hans første erotiske erfaring fant sted ved en liten innsjø i Brügge etter at han og den unge kvinnen Isabel, som han møtte i en mørk kupé på nattoget fra Brussel, hadde spist trøfler ved Quai de Rosaire og speilet seg i blikkstille vann i de gamle kanalene. Med ett var det som de befant seg i en historisk dimensjon flere hundre år tilbake, hvor alle bevegelser var mekaniske og glødelamper, motoriserte kjøretøy og hele den industrielle revolusjon fortsatt var en fremtidig fiksjon. Hører du hovslagene fra hestene som trekker vognene gjennom gatene, hadde Isabel sagt etter at de igjen vendte blikket mot dagens Brügge, jeg føler at vi ennå er der inne i refleksjonen et sted, i en tid som ikke finnes, som om blandingen av det historiske og det som ligger foran oss her og nå er mer virkelig enn virkeligheten selv. Deretter tok hun ham i hånden og viste ham veien til Vår frues kirke, med den berømte madonnaskulpturen av Michelangelo.

Jeg er så redd, sier Isabel, jeg føler at det når som helst kan slutte, at vi bare skal forsvinne.

Jeg forstår ikke hva døden er, sier hun og ser ham inn i øynene.

Jeg forstår det virkelig ikke, hvordan alt bare kan slutte?

Kan du forestille deg det, spør hun, at du ikke lenger er her?

Etterpå løper de langs kanalene og gjemmer seg i krattet ved en kunstig dam.

Isabel, du har grønske i håret, sier han.

Når de tar farvel på sentralbanestasjonen i Brussel noen dager senere, spør han Isabel om hun vil ha adressen hans hjemme i Norge, men hun vet ikke om det har noen hensikt.

Kanskje vi sees, sier han.

Kanskje ikke, sier Isabel.

*

Han jobber jevnt og effektivt og produserer nøyaktig det som står i ukeplanen. Enda han forsøker å beregne produksjonen så presist som mulig, blir det gjerne varer til overs. Mur planlegger derfor aldri lenge i forveien hva han skal servere, skulle han vente besøk i sitt hjem. Han velger heller å avvente situasjonen og se hva som blir til overs fra produksjonen i konditoriet, før han legger planer for serveringen. Mangler han en mazarin, er det bare å spe på med en punsjbolle. Punsjboller er også godt. Folk flest liker begge deler, det vil nok passere. Helt sikker kan han likevel ikke være, da Mur personlig foretrekker mazariner fremfor punsjboller. Egentlig er han ikke særlig glad i punsjboller, men han har skikkelig dreis på oppskriften, dessuten går de unna som varmt hvetebrød, eller kanskje skulle han si som ferske punsjboller. Ja, de går unna som ferske punsjboller. I praksis har han aldri stått overfor den situasjon i sitt hjem at det har vært nødvendig å erstatte en mazarin med en punsjbolle, men det er viktig å være forberedt, skulle ulykken først være ute.

*

Mur har satt opp en liten bokhylle innerst i lokalet, som et ekstra tilbud til gjestene. De fleste har imidlertid ikke fantasi nok til å bevege seg bort fra sine bord, så det er ikke ofte noen av titlene plukkes frem. Av og til omorganiserer han plasseringen av bøkene, slik at den visuelle fremtoningen endrer karakter, i et forsøk på å trekke mer oppmerksomhet mot bokhyllen, et tiltak som dessverre ikke har hatt effekt på kundenes adferd, selv ikke et tykt, innbundet eksemplar av Musil som ligger i vinduskarmen vekker videre oppsikt. Den eneste kontakt mellom dette verket og en av konditoriets kunder, inntreffer en ettermiddag fru Hoorn plasserer avstandsbrillene på boken, mens hun leter etter lesebrillene i håndvesken, hva nå det skulle være godt for, hun som bare leser menyen, og den kan hun i blinde.

*

Om nettene er det bare han, alene sammen med boller og baljer, ingredienser og glasur, noen kakebunner. Da hender det han stanser, ser seg tilbake og studerer furene i de panelte veggene, ett og annet som avtegner seg i treverket. Han kan legge arbeidsredskapen til side, gå bort til enden av rommet, legge håndflatene mot benken, kjenne strukturen i den kjølige overflaten, og han hvisker, hvisker veldig lavt, noe bare Mur kan høre.

Hver eneste vår sitter han ved dette bordet og fyller ut selvangivelsen. Her produserer han sine varer, selve grunnlaget for inntjeningen, og derfor mener han også at det økonomiske oppgjøret bør gjennomføres på samme sted. Alt annet papirarbeid gjør Mur ved skrivebordet, men når selvangivelsen fylles ut, ønsker han at det foregår med mel under neglene. Selvangivelsen har en viktig plass i Murs årlige syklus, den representerer oppgjøret mellom konditoren og fellesskapet, representert ved skatteetaten med lang, hvesende esss, som den hissende lyden fra et årvåkent reptil som kleber seg fast til den kalkhvite murpussen og skuer ham over skulderen, passer på at han får med seg hvert eneste lille desimal.

Sssssssssssssssss... Sssssssssss… Ssssssss…

Alle personlige goder Mur har begunstiget seg selv med i embetes medfør, som det heter, og som skatteetaten, med lang hvesende ess, har vedtatt er gjenstand for fordelsbeskatning og derfor pliktig å oppgi på selvangivelsen, har han formidlet opplysninger om på ærligste vis, uten uhederlige forsøk på å utnytte gråsoner i regelverket til å føre opp fradrag som strider mot lovens intensjoner. En gang utelot han et tall i ren forglemmelse, men da lot det årvåkne reptilet en bit av haletippen falle ned og legge seg på papiret, akkurat der hvor mangelen åpenbarte seg, og slik gikk det til at skatteetaten, summa summarum, fikk sneket inn den siste, lille rest av skattbar inntekt i hans sirlig oppstilte selvangivelse og tilhørende næringsoppgave. Skatteetaten, med lang hvesende ess, hadde ofret en bit av seg selv, for at Mur, den næringsdrivende, på sin side skulle få anledning til å gi hva plikten tilsier – en oppfyllelse av balanse mellom mennesket og systemet, et systematisk, abstrakt og organisk hele, et system og en kropp som henger sammen med de tilstøtende kropper og systemer, samfunnets maskineri og virvler, kretsløp, lymfekjertler og matematiske funksjoner.

Mur har en naturlig kjærlighet til tallenes nøyaktighet, og han etterstreber balanse mellom natur og kultur. Han forvisser seg om at han er en netto bidragsyter – en som gir, fremfor å motta, naturligvis innenfor rimelighetens grenser.

En gang ble Mur ved en feil ilagt for høy skatt, men i stedet for å klage på likningen og sette i gang en kostbar og tidkrevende offentlig saksbehandling benyttet han dette misforholdet som et påskudd til å skru opp sitt personlige forbruk av offentlige tjenester, vel og merke bare for en liten periode, og uten overdrivelse. Han mente det mest korrekte ville være å levere en klage, men siden klageprosessen var kostnadskrevende for likningskontoret og summen tross alt var relativt lav, kom han frem til at det beste for begge parter ville være om han helt på egenhånd, og i det stille, beregnet en slags minnelig kompensasjon uten at staten ble belastet med merarbeid. Som ledd i en slik kompensatorisk handling reiste Mur inn til hovedstaden for å beskue kunsten i den øverste etasjen i Nasjonalgalleriet og avla i tillegg sitt lokale folkebibliotek to ekstra besøk i løpet av en fire ukers periode. Siden bibliotekbesøket var ekstraordinært, valgte han denne gangen en bok som skilte seg ut fra de titlene han vanligvis bringer med seg hjem fra den mørke steinbygningen, nærmere bestemt Marquis de Sades Filosofi på soverommet, og når Mur i etterkant oppsummerer sin private justering av likningsoppgaven sitter han igjen med en opplevelse av at det har kommet noe godt ut av situasjonen. Den aktuelle bokens sosiopolitiske budskap og fremhevelsen av nytelsens posisjon i individets selvrealisering kunne han også kjenne igjen fra sine egne forestillinger om tilværelsen, med den forskjell at han, fremfor å fortape seg i egen overskridelse, legger til rette for andre menneskers nytelser.

*

Til tross for sin asketiske livsførsel, har Mur også kroppslige behov. Han har en sterk seksualdrift, men det er ikke ofte den blir tilfredsstilt. Det kan gå flere år mellom hver gang han har sex med et annet spesimen av arten homo sapiens. Det er situasjonen, hvordan livet er innordnet, som forårsaker den generelle avholdenheten. Mur skulle naturligvis ønske han hadde noen å knulle på fast basis, eller ha intimt samkvem med, men ut i fra en totalvurdering, både moralsk, pragmatisk og seksuelt, har han avfunnet seg med at de kroppslige tilfredsstillelser som hovedregel må overlates til fantasien. Det er enklere å ta seg en runk, det krever minimalt med forberedelse og du kan til og med følge ditt eget tempo, uten sure miner, og moralsk sett er det en mye bedre løsning enn å etablere et samliv han umulig kan fullbyrde på en sosialt tilfredsstillende måte, og derfor har han også slått seg til ro med at livet som konditor vanskelig lar seg forene med et langvarig stabilt kjærlighetsforhold. Dette er prisen han betaler for livet han har valgt å leve. Sånn er det å ofre seg for sitt yrke, og om han skal være ærlig, har det også sine fordeler, det er ikke bare et offer, han trives egentlig godt med sitt valg. Når det er sagt, så vet han sannelig ikke hvor stort offeret egentlig er. Han har lest at enkelte par som lever sammen, etter en stund slutter å ha sex og går over til onani de også, noe som for Mur fremstår som en totalt absurd situasjon. Tenk om han skulle trekke en kvinne inn i huset og alt det betyr for hvordan han organiserer livet sitt, også ville det hele ende med at han fortsatt sitter der foran fjernsynsapparatet og napper seg i snoppen til bilder av et halvnakent fruentimmer, mens hans samboer ligger og sover. Det gale vanvidd, tenker Mur. Riktig nok har jeg en begrenset seksuell situasjon, men jeg har da i hvert fall min personlige frihet. Flere av kundene hans er enslige, og det hender han mottar middagsinvitasjoner. Mur takker konsekvent nei til disse. Hans rolle i butikken er ekspedering og innpakking av varer, servering av utsøkte fristelser, høflige smil og opprydning. Der må han også sette en skarp og tydelig grense, en regel han også har fulgt hele sitt yrkesaktive liv. Han har aldri gitt etter for tilnærmelser fra kunder i løpet av årene bak disken, enda fristelsen kan være stor, har han alltid funnet en gangbar unnskyldning, og slik har han lykkes i å opprettholde en nødvendig avstand.

*

Som liten gutt forestilte Mur seg et liv fylt med store bragder: ekspedisjoner innover i dype skoger, lange padleturer langs Alaskas øde elvebredder hvor vide sletter åpner seg mot horisonten, gigantiske flokker med bøfler, noen enslige bønder som gjeter sitt kveg, enkelte ganger uten å se folk på flere uker og alltid med et ladet gevær innenfor rekkevidde. Han ser på armbåndsuret, børster melis og kanel av safirglasset som beskytter ur-skiven, en sveitsisk, håndlaget kronograf som viser tiden helt presist og trekker seg opp automatisk i takt med konditorens bevegelser, smale visere som kretser omkring urets sentrum og veileder ham gjennom hverdagen. Mur tenker på faren, hvordan også han navigerte etter kalibrerte instrumenter der ute på havet: sekstanter, trekanter og blankpussede kronometre som sammen med de nyeste kart og skipsbyggerkunst skulle lede dem trygt gjennom djevelske stred, hvor skipene ligger strødd på havbunnen med sitt mannskap og sin last.

Utenfor konditoriet blåser det lett, og snoren på flaggstangen pisker hurtig mot det hvitmalte metallet i vindkastene, han husker denne lyden fra langt tilbake, lenge før han var stor nok til å stå opp samtidig med moren og jobbe i konditoriet nattestid, ble han liggende våken og lytte til vindens lyder, snoren som slår hardt mot flaggstangen, regnet som klasker mot vindusrutene som våte skinnhansker en kveld noen har gått seg bort i stormen og søker ly hos en fremmed, synet av faren som står steilt mot stormkastene langt ute til havs, uten en fyrlykt i sikte, den raskt skiftende vinden og masten som er i ferd med å briste, gjenklangen av det skarpe pistolskuddet i Lisboa, når han vender tilbake mot båten etter noen timer i land, en søyle av blod fra tinningen og skitne hender som fomler etter en neve dollar i den døende mannens bukselommer, raske skritt, skygger som forsvinner i smug, politiet som etter hvert ankommer og dekker den livløse kroppen med et pledd, seilskuten som kaster loss og glir videre i den kvalmende heten, legger bak seg et dirrende skinn fra levende fakler, kapteinen som tenner et talglys og sier noen knappe ord, ber radiooffiseren sende signaler hjem om det inntrufne, før alle går tilbake til sine faste arbeidsoppgaver og de gyngende bølgefrekvensene av hav, latter og kullsvart natt.

*

Mur har for vane å duppe av på jobb etter arbeidstid, for slik å få litt hvile før han avslutter dagen, en metode han har overtatt fra en rekke store statsmenn som etter sigende skal ha delt søvnen inn i mindre porsjoner, for slik å få maksimalt ut av døgnet. Av hensyn til verdenssituasjonen er viktige personer avhengig av å være tilgjengelig hele døgnet, og da er åtte timer sammenhengende søvn, som vanlige folk etterstreber, lite hensiktsmessig, og er det en samfunnsgruppe han unngår å identifisere seg med, er det nettopp vanlige mennesker; folk flest mangler fokus, tenker han, de bare slentrer omkring, uten mål og mening, stadig på jakt etter nye adspredelser, folk flest sprer energien sin på altfor mange områder, de mangler konsentrasjon, de ser ikke høystakken for bare nåler, tenker han, dessuten er de late og middelmådige, folk flest tar til takke med hva som helst, bare det er lettvint, tenker han, ikke som i Frankrike, tenker han, hvor måltidene styrer hverdagens fundamentale dynamikk, hvor enkeltindividet er nødt til å akseptere noen grunnleggende forutsetninger og felles ritualer, for selv å bli akseptert, se bare hvordan multinasjonale industrikonserner spekulerer i latskapen til mannen i gata, som ikke engang tar seg bryet med å skjære osteskivene selv, som ikke engang forstår hva det betyr å skjære osten selv - med kniv, ikke høvel, men med kniv, slik han har lest at en virkelig ost skal skjæres, på virkelig vis, og Mur forbeholder seg derfor retten til å se ned på mennesker som ikke selv skjærer sin ost med kniv, og det i tykke skiver, og om kveldene står han gjerne naken på kjøkkenet og nyter et knekkebrød med ost, mens han betrakter de nyvaskede klærne som henger på stativet på balkongen, og han anser dette som en egen form for luksus, og nåde den som forteller ham noe annet - han er rustet, han vet hva han skal gjøre, han er forberedt, for han vet at det finnes slike mennesker som ikke skjærer osten sin selv, med kniv, og som ser det som unaturlig at en mann står inne på sitt eget kjøkken og spiser et stykke ost mens han betrakter sine nyvaskede klær der ute på balkongen, ja, slike mennesker finnes, et beklagelig faktum, men Mur er altså ikke en av dem, og slik passer det ham utmerket godt å sove en times tid, rett før han går hjem for dagen, og på den måten få en statsmanns touch eller touché på sin levemåte, uten at det medfører ambisjoner om makt, det er bare metodikken han interesserer seg for, ikke statsledernes posisjoner og levesett forøvrig, men det er en kjensgjerning at også konditoren må bryte døgnet opp i flere etapper, det følger tross alt med yrket å utføre oppgaver dag så vel som natt, og den spesielle søvnrutinen medfører dessuten at han lettere beholder konsentrasjonen, da organismen på denne måten tilføres nye energiske impulser som gjør ham bedre rustet til å takle sine arbeidsoppgaver.

*

Snart kan han gå hjem, ja, ikke bare kan, men virkelig bør gå hjem, skal han rekke sine huslige plikter, før han går til sengs. Først må han vaske arbeidsredskapene, slik at de ligger der og venter på ham dagen etter, skinnende rene og blanke, som steriliserte kirurgiske instrumenter. Han kan saktens ikke starte arbeidsøkten neste morgen med å rydde, det ville være helt feil, da ryker skjemaet og han kommer ut av fase.

Mur nyter følelsen av ren arbeidsredskap mot huden. Det kalde, sterke stålet er så godt å holde i. Han minnes hvilke gleder hver eneste kniv, skje og sleiv har gitt ham opp gjennom årene, og det er utenkelig å skifte dem ut, det er som om arbeidsredskapen er en del av kroppen hans, en organisk, levende kroppsdel som gjør ham til den han er. Mur, konfisøren. En ekte konfisør er tro mot sin arbeidsredskap, man skifter ikke arbeidsredskap som man skifter truser, eller slik enkelte forvalter ekteskapet og skiller seg etter eget forgodtbefinnende.

Før han låser utgangsdøren, forvisser han seg om at alle kundene faktisk har forlatt lokalet. Det skulle tatt seg ut, om han stengte kundene inne og de måtte overnatte i konditoriet. Slikt går ikke an. Virkelig ikke. Og det er hans oppgave å sørge for at så ikke skjer. Ansvaret er krystallklart. Det hviler ene og alene på ham, eieren, innehaveren, bedriftslederen. Ja, alt hviler egentlig på ham. Bortsett fra oppgavene han delegerer til Medarbeider M, eller mer presist, de ganske få oppgavene han delegerer til sin assistent. Når Mur vegrer seg for å overlate større ansvar til Medarbeider M, skyldes dette ikke den unge mannens filologiske studier og det tydelige signal en slik aktivitet sender om en manglende ambisjon for en fremtid som konditor, for ikke å si konfisør. Nei, han er mer bekymret for den yppige studentens tilsynelatende lemfeldige omgang med kundene, og da spesielt den åpenlyse flørtingen med enkelte av de unge jentene.

*

Begrepet helg har ikke samme betydning for Mur, som for andre mennesker, da ansvaret for konditorvirksomheten legger naturlige begrensninger på utøvelsen av fritid. Når fredagen kommer, er det ikke snakk om å koble ut eller legge seg nedpå, som enkelte sier. Den lille ekstratiden han har, velger han å benytte til å fordype seg i aspekter ved kulturen som han ellers ikke har mulighet til å konsentrere seg om. Foruten gjennom de boklige sysler, som er spredt jevnt over uken, finner den kulturelle fordypelsen sted på hans lokale serveringssted fredag ettermiddag, hvor Mur nyter en flaske av sitt foretrukne øl, for slik å markere forskjell på hverdag og fest, enda det i praksis ikke innebærer noen endring i arbeidsrytme nettopp for ham. Helgen bør likevel markeres, mener Mur, og slik skaper han en illusjon av fritid, noe som har en viss psykologisk effekt.

Når Mur gjør sin bestilling, er det ikke bare bryggets smak som avgjør hvilket ølmerke han nyter, det handler i like stor grad om en dypere identifikasjon med produksjonsbetingelsene ved bryggerhuset som har fremstilt det spesielle ølet. Mur gjenfinner sin strenge holdning til arbeidet og dets gjentakelser i den bryggerikunst som praktiseres av munkene ved syv bestemte klostre i trappistordenen, eller mer presist, Ordo Cisterciensis Strictioris Observantiae, som er det offisielle navnet på den aller strengeste munkeordenen innenfor den katolske kirke. Munkene produserer sitt øl innenfor klosterets murer, som en del av hverdagens ritualer. Deres arbeid er preget av en lukket kultur, hvor bryggerikunstens hemmeligheter voktes strengt. Slik får munkenes praksis et vedheng av mystikk, som gir grunnlag for mangfoldige spekulasjoner og rykter.

Historisk sett var ølproduksjonen et ledd i trappistordenens selvforsynte hushold, men i senere tid er også noe av overskuddsproduksjonen sendt ut på det internasjonale marked, som et supplement til den økonomiske overlevelsesevnen til ordenens klostre. Munkene selv benytter trappist-ølet utelukkende i sine religiøse ritualer, mens folk flest, eller kundene, fortærer brygget som nytelsesmiddel.

Av årsaker som rett og slett handler om tilgjengelighet, er det øl fra klosteret Onze-Lieve-Vrouw van het Heilig Hart i Westmalle som Mur oftest nyter når han besøker sitt lokale serveringssted, Kato Alfheim bodega ENK, som av stedets stamgjester konsekvent blir omtalt som Dvergen, da innehaveren har hengt opp en modell, eller såkalt replika, av himmellegemet Pluto over den ellipseformede bardisken i enden av lokalet.

Kato har alltid en beholdning trappistøl av typen Westmalle stående, spesielt med tanke på Mur, som altså har dette ølet som sitt personlige favorittmerke. Og dersom de er i ferd med å gå tom tidlig i uken, setter Kato alltid en flaske til side, slik at Mur kan nyte sitt øl, når han ankommer fredag aften, etter å ha stengt konditoriet og besøkt Rakel i bokhandelen.

God dag Herr Konfisør, sier Kato. God aften Kato Andersen ENK, svarer Mur.

En gang Kato var syk og Katos assistent for en periode forvaltet virksomheten alene, hadde Katos rutine sviktet og den siste flasken var solgt da Mur skulle gjøres sin bestilling fredag aften. Siden han ikke klandrer andre gjester for å drikke det samme ølet, altså Westmalle, lot han som ingenting og bestilte i stedet en flaske trappistøl fra en annen produsent, nærmere bestemt Rochefort, som han visste at Kato også lagerførte i små kvanta.

Enda han helst drikker Westmalle, har brygg fra Rochefort også en spesiell status i Murs bevissthet. Munkene ved Rochefort praktiserer en streng omgang med sine oppskrifter og bryggermetodikker, som har viktige prinsipielle likheter med hvordan han driver sin egen virksomhet. Helt siden Mur overtok det lille konditoriet, har han passet på at ingen av kundene får innsikt i hvordan han lager sin spesielle variant av belgisk sjokolade. Kundene må gjerne komme bak disken og plukke ut bestemte eksemplarer, men inn i produksjonsfasilitetene slipper ham dem ikke. Der er det bare Mur og Medarbeider M som har adgang, et faktum Medarbeider M er meget bevisst etter at Mur ga ham en kraftig, verbal overhaling etter å ha oppdaget at Medarbeider M i et øyeblikk av svakhet og forvirring, fortalte en ung pike i korte sommergevanter at hun gjerne måtte bli med lenger innover i lokalet i retning produksjonsfasilitetene, da temperaturen var svalere der, noe som sikkert ville gjøre henne godt. Den unge piken hadde ikke engang rukket å respondere på invitten fra Medarbeider M, før konfisøren i egen skikkelse pirket sin assistent på skulderen og ba ham gå ut og trekke opp persiennene og rydde bordene, det var snart stengt og de hadde ikke mer tid enn strengt nødvendig. Mur hadde aldri før avbrutt Medarbeider M på en slik brysk måte og kommandert ham til å utføre en oppgave, og Medarbeider M tok derfor situasjonen svært alvorlig, og i flere måneder skalv han i stemmen hver gang han ekspederte kundene, enda han bare utvekslet informasjon om priser og ingredienser, og slett ikke noe som ville true konfisørens integritet.

Neste gang Mur hadde personalsamtale med Medarbeider M, tok han opp nødvendigheten av å holde produksjonsmetodikken og oppskriftene skjult, og derfor var det ikke adgang til å ta med seg gjester inn i produksjonslokalet eller det tilstøtende bakrommet hvor de spiser niste. Som et ledd i oppfostringen av sin ekstrahjelp, holdt Mur lange tirader om hvor strengt munkene ved abbediet i Rochefort vokter sine produksjonslokaler, ikke fordi det betraktes som et hellig rom, men fordi det er hemmelig, og hemmeligheter deler man ikke med utenforstående, det er ganske logisk. Gjester tar de i mot ved Rochefort, men arbeidsmetodene får vi ikke innblikk i, og slik bør det være, for hvem vet hvordan det ville ende, om alle som så sitt snitt til økonomisk gevinst skulle begynne å brygge øl etter munkenes metoder, da ville deres øl få en trist skjebne. Om enhver industriherre som ønsket å slå mynt på en fire hundre år gammel tradisjon fikk tilgang til oppskriftene, ville verdien av det edle brygget bli vannet ut i grådighetens sterke strømmer av kapitalistisk smakløshet og mangel på raffinement.

Det er strengt tatt ikke nødvendig for Mur å oppsøke Dvergen, for å nyte munkenes øl, var det bare smaken i sær han søkte. Vinmonopolet fører utvalgte sorter trappist, så det ligger ingen store praktiske hindringer i veien for privat konsum av slikt øl, men når det gjelder alkohol, har Mur den leveregel at han aldri nyter dette middelet i ensomhet, og slik er det for hans del nærliggende å ta turen over til Kato for sitt ukentlige konsum, da han ikke kan være sikker på at noen vil avlegge ham en privat visitt.

Kato har en tendens til å prate mer enn Mur setter pris på, og derfor er det ikke aktuelt å øke besøksfrekvensen, da Mur ellers ville ha vansker med å overse dette forstyrrende faktum. Piker, vin og snus, sier Kato, og nikker i retning av to unge kvinner som nettopp har ankommet. Du som leser bøker, har kanskje en sjanse på hun i kort skjørt, hun ser ut som en student. By henne en øl, sier Kato, vi setter den på huset, det er ikke noe problem. Mur løfter sitt glass og ser ut vinduet. Det snør. Det er mørkt. Han kan ikke forestille seg noe fjernere fra Munkenes ritualer, enn å redusere ølet til et middel for kortsiktig forførelse og seksuell kontakt med et individ av motsatt kjønn, hvor vakker hun enn måtte være. Munkenes ritualer og evig gjentakende bryggerikultur er ikke noe som bare vedrører deres egne liv, men hvert enkelt menneske som drikker dette ølet med innlevelse og respekt, vil ta del i og oppleve tradisjonen som en berikelse av egen hverdag og livssituasjon, og slik er det med alle handlinger, hver minste detalj får mening i lys av en større sammenheng, noe som betyr at en etablert praksis må respekteres og følges opp med omsorg og kontroll, for hva er poenget med å etablere en praksis, om du når som helst er rede til å vike fra den og slik signalisere til alle at du likevel ikke bryr deg, at det bare er et tomt skall.

Uten regler, blir mennesket et utagerende, voldelig dyr.

Uten regler blir mannen en hensynsløs voldsmann som skjender unge kvinner og tvinger sitt kjønn inn i en maktbeåpnet fitte.

Uten regler løper munkene ut og raner og banker opp sine landsbyfeller.

Akkurat som alle andre.

Derfor har også kirken sett nødvendigheten av å stramme inn, nekte munkene å nyte sin egen produksjon.

Uten regler får vi bander av drita fulle munker som stormer ut fra sine abbedier og raver rundt uten kontroll.

Uten kontroll, ingen omsorg.

Omsorg og kontroll.

Sivilisasjonens grunnleggende bestanddeler.

*

Spin me back down the years and the days of my youth, lyder det i en strøm av varm mellomtone fra det nøttebrune radioapparatet fra 50-tallet som er plassert på hyllen rett over arbeidsbenken, han har den alltid innstilt på samme kanal, Norsk rikskringkasting, nærmere bestemt radioens program 2, som det heter, eller P2, som de vel også sier, ja, de fleste sier vel P2, men Mur har videreført det noe arkaiske ”radioens program 2”, da han føler seg mer komfortabel med denne benevnelsen. Egentlig burde kanalen hete ”radioens program 1”, da P2 i virkeligheten er den sendeflaten fra Norsk rikskringkasting som ligner mest på den gamle profilen fra tiden før oppsplittingen av NRK i flere kanaler og naturligvis introduksjonen av de kommersielle radiosendingene fra konkurrerende mediehus. Kommersialiseringen av riksradioen medførte en generell forflatning av det intellektuelle nivået på de daglige sendingene, og det er merkbart hvordan den statsfinansierte kringkastingen har lagt seg flat for den såkalte nye tidens hastighet. Hvem andre enn NRK er egnet til å ta vare på den langsomme tankens interesser? Mur ser i hvert fall ingen tendens til slik aktivitet i den kommersielle delen av radiomarkedet, et ord han for øvrig forakter, som han gjør med enhver aktivitet som benevnes med begrepet marked.

Han tar en ekstra runde i serveringslokalet og sjekker at alle stolene er tomme. Det er en del av hans faste rutine, før han går til garderoben og tar på seg hverdagsklærne, slik at han kan låse seg ut personalinngangen uten frykt for at noen fortsatt sitter der inne, forlatt og innestengt. Mur har, som vi vet, ingen utpreget sans for fremmede mennesker, men behandler likevel folk med et minimum av respekt og aktelse, men alt er som det skal, lokalet er tomt og ubevegelig, her er ingen å se, bortsett fra ham selv, bare en og annen serviett ligger henslengt på gulvet. Han bøyer seg langsomt ned og plukker opp det tynne, lette papiret, bretter det sammen og justerer et par av stolene foran deres respektive bord. Sånn, det ser bra ut nå, så kan han visst trygt gå hjem, uten fare for å låse noen inne, det skulle tatt seg ut, tenk om konditoren hadde tatt sine egne kunder til fange, hva skulle han sagt, ville politiet feste lit til forklaringen hans? Det hele var et uhell. Ja, det var da det. Et uhell. Han hadde ingen slik intensjon, det var et uhell. Han hadde rett og slett ikke vært tilstrekkelig observant, og det var ikke meningen å la den stakkars gamle damen bli værende der inne alene over natten, han glemte at hun hadde kjøpt en napoleonskake og at hun fortsatt satt der innerst i en mørk krok og balanserte små munnfuller med krem mellom de tørre leppene sine. Det var et uhell, intet mer. Dere må tro meg, jeg ville ikke gjøre noe slikt, ikke med overlegg, ikke engang med forsett, det var et uhell. Skjønt, enkelte av dem kunne fortjene en ufrivillig overnatting i lokalene. Han blir kvalm av hvor urenslige noen av de eldste kundene kan være, sitter de ikke der og griser til butikken i full offentlighet, og hvor ofte må han ikke tørke opp etter dem, både på gulv og stoler, tenk å være så gammel og fortsatt mangle de mest grunnleggende manerer, det er naturstridig, disse menneskene mangler intelligens, de er ikke uintelligente, de mangler rett og slett intelligens.

Enda Mur utad forsøker å fremstå som et sosialt individ, av hensyn til konditoriets ve og vel, klarer han ikke å legge bort sin forakt for fremmede i sitt stille indre. Mennesker er rett og slett ikke til å bli klok på. Transaksjoner forstår han, men mennesker er uberegnelige. En konkret handling mot et menneske, leder ikke alltid til samme resultat. Dette har han aldri forstått, at identiske stimuli har ulik respons, selv hos samme individ, i samme situasjon, noe som er svært frustrerende. Mennesker han trodde var føyelige, har i virkeligheten vist seg å være svært rigide, noe som skuffer ham. Dette er et faktum som er utenfor hans påvirkning. Selv kan han ikke forsikre seg mot slike overraskelser av negativ karakter på annen måte enn å holde avstand. Det er en nødvendighet. Alt annet er irrasjonelt. Det er en nødvendighet, men likevel vanskelig. Å holde avstand er for så vidt enkelt i seg selv, men i hans rolle kan det ikke gjennomføres fullt ut, da kundene forventer et minimum av høflighet og kontakt. Han kan ikke fordra høfligheten, men i arbeidstiden kommer den likevel snikende som en sleip selger som ringer på døren din og påstår han har noe du ennå ikke vet hva er, men som du heller ikke kan klare deg uten. Høfligheten kommer seilende med et smil som brer seg over ansiktet og forsøpler leppene, kinnene, øynene. Slik kan det ikke fortsette. Hvorfor skal han engang være imøtekommende overfor kundene? Det kommer ingenting godt ut av det. Med sjokoladen er det enklere. Den har også sine særegne kvaliteter, men vet du først hva den er laget av, er det enkelt å vurdere smeltetemperatur og føyelighetsgrad. Han ville helst holde seg unna folk i det hele tatt, hadde de ikke dukket opp i konditoriet, dagen lang. Han lengter tilbake til en tid hvor man kjøpte ferske karameller i kremmerhus og hvor borgere flest ville stanse for å hjelpe et menneske i nød, endog om de ved å gjøre så, satte sitt eget liv og helse i fare. Samfunnet, tenker Mur, må være et sted hvor både borgerskap, middelklasse, arbeidere og andre lønnsmottakere har en tilhørighetsfølelse til helheten de alle inngår i, hvor rettighetene og pliktene og behovet for alminnelig lykke ikke er noe individet søker alene eller på egne vegne. Du må finne frem til hva som er deg, hva du utgjør, som radioens kanal to. En pil som står dypt plantet i eteren og ikke lar seg rokke.

Det er forresten ikke helt riktig at han aldri justerer radioens kanalvelger bort fra program to, men da skyldes det enten at kringkastingen har skiftet frekvens eller kortvarige atmosfæriske forstyrrelser som skaper skurrelyder i radioapparatet. Mur forstår ikke hva han skal med flere kanaler, så lenge den ene kanalen virkelig er god, er det ikke behov for flere. P2. Radioens program 2. Dette lytter han på, enda han av og til må finne seg i enkelte avvik fra sin personlige smak. Nå spiller de en komposisjon av en norsk gruppe som heter Mayhem. Det er tungt, hardt og skrikende intenst. Programlederen beskriver musikken som svartmetall. Mur lytter helst ikke til svartmetall, noe som er ganske opplagt, hans negative innstilling til støy tatt i betraktning, men etter sigende skal svartmetall være en populær musikksjanger som betyr mye for Norges eksport av kultur, noe han finner oppsiktsvekkende, da han fra sin egen virksomhet som konditor er vant til at påvirkningen går andre veien, fra utlandet og til Norge. Det er sannelig ikke hver dag folk i utlandet går mann av huse for å følge i våre fotspor. Når Mur velger sin egen musikk foretrekker han imidlertid gregorianske hymner, slik de har vært fremført som en del av liturgien i europeiske abbedier siden 800-tallet. Det er spesielt mangelen på harmonier som får denne musikken til å virke tiltrekkende på Mur. Han kan sitte i timevis og lytte til de gamle fonogrammene han arvet av sin far, på en av disse platene hørte han for første gang hymnen Dies Irae. Den gang hadde melodien og munkenes vakre stemmebruk en beroligende effekt på ham, men etter at han i voksen alder, under en konsert i Notre Dame i Paris, ble presentert for en engelsk oversettelse av den latinske teksten, har hymnen fått en dramatisk og skremmende klang, og når Mur i dag hører verket fremført, er det i like stor grad frykt som fyller hans indre.

Han blir stående og lytte til svartmetallmelodien som flommer ut fra radioens høyttaler, det aggressivt repeterende temaet og den konfronterende vokalen. Han forsøker å få med seg teksten, men ordene forsvinner i vokalistens antagonistiske skrik og den intense trommelyden. Dette er virkelig brutalt tenker Mur. Musikken har en råskap han aldri før har hørt, den minner om hans egne fantasier som barn; å kjempe på naturens amoralske arena, der handling er det eneste som teller, hvor ingen dømmer deg og alt er som i en datamaskin, nuller og ett-tall, en binær kode bestående av handling og ikke-handling, liv og død, suksess eller katastrofe, ingen middelvei, ingen etterpåklokskap, ingen dom, bare resultatet: offerets hode i hendene dine, innvoller, nyrer, hjerte strødd utover marken, skinnet flådd av og hengt opp til tørk og den blodvarme skrotten dampende i sollyset. Det er frelse i slik død, tenker Mur, en død hevet over verdighet og moral, en død som bare er en hendelse uten etiske vurderinger, en handling som ikke krever fordypende svar, forklaring eller bekymring. Du skjærer ut det ferske hjertet og etterlater kadaveret i den krystallisk skinnende snøen, rødt og begjærlig.

Kanskje burde han gi svartmetall en sjanse, kanskje vil han holde det ut, om volumkontrollen settes ganske lavt, dessuten har han sympati for disse musikernes misantropiske innstilling. Han vurderer derfor å gå til anskaffelse av et slikt musikkalbum, det er sikkert mulig å bestille, han skal gå bort til sin lokale platebutikk i morgen og forhøre seg om de har en plate med dette svartmetallorkesteret, eller om det er bestillingsvare. Han noterer navnet ned; Mayhem, tenker han, det høres ikke bra ut, men så er det heller ikke det som er poenget, tenker han, det var jo ikke derfor han likte det, fordi det høres bra ut, og derfor er han villig til å gi det en sjanse, selv om støyfaktoren er noe i overkant av hva an ellers er åpen for å begi seg ut på, og skulle han over tid finne svartmetall for støyende, antar han at utgiveren har lagt ved et teksthefte, slik at han heller kan fordype seg i dette.

Innhold

del 1 | del 2 | del 3 |del 4 | del 5

Romanen Mur ble publisert kapittelvis av det nettbaserte tidsskriftet Substrat Journal fra 2012 til 2014. Teksten er skrevet av Jens Wabø og redigert av Jarl Henning Hansen.

Alle rettigheter til denne boken tilhører Substrat Forlag og forfatteren
Copyright © Substrat Forlag 2016