> 1

Mur har stilt vekkerklokken på null to tretti hver eneste morgen siden hans mor mistet det store fatet med makroner og falt livløs om på gulvet, rett foran de skrekkslagne kundene i konditoriet. Som eneste arving overtok han ansvaret for det familiedrevne etablissementet. Han tok straks plass ved produksjonsutstyret og gjennomførte arbeidet på nøyaktig samme vis som moren hadde gjort de siste førti årene. Slik sørget han for at forsyningen av varer kunne fortsette, bare med et kort og nødvendig opphold, for å tilkalle medisinsk personell og avvikle påkrevet kontakt med familiens foretrukne begravelsesagent. Han husker hvordan moren bare få minutter tidligere hadde løftet en nylaget sjokoladetrøffel opp mot glødelampen og sukket av beundring over den lille kreasjonen, før hun mister fotfestet og knekker sammen, først i knærne, deretter overkroppen, som faller fremover og deiser i gulvet som en tung sekk mel, og når hodet treffer plankene lyder et kontant dunk som gir gjenlyd i veggene og markerer at en æra i familiens liv er over, noe som gjenspeiles i den momentane stillheten i lokalet, bare lyden av frøken Iversens trillebag som krysser dørstokken på vei ut i den varme sommerdagen med en nystekt loff.

I enkelte familier kommer døden som et sjokk, eller utenkelig kollaps, men ikke hos Mur. I hans familie har de lenge kalkulert inn muligheten for en slik uforutsett vri på hverdagen, for når sant skal sies, er det ikke slik at døden lar seg styre av en fastlagt plan. Derfor har han aldri forstått mennesker som påstår døden kom uventet. Og når skaden først er skjedd, er det ikke mye annet du kan gjøre, enn å forholde deg til det inntrufne. Da gjelder det å ha en plan, og i hans tilfelle innebar planen å fortsette som før, bare med den forskjell at det nå var han, sønnen, og ikke moren, som sto ansvarlig for prioriteringen av dagens arbeidsoppgaver i konditoriet.

Moren hadde gitt ham nøyaktige instruksjoner om hvordan det skulle være. I vår bedrift jobbes det alltid, sa hun. Vi stenger bare første juledag.

Mur så det som sin plikt å videreføre morens arbeidsmønster, og han forholdt seg lojalt til hennes formaninger, ned til minste detalj. Var det opp til ham, skulle han gjerne gå til sitt arbeide også første juledag.

Det er ikke meg det skal stå på, tenker han.

I en verden der stadig flere virksomheter holder åpent alle dager i året, er det strengt tatt ikke tungtveiende samfunnsmessige grunner til å praktisere julefri. Mur er likevel av den oppfatning at en relativt ny endring i folks holdninger ikke representerer et tilstrekkelig grunnlag for å avvikle en godt innarbeidet praksis, og derfor holder han fast ved denne ordningen og viderefører tradisjonen med julefri, enda det ikke lønner seg fra et rent økonomisk perspektiv. Penger har aldri vært et viktig fokus i familiens organisering av forholdet mellom hverdag og fest, og Mur har ingen ambisjon om å være den første som fraviker dette.

*

Det jevne arbeidsmønsteret medfører at Mur lever et regelmessig liv, og selv første juledag, når konditoriet holder stengt og han ikke er avhengig av å være tidlig på plass ved kremsprøytene, følger han sitt vanlige skjema. Det gjelder å ha gode vaner, og det er en god vane å stå opp til fast tid.

Han betrakter vekkerklokken på nattbordet. Displayet viser null to tjuefem. Mur konstaterer at han enda en morgen har kommet den i forkjøpet. I dag, som alle dager, våkner han av seg selv, fem minutter før fastsatt tid.

Enda han står opp midt på natten, trenger han ikke den dingsen, noe som er et betryggende faktum, i tilfelle teknologien plutselig skulle svikte.

Mur lukker øynene og lar dem hvile enda litt. Han ser hvordan den flortynne huden som dekker pupillene gløder i skinnet fra gatebelysningen utenfor soveromsvinduet. Det er spesielt under mørke høst- og vintermåneder han nyter denne effekten, da kan han i flere minutter bli liggende og se mot innsiden av sine øyelokk, en tynn membran mellom ham og omgivelsene, hvor vev, blod og celler suger til seg lyset og gjengir alt i en monokromatisk farge.

Han tenker på moren som døde så brått, på fargen i kinnene hennes. Hun som var så glad i sjokoladetrøfler hadde i hvert fall gleden av å dø med et ferskt eksemplar av den fløyelsmyke konfekten i hendene.

Kort tid før hjertet sviktet og hun knakk sammen, hadde han sittet og studert de lysebrune, nærmest beige øynene hennes, som fikk ham til å tenke på rykende varme kanelstenger.

Under forberedelsen til likskuet iførte de hennes legeme den lyse blondekjolen hun hadde arvet av sin egen mor, og da de senere senket kisten i jorden blåste det lett på kirkegården, og løvet falt fra trærne og det var som om naturen hadde planlagt regien ned til minste detalj.

Mur hadde i det hele tatt ingenting å innvende på gjennomføringen.

*

Ingenting Mur omgir seg med er basert på falske behov eller kunstig tilfredsstillelse, alt har en funksjon og kan spores tilbake til noe håndgripelig og brukbart, ikke som i moderne økonomi hvor det meste blåses hurtig opp av berusede lunger og kollapser brått, uavvendelig styrt av grådighet og frykt, alltid jagende etter enda kjappere gevinst. Det er nødvendigheten og det tålmodige spill mellom tanke og fysikk, bevegelse og materialenes naturgitte egenskaper, som utgjør livets såkalte dynamikk.

Vekkerklokken finner sin naturlige plass i denne mikrokosmologien, den har en ganske enkel funksjon, å avbryte søvnen, røske deg inn i hverdagen, få deg til å kjempe mot deg selv og din egen tretthet, en jevn strøm av elektroner som farer gjennom klaser av kobberledere, motstander og loddepunkter, små forbindelser mellom den lille høyttaleren i vekkerklokkens metallkonstruksjon og din søvnige kropp, øret som er direkte vendt mot vekkerklokkens potensielle lydsignal, en apparatur som garanterer for at han ikke forsover seg, og som snart skal fylle soverom, øreganger og trommehinne, det lille sneglehuset der inne, med en distinkt og jamrende klang.

De første årene forløp også slik. Mur gikk og la seg om kvelden og våknet opp av alarmen som kimet i øregangene. Han stod umiddelbart opp og stelte seg og gikk til sitt arbeid. Etter hvert som rutinen ble innarbeidet, nedfelte den en bestemt følsomhet i kroppen, og han oppdaget at han kunne sperre øynene opp, lys våken, lenge før det angitte tidspunkt i klokkens elektroniske hukommelse. Han hadde internalisert klokkeslettet i sitt eget hode og overført det som var programmert i en elektronisk krets til menneskelige hjernebølger, med den konsekvens at han etter mange år med streng konsekvens i livsførselen, riktignok med en viss skuffelse og resignasjon, konstaterer at vekkerklokken har utspilt sin rolle, den rekker ikke engang å iverksette et ørlite pip, før han er der, frisk som en fugl, og vrir innstillingshjulet fra posisjon alarm on til stand by. Enda engang kom han den i forkjøpet, han slo den av, før den selv rakk å slå seg på.

Han klør seg på kinnet og vurderer nødvendigheten av å bruke vekkerklokke i det hele tatt, siden han tilsynelatende aldri trenger den. Vekkerklokken utfyller ikke lenger en nødvendig funksjon, den er med andre ord overflødig.

Dette kommer han stadig oftere tilbake til, om han skal kvitte seg med vekkerklokken. Den får likevel ingen anledning til å vekke ham. Kanskje noen han kjenner, en av kundene i konditoriet, for eksempel Rakel, kunne ha reell nytte av den. Han burde gi vekkerklokken til Rakel. Kanskje er det derfor hun stadig spør hvordan det går med ham og vekkerklokken. Kanskje hun egentlig ønsker å overta den. Det er i hvert fall ikke utenkelig.

*

Det hender kundene klager over at de ikke kommer seg tidsnok opp. De er for sent ute, har dårlig tid og haster derfor videre, uten å sitte ned og drikke morgenkaffen sin i ro og fred. Slik bør det ikke være, tenker Mur, at folk havner på etterskudd hele dagen, bare fordi de kom for sent igang.

Han har hørt om begreper som A4 og tidsklemme, som enkelte mennesker uforvarende vikler seg inn i og deretter har store vanskeligheter med å frigjøre seg fra. Folk flest, tenker Mur, ser ikke sammenhengen mellom handling og konsekvens. Den som har for lite tid, må enten redusere antall oppgaver eller øke tempoet. De aller fleste velger sistnevnte alternativ, noe som forklarer den voksende forekomst av stressede og aggressive individer på vei langs livets berg og dalbaner.

Han ser det hele tiden, livredde kunder som griper en hvetebolle i affekt og løper avgårde til barnehage, fritidsaktiviteter eller arbeid.

Å drikke morgenkaffe i ro og fred, tenker Mur, er en grunnleggende menneskelig aktivitet i vårt humaniserte samfunn.

Morgenkaffen hopper du ikke over, ustraffet. Til slutt vil det sette seg i ryggmargen, som en ondskapsfull refleks. Og da spiller det liten rolle hva du gjør, maskineriet har presset ut den siste rest av saft fra benmargen din, og alt du kan være, er en brekende og panisk pensjonist.

Fru Vonheim, den gamle damen med grønn trillebag, er spesielt ille. Hjemme har hun ikke annet enn noen eksotiske fisk å passe på. Likevel er det som hun alltid er for sent ute til en viktig avtale. Etter å ha pakket varene ned i det golfmønstrede kompartementet, haster hun ut av konditoriet og småløper mot bussholdeplassen, for å komme seg hjem til slørhalene og guppien. Hun har knapt nok tid til å stenge døren etter seg. Ja, bare på grunn av fru Vonheim har Mur sett seg nødt til å anskaffe en automatisk lukkemekanisme, for å skjerme de øvrige kundene mot uønsket kulde og trekk.

*

Mur klør seg på kinnet og vurderer nødvendigheten av å bruke vekkerklokke i det hele tatt, siden han tilsynelatende aldri trenger den.

Vekkerklokken utfyller ingen nødvendig funksjon, enda funksjonaliteten i seg selv er utmerket, men altså ikke som komponent i hans oppvåkningsprosess. Den er med andre ord overflødig, og overflødige instrumenter uten reell nytteverdi, har han ikke bruk for.

Kanskje noen han kjenner, en av kundene i konditoriet, for eksempel Rakel, kunne ha utbytte av vekkerklokken. Det er i hvert fall ikke utenkelig. Alle er ikke som Mur, alle våkner ikke av seg selv, flere minutter før fastsatt tid.

Slik er folk, de aller fleste trenger hjelp, mennesker som ellers ville fortsette å sove til langt på dag, om vekkerklokken ikke dro dem opp fra søvnen, frem fra det mørke sumplandskap av ustrukturerte drømmer og begjær, inn i en tydelig verden.

Folk som ikke er i riktig fase, starter dagen med en grunnleggende ubalanse og er mentalt sett svakere rustet til å gjennomføre sine oppgaver på en tilfredsstillende og akseptabel måte, og er du ikke rustet til å gjennomføre dine oppgaver på en tilfredsstillende og akseptabel måte, vil det også påvirke resultatet av selve oppgavegjennomføringen, det blir rett og slett lite tilfredsstillende, og på langt nær akseptabelt.

Mur reiser seg halvveis opp i sengen og bretter dynen pent til side. Fra denne stillingen har han godt utsyn mot displayet, som signaliserer tiden med en intens grønnfarge. Som vanlig har han flere minutter å gå på.

Han burde virkelig gi bort vekkerklokken. Den kan utgjøre en merkbar forskjell i et menneskes liv, enda den ikke er det for ham.

Det er menneskelig å trenge hjelp, tenker Mur, og det menneskelige er han innstilt på å ta høyde for.

Ja, allerede i morgen skal han forære vekkerklokken til sin favorittkunde, Rakel.

*

Mur er opptatt av å fremstå som rolig og kontrollert i det ytre. Han kler seg i duse klær og unngår sterke farger. Plaggene er hovedsakelig i en brun kulør, et sted mellom karamell og mørk sjokolade. Mur erfarer likevel at han har et tilstrekkelig register å spille på. Den ene brunfargen kan være vesensforskjellig fra den andre, og slik skape en nødvendig variasjon i hans daglige uttrykk. Variasjon er viktig, tenker Mur. Uten variasjon risikerer du å stivne, som lokket på en kake.

Skjortene representerer et unntak fra hans ellers gjennomførte avgrensning av fargeskalaen. De fleste av hans fritidsskjorter er hvite, i ren egyptisk bomull, en kvalitet som er ekstra holdbar og har gode luftende egenskaper. Disse skjortene kan brukes gjennom et langt liv, så sant man ikke vokser ut av størrelsen, noe han ikke har planer om å gjøre.

Mur har også flere skjorter etter sin far, som han ikler seg fra tid til annen. Den ordinære betrakter vil imidlertid ikke observere at disse skjortene er flere ti-år eldre enn hans øvrige plagg, da snitt og passform i hovedsak er det samme som for de av nyere dato.

En gang ble Mur invitert på en såkalt temafest med gamle skolekamerater. Da han oppdaget at temaet for festen var 1930-tallet, og at han sannsynligvis var den eneste av festens deltakere som ikke måtte gå til anskaffelse av nye klær for anledningen, forsto Mur at det var umulig for ham å melde seg på den aktuelle tilstelningen. Han ville ikke behøve å gjøre en eneste justering av habitten, han kunne saktens spasere rett fra sin hverdagslige garderobe, inn i den muntre og utkledte forsamlingen, for deretter å returnere til sitt ordinære liv, i det samme kostymet. Det ville være som om festen hverken hadde begynnelse eller ende, at han bare fortsatte i samme spor, som en ufrivillig gjest i et evigvarende og komisk fesjå, hvor rammene var hans eget liv.

*

Han strekker tommelen frem og skyver markøren på kontrollhjulet fra posisjon alarm on til stand by, mens han legger pekefingeren mot oversiden av klokkens metallkonstruksjon, for slik å gi tommelen tilstrekkelig støtte til sin kraftanstrengelse, den skal tross alt bevege knappen det ene, men høyst nødvendige, kneppet fra posisjon alarm on til stand by.

Null to tjue åtte. Det var nære på. Bare to minutter å gå på, men likevel tilstrekkelig. Vanligvis har han en større margin. Det er likevel ingen fare. Han lar seg ikke stresse av en slik bagatell. Sånn sett er han ganske avslappet, eller laidback, som de sier. Det skal da mer til for å vippe ham av pinnen. Han har til og med vært nede i under ett minutt, da ble han imidlertid en smule bekymret, men ikke mer enn at han ristet det av seg under morgentoalettet, sammen med den siste dråpen av urin som falt fra penishodet og traff vannet i skålen med et lite plopp.

Etter å ha forsikret seg om at alarmen er deaktivert, skyver han kontrollhjulet enda et knepp, til radio on. Han får alltid med seg oppdateringen fra nyhetsredaksjonen i Norsk rikskringkasting på Marienlyst.

På nyhetene snakker de om kulden, om underkjølt regn og at vinteren vil stramme grepet frem mot jul, at denne årstiden er ekstra vanskelig for eldre.

Kulden tar liv, sier de, uten at han helt forstår hvordan. Så kaldt er det ikke, og inne blir det neppe kuldegrader, selv hos den største gnier. Å fryse i hjel er unødvendig i dagens samfunn, tenker Mur, med mindre det er et eksplisitt ønske, noe som i og for seg er forståelig, all den lidelse han mener å observere i samfunnet omkring seg.

Av alle tilgjengelige dødsmåter, er nedkjøling likevel et onde, tenker Mur.

Personlig foretrekker han en moderat temperert leilighet, ikke spesielt varm, men likevel med et akseptabelt klima. Hans trivselstemperatur, som han kaller det, ligger på atten grader.

*

Mur var ikke klar over at det var radio på alarmklokken, før han våknet til stemmen av nyhetsoppleseren som fortalte at børsen i New York hadde stupt og at det lå an til en tung dag i Oslo.

Han skulle bare våkne, det var ingen grunn til å skremme ham på denne måten.

Dessuten eier han ikke aksjer. Bokfører Wanderschmertz har aksjer, det forteller han villig om. Wanderschmertz har gjort en såkalt kule i markedet den siste tiden, noe som delvis forklarer det svarte gliset som står på tomgang ved siden av fontenen utenfor konditoriet, mens han er inne og henter dagens forsyninger.

Mur forakter denne mannens livsstil, men sier likevel ingenting, for ikke å fornærme bokføreren. Han er tross alt en fast og god kunde, og det tatt i betraktning at Wanderschmertz kom flyttende fra Tübingen som ung student, for å bearbeide bruddet med en tysk geografistudine, som etter at forholdet tok slutt hadde kastet seg ut i en hedonistisk tilværelse med overflod av sex og narkotika og opptil flere ganger ble observert i forelesningssalene mens hun onanerte og sugde mannlige medstudenter, noe som gikk så hardt inn på Wanderschmertz at det ikke var nok å flytte til en annen by, men at han så seg nødt til å forlate det europeiske kontinent og oppsøke en tilværelse som over tid ville radere bort alle spor og minner om denne utsvevende kvinnen som hadde dumpet ham på hans egen fødselsdag, ja, alt dette tatt i betraktning, er han villig til å se stort på det og ikke dømme Wanderschmertz altfor hardt.

Han har til og med forståelse for mannens beslutning om å utslette sitt opprinnelige navn, Daniel Kugel, for slik å viske bort alt som kunne minne ham om denne uforutsigbare kvinnen fra sin ungdom.

Mur synes det er besynderlig at Wanderschmertz utsetter seg for den risiko et samboerskap med en representant for det motsatte kjønn representerer, det tatt i betraktning at bokføreren allerede har gjort seg meget smertelige erfaringer med en geografistudine fra Tübingen. Det er et godt universitet i den omtalte byen, med solide tradisjoner, men damene fra Tübingen skal man vokte seg for, enda så vakre de kan være.

*

Tilstedeværelsen i serveringslokalet og ekspederingen bak disken utsetter Mur for en varierende, men likevel betydelig, mengde støy. Han setter sitt yrke som konditor høyt, men akkurat det som angår kontakt med støyende mennesker betrakter han som en form for straff, og han spør seg hva han har gjort, som gjør ham fortjent til å møte så mange hensynsløse, ja til og med ufordragelige mennesker i løpet av en arbeidsuke. Enkelte av kundene overser totalt det faktum at støyen de produserer også kan høres av andre enn dem selv.

Det er ikke overraskende at bokfører Wanderschmertz befinner seg i denne kategorien. Anstendige mennesker åpner døren til konditoriet varsomt og plasserer foten lett på matten innenfor. Slik er det ikke med Wanderschmertz. Han har et helt annet prosjekt. Allerede før Wanderschmertz legger hånden på dørhåndtaket, sørger dette mennesket for at omverden blir oppmerksom på hans ankomst, enten i form av hard og kontant stabbing med skinnstøvlene, smelling med døren på Mercedesen eller bjeffende tale til sitt følge, som regel sin hustru, fru W. Stoltz, som altså ikke har tatt mannens etternavn, men heller plassert det som en diminutiv eller ubetydelig vedheng til sitt familienavn Stoltz, og det til og med uten bindestrek, slik at den formaliserte avstanden til mannens etternavn opprettholdes.

Dette har altså herr Wanderschmertz akseptert, noe som vitner om en myk side eller vilje til underkastelse overfor sin kone. Vi må anta at det siste, altså underkastelsen, er det mest sannsynlige alternativ, da mykhet eller ideologisk likestilling mellom kjønnene ikke passer inn i de øvrige personlighetstrekk som kan observeres hos herr Wanderschmertz. Sannsynligvis har de et sado-masochistisk forhold.

Den grovkornede fremferden opphører naturligvis ikke når Wanderschmertz entrer konditoriet med sitt følge. Av frykt for at hans egen stemme skal forsvinne blant de øvrige kundene som sitter og prater rolig om dagens sysler og formidler sine bestillinger til konditoren som pakker varene ned etter hvert som han ekspederer, hever Wanderschmertz stemmen et hakk over det som allerede må karakteriseres som en høy utestemme, til et slikt volum at ingen andre kan unngå å høre den minste frase av som passerer mannens lepper, og dersom han skulle se seg nødt til å komme med en privat og personlig kommentar til sitt følge, altså fru W. Stoltz, gjøres dette med samme tordnende nivå, bare med den forskjell at røsten mister noe av sinn bunn og beveger seg oppover mot brystregionen og slik får en høyere pitch.

Enkelte ganger blir Mur så sint på Wanderschmertz at han knytter nevene i lommen på konditorforkledet i et forsøk på å stagge aggresjonen og hindre at den får mer synlige utslag. Når han senere stikker posen med dagens handel i hendene på bokføreren, presser han likevel frem et stramt smil og ønsker ham velkommen tilbake, da dette må være å betrakte som den mest anstendige måten å oppføre seg på, både med tanke på de andre kundene, som hører hva han sier, og det faktum at Wanderschmertz legger igjen betraktelig mer enn gjennomsnittet av konditoriets øvrige kunder.

*

Mur fokuserer blikket og foretar en rask mental gjennomgang av dagens oppgaver, noe som tar en viss tid, da alle detaljer som skal repeteres til sammen utgjør en betydelig mengde. Han vet hva som venter, akkurat hva som skal til, hele kretsløpet, fra begynnelse til slutt. Nå er det bare å stå opp og komme i gang, koble seg på riktig skjema, så havner du her igjen, ved dagens ende.

Tøflene står på sin vanlige plass under sengen, og selv om det er mørkt, har han ingen vanskeligheter med å finne dem. Han vet nøyaktig hvor de befinner seg, der nede ved foten av sengen. Han føler seg frem med nakne tær, lar dem gli forsiktig inn i åpningen, langsomt, andektig, slik et fast ritual alltid skal gjennomføres, med største presisjon og fokus.

Tøflene er laget av tykk ull og de varmer godt, noe han setter pris på. Han har alltid hatt slike tøfler. Andre modeller har aldri vært aktuelt. Det handler om tradisjoner og overleverte teknikker. Slik skal tøfler være, det er han viss om.

Selv når han var liten, var tøflene helt identiske, bortsett fra størrelsen, naturligvis. Før han var utvokst, byttet han tøfler relativt ofte, men det aktuelle par herretøfler han nå bruker, fikk han i gave av sin mor til trettiårsdagen. Hun formante at denne gaven ville vare livet ut, en påstand han ikke betviler. Når han går bort, vil tøflene stå igjen under sengen. Der vil de stå og vente på den som kommer for å rydde dødsboet.

Han misliker ordet dødsbo, det er makabert og kjølig på samme tid. Hvilke andre ord er slik, makabre og kjølige på samme tid, som om døden har infisert kjødet og derfra spredd seg videre som en ondartet svulst og tatt bolig i alt du etterlater deg – leilighet, møbler, klær, bøker, bestikk, fottøy, luer, skjerf, løse kjønnshår, varme votter, ja, til og med pengene som står på bok og sædflekkene i madrassen blir omfattet av denne dødeligheten, en språklig forgiftning som glir over fra hans egen menneskelige død til alt omkring og som samfunnet forsøker å beskytte seg mot og kontrollere gjennom et økonomisk regnskap og en rutinemessig avhending av materielle verdier. Dødsbo, han gjentar ordet langsomt der han ligger og stirrer opp i taket og lytter etter den minste ulyd fra hjertet.

Også min tid vil komme, tenker Mur. Slik alles tid skal komme, kommer også hans time. Memento mori, tenker Mur. Kanskje det er slik han burde ønske kundene velkommen, tenker Mur, for eksempel i form av en spesialdesignet dørmatte med disse ordene vevet inn. Memento mori, fru Vonheim, ha en kald og fin vinterdag, den kan komme hvert øyeblikk. Memento mori, Herr Wanderschmertz, husk at du skal dø. Husk det, at du skal dø, herr Wanderschmertz, at du skal dø, når du griper posen med nybakte berlinerboller og går ut til den feite kjerringa i den svartlakkerte kjerra di, herr Wanderschmertz. Husk, husk, husk.

*

Mur liker å stå opp i mørket, og lyset slår han først på når han kommer ut i korridoren. Lampen over sengen benytter han bare om kvelden. Han ser ingen grunn til å slå lyset på, bare for å skru det av igjen rett etterpå, og slik påføre glødetråden unødvendig slitasje.

Han lukker øynene og presser pekefingeren mot lysbryteren, til han hører et lite klikk. Deretter åpner han dem langsomt igjen, for slik gradvis å øke eksponeringen mot lyskilden. Denne pæren er ganske plagsom, han burde satt inn en med lavere effekt, men den gir seg visst aldri, bare fortsetter og fortsetter å lyse. Hvor lenge har den hengt der i taket og blendet morgener og opplyst kvelder? Han kan ikke huske å ha skiftet pæren i det hele tatt, det må være et eksemplar hans mor kjøpte i DDR.

Mur er ingen revolusjonsromantiker, og stiller seg negativ til tvangsarbeid og systematisk undertrykkelse av enkeltindivider, som gjerne kjennetegner totalitære regimer, i hvert fall i praksis, men høy produksjonskvalitet er noe han oppskatter, og lyspærer hadde de virkelig greie på i DDR. De aller beste lyspærene ble produsert ved den gamle Osram-fabrikken i Øst-Berlin. Der tilstrebet ingeniørene å lage lyspærer som var så holdbare som overhodet mulig, men etter gjenforeningen varte det ikke lenge, før kvalitet måtte vike for kravet om profitt, og da var det ingen lys idé å selge pærer som var evigvarende. Kundene kom rett og slett ikke tilbake for å kjøpe nye så lenge de gamle lyste, og uten omsetning ville både eierne av fabrikkene og arbeiderne stå tomhendt tilbake. Denne siden ved markedsøkonomien har Mur svært lite til overs for. Markedet er en dårlig styringsmekanisme. Markedet er ikke opptatt av kvalitet og vet ikke hva som er best for menneskets livsvilkår.

Han er glad den økonomiske tenkningen ikke truer konditorfaget på samme måte som i belysningsindustrien. I hans fag er selve poenget å servere en kortvarig nytelse, og slik er det ingen konflikt mellom produktets varighet og produksjonskvaliteten.

Enten det er snakk om utsøkte praliner eller små marsipankonfekter, vil enhver konditor med respekt for sitt fag, sette sin ære i å utvikle en egen signatur, fremfor å maksimere forretningens profitt. Masseproduksjon av konfekt tar riktignok en stadig større del av kaken i det totale markedet, men dette er ikke avgjørende for små aktører som ham selv. Volum er uten betydning. Volum er for massene, ikke for de få.

Det vil alltid finnes estetisk bevisste individer som kommer inn døren og plukker ut en håndfull ferske konfekter til sin nye kjæreste. Kanskje dette er den siste rest av håp om noe godt i mennesket, tenker Mur. En ung student som fyller en eske med små konfekter til sin elskede og vandrer gjennom regnet, oppover trappene, forbi den mørke bibliotekbygningen og videre under trekronene, opp til lesesalen, hvor hun setter seg ned og pirker ham lett på skulderen og plasserer esken med konfekter på den åpne boken.

*

Mur har vurdert rasjonaliteten i alt han gjør, og han har sjelden eller aldri latt en tilfeldig utskeielse utvikle seg til en norm. Oppvåkningen og disponeringen av tiden hjemme, før han går på jobb, inkludert selve avviklingen av de intime og kroppslige behov, spiller en sentral rolle i denne systematikken.

Mur er ikke et typisk vanemenneske, selv om det kan virke slik. Han er et utypisk vanemenneske. Vanen er ikke tilfeldig utviklet, det er ikke bare blitt sånn. Han er likevel ingen eksentriker, han er bare grundig og opplever at alle detaljer og mønstre i sine handlinger har betydning.

Jeg kjører mitt eget løp, tenker han. Jeg følger ikke andres skjema. Det er ikke så viktig at folk liker min egen person, tenker Mur, så lenge de liker mine konditorvarer. Han trenger ikke et applauderende publikum, han bare griper etter staven og snurrer den rundt i butterdeigen, og vet nøyaktig når det er tilstrekkelig.

Hver kveld, før han går til sengs, legger Mur et rent håndkle på den naturfargede skammelen han benytter til kontorstol. Han liker dette møblet. Det er funksjonelt og kan anvendes til mange ulike formål. Enkelte ganger står han høyreist på krakken, for å hente ned en bok som er plassert i den øverste hyllen, og når han sitter og arbeider med formalia og egne notater, trener han samtidig ryggen, da skammelen stiller større krav til riktig holdning enn hva tilfellet er med en konvensjonell kontorstol. Mur har aldri hatt ryggproblemer, noe han tilskriver det lille objektet i massiv eik en stor del av æren for.

*

Mur lukker døren til toalettet og trekker buksesmekken ned, løfter sin skrukkete penis frem med den høyre hånden og starter tømmingen av blæren. Urinstrålen sprer seg i små spiraler når den treffer det klare vannet i toalettet, og han hører sildringen i rørene, vannet som renner fra etasjen over. Dette er hans eget hus. Her trekker Mur seg tilbake, og herfra titter han frem som en eremittkreps på havets bunn. Det er et faktum at eremittkrepsen lever slik. Ingen stiller spørsmål om eremittkrepsens forhold til sitt hus. På samme måte er det et faktum at Mur lever i huset sitt, helt alene, likevel med den forskjell at han kan invitere andre inn, noe eremittkrepsen er forhindret fra å gjøre.

Mur har altså en stor grad av frihet og fleksibilitet i sitt ensomme liv, og han kan, etter eget ønske, velge å være sosial, og ønsker han over lengre tid å leve uten umiddelbar kontakt med andre i sitt hjem, er også det et ukomplisert valg. Det er en situasjon som ikke forutsetter andres bifall, og som dermed er lett tilgjengelig. Han trenger ingen begrunnelse for sin beslutning om å leve i ensomhet. Faren for at andre skal blande seg inn, uten hans eksplisitte ønske, er ikke overhengende. Han kan i det hele tatt regne med å videreføre sin praksis, uten store vanskeligheter.

Arbeidet som konditor medfører likevel at han har begrenset mulighet for å unngå sosial kontakt på dagtid. En vesentlig arbeidsoppgave er ekspedering av kundenes bestillinger, samt servering og rydding i spiseavdelingen. Spesielt pensjonistene benytter seg av dette tilbudet og setter seg ned ved vindusbordene, mens napoleonskake, krem og kaffe finner veien gjennom ganen. Slik kan de sitte og stirre i timevis, tilsynelatende uten mål og mening. Når de senere reiser seg og går, vinker han farvel, rydder bort det brukte serviset og børster lett over duken med kluten han alltid har innenfor rekkevidde, slik at alt er klart for neste gjest.

Samtidig som han veier opp kandiserte mandler og pakker ferske praliner med nøttefyll i spesiallagede pappkartonger, forestiller han seg hvordan hver enkelt av disse menneskene holder ut sitt eget selskap, hvordan de øver opp sin ensomhetsfølelse. Kanskje trasker de omkring i andres nærvær eller søker tilflukt i stille rom, et avlukke eller bak en vegg, enten her hjemme eller i en fremmed by, når de en sjelden gang, om dagene deres er fulle av alskens program og oppgaver, så snart muligheten er der, stikker seg unna og lukker øynene et øyeblikk.

Ensomhetsfølelse er noe alle erfarer, men bare et fåtall aksepterer, tenker Mur. Dersom du ikke utstår ditt eget ensomme selskap, vil du neppe overleve i andres nærvær. Å være sosial, er ikke et substitutt for alenegang. Å være sosial er et tillegg, noe som oppstår når to eller flere individer samles og utveksler styrker og svakheter i et forsøk på å gjøre lidelsen mindre prekær, og som alle lindrende remedier har det sosiale bare en kortvarig, forbigående effekt.

*

Etter å ha dusjet, tørker Mur kroppen med det store badehåndkledet som han alltid vasker for hånd. Håndklær må være myke, ellers risper du huden opp, og fra et hygienemessig perspektiv er det ikke heldig at en konditor går til arbeidet med rift i huden, og enkelte sår har han da også observert, om han tørker seg med et håndkle av dårlig kvalitet. De harde fibrene griper tak i urenheter, men skader huden i en slik grad at blod eller andre væsker pipler frem, og slik vil han ikke ha det.

Han tørker hele kroppen. Ovenfra og ned.

Og nedenfra og opp.

Det hele skal dekkes.

Tær, legger, lår og penis, navle, mage, rumpeballer, rektum, rygg og bryster, hals, skrotum, ører, hår og nese, panne, isse, fingre, fotblader, alle steder hvor han kommer til med håndkledet.

Rektum tar han sist, i tilfelle han ikke er tilstrekkelig ren og den hvite bomullen misfarges. Dersom han ikke er god og ren i rektum, er det for eksempel ikke gunstig å tørke seg i ansiktet med det samme håndkledet rett etterpå. Enda det ikke er sannsynlig at eventuell lukt fra overflødige ekskreter skulle feste seg i ansiktshuden, er det fare for bakterieinfeksjoner, noe som ikke bare er et estetisk problem men også en helsemessig trussel. Mur har lest at mennesker i andre kulturer ikke er like nøye med å vaske seg etter toalettbesøk, men det er også slik at mennesker i såkalt underutviklede land er større utsatt for uønsket død.

*

Han løfter blikket mot speilet over servanten. Refleksjonen som avtegner seg i den blanke flaten er kjent. Han har sett dette ansiktet mange ganger før.

Mur senker hodet slik at han ikke lenger kan se sitt eget ansikt. Deretter løfter han blikket, og da dukker han sannelig opp igjen, bare fra et litt annet perspektiv.

Hei, sier han til speilet.

Hei, svarer speilet.

Jeg har stått opp, sier han.

Å, ja, svarer speilet.

Ser du ikke det, sier han.

Du ser vel at jeg har stått opp?

Ja, sier speilet. Det ser jeg.

Mur vet godt hvordan han ser ut, og denne bekreftelsen trenger han egentlig ikke. Han er heller ikke spesielt selvopptatt og er ikke avhengig av å se sitt eget ansikt til stadighet.

Snart må det vel være nok. Hvor mange ganger skal han stå slik og studere sine egne trekk?

Jeg burde ta det ned, tenker han. Demontere den blanke flaten. Jeg trenger ikke speilet. Det har bare sin funksjon under barbering og et slikt formål kan løses med en mindre, transportabel utgave som dessuten kan legges i en skuff når det ikke er i bruk.

Hele livet har han speilet seg, morgen og kveld, og overraskelsene har ikke vært mange.

Stort sett er blikket det samme og ørene sitter der de skal, noe han uansett kan kontrollere med fingrene, det er ikke synet det skal stå på.

Det er virkelig ham, eller De, som enkelte av kundene sier.

Har De igjen noen danske wienerbrød med valnøtter, eller kanskje nystekte eplestrudler, det hadde virkelig vært noe på en slik kald formiddag.

De burde virkelig lage flere eplestrudler, så mye De selger av dem.

Sier De at makronene er ekstra gode denne morgenen?

Vil De pakke napoleonskakene i en boks?

Når skal De bevilge Dem en skikkelig ferie?

De som driver egen næringsvirksomhet, stemmer vel med lommeboken, De?

Har De hørt at Herr Wanderschmertz har et forhold til sin vaskehjelp fra Litauen og at fru W. Stoltz er helt uvitende om mannens eskapader og ikke aner at den pur unge Anna-Kajsa, som bare er nitten og til og med har en kjæreste hjemme i Kaunas, bedriver mer enn å tørke støv av glassfigurene i vinduskarmen og vaske parketten hjemme hos ekteparet, det er sannelig ikke rart herr Wanderschmertz har virket så spretten i det siste, hvem hadde vel ikke det, om en slik jente løftet på skjørtene i umiddelbar nærhet, jeg tror sannelig ikke herr Wanderschmertz har fått tilstrekkelig med kjøtt på beinet hjemme, jeg, og når sant skal sies, er det vel bare menneskelig å gi etter, det er tross alt ikke hver dag en godt voksen mann får en slik mulighet, og visstnok var det Anna-Kajsa som tok første skritt og herr Wanderschmertz fulgte bare etter, han er på en måte unnskyldt, det skal man vite.

Det var i grunn bare å regne med, tenker Mur.

Du ser det på hele typen, han er ikke til å stole på.

*

Frokosten er et viktig utgangspunkt for en god gjennomføring av dagens oppgaver. Det er under frokosten at husstanden bekrefter seg selv som enhet. Da samles familien og gir dagen et fundament, som igjen er en viktig parameter i en sunn samfunnsutvikling.

Mur har ingen familie å samle, men legger likevel vekt på å nyte frokosten. Når han ikke har andre å samle, kan han i hvert fall samle seg selv. Også Mur er en del av verden, og derfor blir også verden påvirket av hans daglige ritualer.

Dessuten har gode frokostvaner en positiv helsemessig effekt. Mennesker kan vanskelig yte sitt maksimale, om forutsetningene ikke er rette, og det skal ikke mye til, før spiralen blir nedadgående eller ulykker inntreffer.

Se bare på idrettsutøverne; ett enkelt avvik eller én tilfeldig utskeielse kan legge karrierer i grus. Det er ingen overdrivelse. Slik er verden. Han har selv sett det på fjernsyn, hvordan fotballspillere, skihoppere, boksere, fallskjermhoppere, sportsflygere, elvepadlere og terrengsyklister brått settes ut av spill, slik at de aldri igjen kan kopiere sine beste prestasjoner, at det hele er slutt, på grunn av et øyeblikks svikt i konsentrasjonen, ja enkelte møter endog døden midt under et sportsarrangement, det kan være alpinisten som mister kontrollen i en sving og ikke makter å presse imot eller holde linjen, men skjærer ut av løypen i en brutal kullkastende hastighet, braser gjennom sikkerhetsnettet og hekter hodet fast, slik at nakken får en voldsom vridning som bryter over ryggradens forbindelser til hjernen, med det resultat at kroppen blir liggende livløs og forkrøplet i den hvite snøen.

Det gjelder å passe på, tenker Mur. Å være skjerpet er en dyd, og frokosten er en viktig forutsetning.

Han spiser ingen kornprodukter, hans frokost består utelukkende av frukt. Både frisk og tørket, avhengig av sesong.

Ved siden av frukt, spiser han nøtter. Også nøttene varierer med årstidene. Om vinteren er nøttene et høydepunkt, da tilgangen på paranøtter, hans personlige favoritt, er ekstra god i november og desember.

I dag starter han imidlertid med et renskåret eple.

Før han kutter eplet i tynne skiver, presser han ut kjernen med en innretning som er konstruert spesielt for dette formålet. Skallet legger han i matpakken, som et mellommåltid, da denne delen av eplet er ekstra næringsrik. Dessuten setter epleskallet farge på hverdagen. Så fortsetter han med en appelsin som han skreller forsiktig og fortærer med like mange munnfuller som det er båter i appelsinen. Antall munnfuller kan derfor variere med fruktens beskaffenhet.

Bananer er også et vanlig innslag i hans frokost, men det er ikke alltid frukthandleren har bananer av tilfredsstillende og tilstrekkelig moden kvalitet. Han spiser også en halv banan til dessert før han legger seg, og selv om han er veldig kresen når det gjelder bananer, aksepterer han, av fornuftshensyn, at den halve bananen som venter på ham hjemme, ikke er, eller kan forventes å være, av samme kvalitet som tidlig om morgenen, rett etter at skallet skrelles.

Medarbeider M., hans assistent i konditoriet, syns det er en gåte at Mur lar den halve bananen vente til endt arbeidsdag, men kommer ingen vei når han forsøker å argumentere for sitt syn, da Mur uansett ikke har lyst på mer enn halvparten av bananen så tidlig om morgenen, og det er ikke et alternativ å kaste bananen, det ville være å sløse med både ressurser og kapital.

I helgene skjemmer Mur seg bort med en pasjonsfrukt, noe som gir ham en merkbar tilfredsstillelse, spesielt i det øyeblikk han skjærer den lille frukten i to og lar kniven åpne en smal slintre i det tykke skallet.

Han stikker kniven dypere i pasjonsfrukten, mens han presser sidene sammen mellom fingrene, for å få ekstra feste. Den gule saften pipler ut fra sprekken i skallet og renner over knivbladet og fingrene hans. For et griseri, tenker Mur, og skjærer pasjonsfrukten i to like deler.

En gang presset han litt for hardt og saften sprutet frem fra kjøttet, slik at han ble våt helt ned i skjortekragen.

Pasjonsfrukten får ham til å tenke på Marianne, som han gikk i klasse med på ungdomsskolen.

Marianne med det lange, mørke håret.

Marianne som hadde tegnet en salamander på pennalet sitt.

Marianne som alltid kikket ned, når han snudde seg.

Marianne som kom bort til ham på bursdagen og ga ham en eske med en liten svart bille som beveger på bena når han rugger esken frem og tilbake.

Marianne som han ba med seg hjem, men som ikke fikk lov å bli med av faren sin.

Marianne som lovet å ringe, så fort faren gikk ut for å drikke med vennene sine.

Marianne som viste seg naken for ham, når han sovnet om nettene og som tok ham med seg ned i kjelleren under klasserommet og langsomt vridde av seg blusen og viste ham de fyldige, faste brystene sine og spurte om han ville ta på dem.

Marianne som skulle gi lyd, når hun var tilbake fra turen på fjellet.

Marianne som spurte om hun kunne bytte plass, lenger bak i klasserommet, ved siden av Gustav, som også hadde vært på fjellet.

Marianne som spurte om de skulle trene på munnsex sammen.

Marianne som kom tilbake fra sommerskole og hadde lest Schopenhauer og sa hun aldri skulle forelske seg igjen.

Marianne som fortalte at faren hennes hadde skutt en nyfødt kattunge med luftgevær og at det var helt nødvendig for kontroll av bestanden og at det fødes for mange kattunger som ingen har mulighet til å passe på.

*

Etter frokost plasserer Mur det skitne bestikket i oppvaskmaskinen, men han venter med å starte vaskeprogrammet, da maskinen ennå ikke er full. Oppvaskmaskinen har god kapasitet og behøver ikke å gå for ofte. Det er dårlig utnyttelse av verdens ressurser å starte oppvaskmaskinen før den er fylt opp, med mindre man har oppvaskmaskin med eget program for femti prosent fyllingsgrad. Det er viktig med gode vaner, og det er en god vane ikke å kjøre oppvaskmaskinen for ofte.

Før vasket han alltid opp for hånd, men etter hvert som samfunnet gjorde sine fremskritt, følte Mur at husholdningen ville bli mer fullstendig med en oppvaskmaskin, selv om han strengt tatt klarte seg uten. Dessuten er det behagelig å vaske opp for hånd. Jeg som er så mye alene, har bare godt av noen praktiske sysler, som for eksempel å vaske opp for hånd, tenker han. Han liker følelsen av å dyppe hendene i varmt såpevann, og lar seg spesielt underholde av det hvite skummet som flyter på overflaten av vaskevannet.

Da han var liten, pleide han å forestille seg at hendene var to fugler som forsvant inn i en stor sky, når han lekte med såpeskummet. Moren var omstendelig i sine instruksjoner om hvordan man unngår skum i oppvaskvannet, men den unge Mur hadde lenge fortsatt å tilføre oppvaskmiddel først, og deretter sette blandebatteriet på maks trykk, for slik å fremstille så mye skum som mulig.

Når han først har gått til det skritt å anskaffe oppvaskmaskin, er det likevel mest fornuftig, sånn kjøkkenlogistisk sett, å bruke den, men han blir likevel ikke helt vant til denne såkalte hvitevaren, som i virkeligheten er en blank metallkonstruksjon, og slett ikke hvit i det hele tatt.

Mur har ikke oppvaskmaskin i konditoriet. Oppvaskmaskinen er en husholdningsmaskin. I konditoriet vil den ikke gjøre jobben raskt nok. Han er likevel ingen spesielt utålmodig person. På arbeidsplassen dreier det seg ikke om hans egne preferanser eller subjektive tilbøyeligheter, men prosessuelle krav i fremstillingen av konditoriets produksjon. På arbeidsplassen er det jobbmessige oppgaver som skal utføres, og da gjelder det å være profesjonell, og derfor har han en såkalt steamer i konditoriet. Steameren spyler nådeløst all redskapen ren, på under ti sekunder.

Han er like overrasket hver gang. Ett kraftig utpust, som en dampende drage, og det skitne er løst opp i en glovarm tåke.

Schhhhhhhhhh!

Så er alt blankt, glohett. Han må alltid kjenne litt på det varme, blankskurte stålet før han tar det ut av maskinen, og enda han vet at varmen nærmest er brennende, lar han seg alltid begeistre. Han liker denne følelsen, en nesten uutholdelig glød mot fingrene, muskulaturen som trekker seg hardt sammen og vil kaste hendene bort, rømme avgårde.

Det er annerledes med steameren, enn med oppvaskmaskinen. Han syns ikke det er rart å ha steamer i konditoriet. Der hører den naturlig hjemme og oppfyller et nødvendig formål. Dessuten stopper lyden fra steameren kjeften på Medarbeider M., som har for vane å plystre til arbeidet. Hvor mange ganger må han fortelle Medarbeider M. at konditoriet ikke er en konsertsal. Det står ingenting i din stillingsinstruks om sang, formaner Mur. Medarbeider M. stanser luftstrømmen og stivner, der han står alene inne i verkstedet og tørker bort rester av mel. Sang jeg nå, spør han? Det la jeg ikke merke til. Nei, svarer Mur, du la ikke merke til det, men jeg la merke til det, og det er det viktigste. Det er greit, sier Medarbeider M., jeg trenger ikke synge, men jeg har faktisk ingen stillingsinstruks. Neste gang er det rett ut, roper Mur, i et sjeldent anfall av raseri.

Mur gir aldri uttrykk for sinne, bortsett fra mot Medarbeider M., som har en kronisk tendens til ikke å forstå hva som er normal, konvensjonell adferd. Det er nesten som Medarbeider M. ikke er opptatt av det konvensjonelle i det hele tatt, da hadde han ikke svart på den måten, men akseptert irettesettelsen uten videre gjenstridighet. Er det noe alle vet, så er det at medarbeideren skal vise aktelse for sin arbeidsgiver. Det er en lov nitti-ni av hundre følger til punkt og prikke i sitt daglige virke.

Steameren har en enkel oppgave, og gir ham heldigvis ingen vanskeligheter. Steameren adlyder, uten å mukke. Steameren er konditoriets lunge, den blåser alt rent. Han ville ikke klare seg uten. Hjemme er det annerledes, han kunne fint vaske opp de få tallerkenene og koppene han bruker, for hånd.

Mur slår aldri oppvaskmaskinen på, umiddelbart før han forlater hjemmet. Kanskje inntreffer en skade, kanskje springer en pakning lekk, og da vil forsikringsselskapet foreta en såkalt avkortning av erstatningsbeløpet, på grunn av uforsvarlig bruk.

Sannsynligvis skjer det ingenting, men det vil ikke forsikringsselskapet ta hensyn til når de beregner erstatningsbeløpet.

Mur har et godt forhold til sitt forsikringsselskap. Han er en eksemplarisk forsikringskunde, og det ville være forsmedelig om de skulle se seg nødt til å kategorisere ham som en kunde som ikke oppfyller sine avtalefestede forpliktelser og følger de nødvendige forholdsregler, spesielt ettersom Mur har brukt samme forsikringsselskap hele livet, akkurat som foreldrene hans, og som han, om han får barn, også antar at hans barn vil gjøre.

Det gjelder å ha stabile relasjoner. Stabilitet lønner seg. Det er rasjonelt.

*

Mur ønsker å fremstå som en forutsigbar og balansert person, både for seg selv og andre.

Han er forutberegnelig. Ja visst, det er det han er, forutberegnelig.

Det er dette som er Mur.

Han har likevel høy toleranse for uberegnelige, eller mer presist, ikke-forutberegnelige personer. Folk er forskjellige, alle kan ikke være like. Sånn er det. Naturen har, tross alt, gitt oss ulike utgangspunkt.

I et samfunn hvor det stadig stilles lavere krav til ryddighet, er han glad forsikringsselskapet fortsatt måler mennesket etter de samme gamle og strenge reglementer og referanserammer. Enkelte faste punkter må man tross alt ha, det er en kjensgjerning.

Alt kan ikke flyte. Da ville det ikke vært noen orden, og uten orden intet samfunn og uten samfunn var alt kaotisk og styrt av spontane innfall og et hvert liv ville være utsatt for en konstant trussel om ødeleggelse.

Tenk om kjærester var like strenge som forsikringsselskaper, funderer han. Da ville mye være annerledes. Ja, folk ville skjerpe seg.

*

Mur ser på armbåndsuret. Han får visst pusse tenner.

Om morgenen pusser man tenner.

På grunn av den manuelle produksjonsprosessen i konditoriet, som gjør hyppige smaksprøver nødvendig, er Mur sin tannhelse ekstra bevisst. Han for øvrig påpasselig med ikke å misbruke den enkle tilgangen til slikkerier på jobb. Det ville bære galt av sted, om han til stadighet forsynte seg av varene.

Mørk sjokolade er sunt i små doser, men de fleste av fristelsene Mur presenterer for kundene, skal man være ytterst forsiktig med å konsumere i store mengder.

Han er ikke konditor for å legge seg til destruktive vaner eller få dårlige tenner. Han ser hvordan det går med mange av kundene, særlig de eldre. Ruglete rekker av tannråte som smatter ham i ansiktet, når pensjonistene bestiller sine napoleonskaker.

Han løfter tannbørsten, tenker munnen er et opprørt hav, et landskap av klipper og frådende sjøsprøyt mot blankskurt fjell. Kapp Horn. Dødelige kast og havarerte skjebner som ligger på bunnen, ribbet til benet, bare beveget av havets strømmer. Å runde Kapp Horn i en fullrigger, stå akterut, akkurat der, holde roret fast. Eller lenger vest, lengst sør i Amerika, stevner han frem, med Vikingens dødsforakt i blikket. Du kunne valgt Magellanstredet, men kaster deg heller ut i Dragepassasjen, blant djevelske bølger og isfjell som henger dypt i sjøen, hvor forskjellen mellom liv og død manifesterer seg tydeligere enn noe annet sted på havet, og bare den barskeste av alle kommer levende fra det. Selv Vikingene var ikke så fandenivoldske, tenker han, at de våget seg helt ned dit, ned til Dragepassasjen, enda de hadde dragehoder på forstavnen til båtene sine, ville hver eneste viking endt opp som hakkemat i Dragepassasjen.

Han pusser tennene grundig og tålmodig. Skyller og pusser, renser mellomrommene samvittighetsfullt med både tannpirker og tanntråd, for deretter å pusse enda en gang, før han avslutter det hele med å massere tannkjøttet med pekefingeren, hele tiden blikket skarpt fokusert på det truende, gule belegget som forsøker å finne feste i randsonene av emaljen og danne grobunn for tannsten, om det ikke fjernes rutinemessig.

Til slutt skyller han munnen med kariesforebyggende, fluorinnholdig tannskyllevæske. Skyller, skummer og spytter ut.

Det var på barneskolen han lærte å skylle tennene. Hver fredag kom tannhelsesøster og banket på døren til klasserommet.

I hendene sine holder hun et brett fullt av små plastikkbegre, ett til hver elev, med en nøyaktig tilmålt mengde. Hun går langsomt mellom benkeradene og vugger med hoftene i den stramme, hvite frakken. Han husker de store puppene hennes som presset seg frem fra uniformen. Noen ganger så han konturen av en brystvorte gjennom den bleke bomullen, og leppestiften hennes som alltid var påført i tykke, fyldige lag.

Ti milliliter til hver, ti milliliter som vippes over i munnen og holdes der mens kinnene jobber og jobber og skyller tenner og gane i minst ett minutt, før de på tannhelsesøsterens ordre spytter ut – og, nei, ikke svelg, bare skyll og spytt ut, ikke svelg – nøyaktig slik de også på hennes ordre hadde løftet begeret til munnen i andektig, fryktsom stillhet.

Drikk. Skyll. Lukk munnen godt mens dere skyller. Femten sekunder. La kinnene bule, det gjør det lettere. Kom igjen. Tretti sekunder, bare et halvt minutt igjen. Skyll nå. Pump kinnene ut og inn. Press leppene sammen, så det ikke renner over haken. Femten sekunder igjen, skyll godt nå. Gjør en siste innsats, pump, pump, pump, det er til deres eget beste. Dere vil vel ikke ha hull i tennene, har dere sett Karius og Baktus? Skyll Karius og Baktus ut. Sånn! Det holder. Spytt ut! Spytt ut, oppi koppen. Ikke søl, spytt ut i begeret nå. Så kommer tannhelsesøster og samler inn.

Sånn, nå var dere flinke. Dere skal få en brosjyre om tannhygiene, der står det hvordan tennene pusses på en effektiv og skånsom måte.

Strengt tatt burde de ha pusset tennene først, tenker Mur. Det har han senere forstått er riktig fremgangsmåte, når man skyller tennene med kariesforebyggende, fluorholdig tannskyllevæske. På skolen gjorde de aldri det, noe Mur stiller seg undrende til. Kanskje det var konsentrasjonen, kanskje de fikk en sterkere tannskyllevæske enn den han i dag kjøper i literflasker på sitt lokale apotek, som inneholder null komma fem milligram fluorid per milliliter tannskyllevæske, eller et halvt gram per liter. Sikker kan han likevel ikke være, for det har senere kommet ham for øre at det var flere forhold ved den offentlige tannhelsetjenesten i kommunen som ikke etterlevde gjeldende standarder og var til direkte skade for barnas tannhelse og helse forøvrig.

For alt han vet, kunne konsentrasjonen like gjerne være mindre, det ville ikke vært overraskende.

Mur er glad han har mulighet til å kontrollere fluoridkonsentrasjonen i tannskyllevæsken han kjøper på sitt lokale apotek, forutsatt at informasjonen på forpakningen er korrekt. Han velger å legge til grunn at produsenten av tannskyllevæske ikke har noe å tjene på å feilinformere dem som går til anskaffelse av produktet og at det i så fall ville være en sak for helsemyndighetene, det tatt i betraktning at avvik i fluoridkonsentrasjonen ville være til hinder for korrekt dosering, enten det er for mye eller for lite av dette stoffet per milliliter væske, og således ha en potensiell skadevirkning på konsumentene, enten i form av karies eller fluorforgiftning.

Skyll og spytt ut. Skyll og spytt ut.

Skyll godt i ett minutt. Og spytt ut i det lille plastbegeret.

Spytt ut.

Lyden av ni og tjue munner som skummer fluor ved å pumpe væske mot kinnene og kjempe for ikke å svelge eller sprute fluorskyllingen ut i luften. Skyll og spytt ut. Skyll og spytt ut. Frådende mot ryggen til jenta på stolen rett foran.

*

Mur bruker aldri komfyren om morgenen, men han må alltid kontrollere at den, så vel som øvrige elektriske artikler, er slått av, før han forlater sin leilighet og spaserer avgårde til arbeidet. Enda han er fullstendig klar over at han hverken har trykket ned eller vridd om noen bryter til en slik posisjon at komfyren representerer en brannrisiko under hans fravær, er han nødt til å overprøve, eller rettere sagt sammenlikne, sine kunnskaper om tingenes tilstand med blikkets bekreftende observasjoner, og stadig hender det at han heller ikke tiltror synet den tilstrekkelige autoritet i slike verifikasjonsspørsmål. Det skjer derfor oftere enn sjelden, at han først velger å slå komfyren på, slik at varmeindikatoren lyser, før han igjen slår den av, og slik lar håndbevegelse, syn og kunnskap om mekaniske og elektriske innretninger i sum etablere et tilstrekkelig grunnlag for å trekke en kvalifisert konklusjon om apparatets tilstand.

Han stiller seg foran komfyren og aktiverer sansene, konsentrerer seg om oppgaven. Der ser han det, dioden som markerer at komfyren er slått på, lyser ikke, altså er den slått av, eller ikke på. Det er et faktum. Han vender blikket bort. Spør seg om han kan være helt sikker. Kanskje spiller øynene ham et puss? Han ser igjen på dioden. Den lyser ikke. Er den kanskje defekt? Ville den i det hele tatt lyse, om komfyren var på? Han vrir bryteren om. Slår komfyren på. Se, der lyser dioden. Den er på. Han slår den straks av igjen. Stirrer intenst på dioden. Den lyser ikke. Altså er komfyren slått av, ja nå er den definitivt slått av. Det visste han jo. Nå vet han det. Han vet det enda mer. Han er helt sikker. Den er ikke på. Naturligvis visste han det. Han ser det, at lampen ikke lyser og alle bryterne står på null. Det ser han, de står på null. Komfyren er av. Det er han sikker på. Nå er han det. Sikker. Helt sikker. Og skulle han fortsatt være i tvil, er det bare å trekke støpselet ut. Han kan trygt vandre av sted, uten å sette liv eller innbo i fare, eller rettere sagt, risikere å gjøre dette, eller frykte at han skulle ha forholdt seg slik at det var risiko for at en foreløpig eventuell risikotilstand skulle bli en faktisk realitet, noe som til en viss grad bekymrer ham, at en slik situasjon kunne oppstå.

*

Mur forflytter seg ut i entréen, hvor yttertøyet oppbevares når det ikke er i bruk, slik alminnelig praksis tilsier. Det er vanlig å ha yttertøyet i gangen, eller entréen som de sier i hans del av byen.

Han tar på seg de varme klærne, plagg for plagg. Den tykke, mosegrønne militærjakken, varme vinterstøvler med shetlandsull, det lange strikkeskjerfet han fikk i julegave av Rakel for flere år siden, luen med hans egne initialer, og endelig de brune hanskene i kalveskinn.

Han er ekstra varsom med vedlikeholdet av hanskene, da de er svært kostbare. Det gjelder å strekke litt i fingertuppene etter hver gangs bruk, slik at skinnet ikke rynker. Han benytter også en spesiell voks som er lett å påføre den delikate overflaten.

Vanligvis ville han ikke kjøpt så eksklusive hansker, hadde det ikke vært for dette gode tilbudet hos en buntmaker i Wilmersdorf for en god tid tilbake. Han har regnet ut at besparelsen, etter dagens priser og en gjennomsnittlig valutakurs, er på minst ett tusen fem hundre kroner, noe som forsvarer den ekstraordinære investeringen under høstsalget i Berlin, dessuten er de myke og varmer godt og ingen av hans øvrige eksemplarer oppnår det samme komfortnivået.

Han tar steget over dørstokken, snur seg ett hundre og tjue grader mot høyre og stikker nøkkelen inn i nøkkelhullet og vrir om, to runder mot høyre.

Klikk. Den er låst.

Klikk.

Sånn, der er døren låst. Klikk.

Null tre tretti.

Der er den låst. Klikk. Sånn, der er døren låst.

Endelig kan han gå på jobb.

Klikk. Klikk. Sånn. Der er den låst. Nå kan han gå på jobb.

Nå. Han kan gå.

Nå kan han gå på jobb.

Klikk. Døren er låst.

Visst er den låst. Nå går han.

Ja, det er bare å gå.

Sånn.

Den er låst.

Han kan trygt forlate hjemmet, komme seg videre, i retning av konditoriet.

Note

1) Om barberingen

Innhold

del 1 | del 2 | del 3 |del 4 | del 5

Romanen Mur ble publisert kapittelvis av det nettbaserte tidsskriftet Substrat Journal fra 2012 til 2014. Teksten er skrevet av Jens Wabø og redigert av Jarl Henning Hansen.

Alle rettigheter til denne boken tilhører Substrat Forlag og forfatteren
Copyright © Substrat Forlag 2016