M U R	innhold \| del 1 \| del 2 \| del 3 \| del 4 \| del 5 \| om boken \| substrat

> 2

Leiligheten hvor Mur har sin faste bopel, befinner seg i samme arkitektoniske struktur som konditorvirksomheten han overtok fra sin mor etter hennes brå og usentimentale død, noe som innebærer at avstanden til arbeidsplassen er relativt kort. Han har ikke målt nøyaktig hvor langt det er i mengdeenheter etter det metriske system, men det er snakk om et svært begrenset antall, kanskje bare noen få centimeter, i hvert fall om man regner i luftlinje.

Mur har en intensjon om å måle avstanden, men vet ikke riktig hvilken metodikk som skal legges til grunn, for hvor skulle målingen starte? Der nede i oppgangen? Eller hva med den diagonale avstanden oppover trappetrinnene, skal også den medregnes? Siden avstanden er og blir et definisjonsspørsmål, har han heller ikke sett nødvendigheten av å gjennomføre en konkret måling. Den foreløpige konklusjonen er derfor at måleaktiviteten er satt på vent, han gjør det i hvert fall ikke i dag, sannsynligvis heller ikke i morgen eller dagen etter. Han er i det hele tatt i tvil om målingen noen sinne vil bli gjennomført.

Selv om avstanden mellom arbeid og hjem er svært kort og han ikke bruker lang tid på turen fra sin egen leilighet til konditoriets personalinngang, har Mur lagt inn en tidsbuffer i sine personlige rutiner og livsmønster, i tilfelle noe uforutsett skulle skje på veien. Det kan oppstå situasjoner, som det heter, og da er det avgjørende å ha rom for alternative handlingsforløp. Han kunne for eksempel falle i trappen, noe som i tillegg til å være smertefullt, ville medføre forsinkelse etter en eventuell retur opp til leiligheten for å plastre sår og bandasjere vonde knær. Mer dramatiske konsekvenser av et eventuelt fall i trappen ønsker han ikke å forestille seg, da han frykter en slik spekulasjon i seg selv kan fremprovosere det potensielle fallet.

Vanligvis skjer det ingenting, og han er som regel ute i god tid, før arbeidsdagen starter. Denne ventetiden korter han ned med en fast spasertur rundt kvartalet, før han vender tilbake til bygården og låser seg inn personalinngangen, nøyaktig på det tidspunkt arbeidsdagen starter. På denne måten får han også litt trim og kan til og med regne med å leve et par år lenger enn han ellers ville gjort, ble han bare liggende i sengen og drømme, uten initiativ og praktiske sysler.

Det heter seg at en god latter forlenger livet, men Mur ler nærmest aldri og derfor er han glad den daglige spaserturen har omtrent samme effekt. Slik holder han også fasongen og trenger ikke fornye garderoben like ofte som aldersmessig forfall ellers skulle tilsi, og ingen har vel påstått at det gjør deg slankere å le, noe som understreker nødvendigheten av bevegelse, og når han på dette vis, ved å gjennomføre sin daglige spasertur, både forlenger livet og holder seg i form, kan han ikke se at hans manglende sans for humor har nevneverdig betydning, summa summarum. Dessuten er det positivt å komme seg ut og få andre inntrykk enn hjemme i leiligheten og i konditoriet. Slik får livet et variert innhold, og variasjon er en sentral stimulus, selv i en stabil livssituasjon. Også stabile mennesker trenger variasjon. Også de er avhengig av inntrykk, for å leve et rikt liv. Og et rikt liv skal man leve. Både den vestlige og østlige sivilisasjonens skriftlige kilder har gjennom flere tusen år understreket dette. Livet er ikke bare et spørsmål om økonomisk gevinst. Livet er mer, alle sier jo det, ingen sier at penger er alt, noe alle er enig om, men bare få tar til følge.

*

Under sine spaserturer gjør han seg mange tanker, også av en slik art som ikke har direkte forbindelse med arbeidet, dette er hans ledige stund, og han føler seg fri til å la tanken vandre i takt med sine egne skritt, han blir gående og fundere på hvordan livet ville vært om han ikke hadde overtatt det vesle konditoriet, og om han heller, som han flere ganger hadde forestilt seg, hadde flyttet til Alaska og blitt bjørnejeger, stå ansikt til ansikt med en blodtørstig grizzly, den steile stank av råttent kjøtt fra ganen, slim som drypper fra blodbrune tenner og en dampende ånde, da skal det ikke mer til enn ett upresist skudd og det brølende beistet stormer frem og flerrer deg opp med harpunskarpe klør, like mykt som kakespaden som faller gjennom den luftige kremen i kakene han danderer så elegant i konditoriet.

*

Mur har aldri hatt kjæreste lenge av gangen. Det er ikke så enkelt i hans situasjon. Han kommer hjem etter klokken syv om kvelden og går til sengs tre timer senere.

Han har heller ingen barn, ikke foreløpig. Det er ikke utenkelig at han en gang i fremtiden vil finne en kvinne å befrukte, biologisk sett er det fortsatt mulig. Derfor er det viktig å spise næringsrikt. Barn skal oppdras, noe som stiller visse krav til helse, også utover befruktningsevnen.

Mur har ingen umiddelbare tanker om forplantning. Det er et alvorlig spørsmål, som både har konsekvenser for ham selv og andre, ja til og med for en som ennå ikke eksisterer.

Hvordan er det mulig, tenker Mur, at valg jeg gjør, har konsekvenser for mennesker som ikke fins.

Biologisk videreføring av den genetiske slekten handler ikke bare om reproduksjon, men også ditt eget forhold til døden. Når du får barn, og barnet vokser opp, er din biologiske eksistens overflødig. Du har gjort jobben din og er brukt opp.

Altså har jeg valget mellom å være bare meg, eller utradere min egen betydning som biologisk vesen, tenker Mur. Det ville være en merkelig situasjon. Skulle han bare sitte der og generere profitt, med tanke på en fremtidig arving, en som nyter godt av at Mur går bort, opphører å eksistere som organisme, forsvinner.

Er det dette han streber etter, å bli erstattet, kopiert, kanskje enda en som ham selv, en sønn, en supersønn, enda en i rekken, en rekke som bare fortsetter og fortsetter og fortsetter.

Avståelsen tenker Mur. Avståelsen er en dyd.

Bare avståelsen kan stoppe alt dette, tenker han.

Avståelsen. Bare slik kan han bringe det til sin ende.

*

Mur oppsummerer sin holdning til livet med begrepsparet omsorg og kontroll. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. Uten kontroll er omsorg utenkelig, og uten omsorg er veien kort til overgrep og vold.

Han legger stor vekt på å vise omsorg for sine omgivelser. Ikke bare når han blir sett, men alltid. Det er spesielt viktig å ta hensyn når det ikke er påkrevet, bare slik understrekes handlingens systematiske aspekt.

Systematikk er ingen ulempe, det er mangel på systematikk som er det skumle. Da kan alt skje, uten at du vet hvorfor eller klarer å sette avviket inn i en sammenheng.

Er systemet på plass, som en stabil, repetitiv struktur og jevn rytmikk, vil han aldri, som noen sier, bli tatt på senga.

Hvordan skulle forresten han bli tatt på senga, han som alltid kommer tiden i forkjøpet og våkner før vekkerklokken skal til å ringe.

*

Han tenker raskt igjennom organiseringen av dagens arbeidsoppgaver, der han hutrer gjennom snøføyken, iført fjellanorakk fra hærens overskuddslager, seilduksbukser og et langt, tykt skjerf. Så godt kledd han er, burde kulden egentlig ikke trenge gjennom de dypeste plaggene. Han har lagt klærne i flere lag, med ren ull direkte mot huden, slik det anbefales i overlevelsesmanualer for ekstreme forhold, en oppkledning som i teorien burde være tilstrekkelig, likevel kjenner han at kulden finner veien gjennom stoffene og forplanter seg til overhuden, for å lirke seg videre nedover i bindevevssystemet, gjennom den seige lærhuden, på vei mot muskulaturen og de øvrige organene (hjerte, lunge, nyre), en reisestrekning som utgjør ca. 3 centimeter, om vi inkluderer 26 millimeter bekledning, før vinterfrosten når huden og suger varmen ut av de siste 4 millimeterne med skinn og blottlegger kroppen, kjøttet, dette sumplandskapet av blod og gammelt vev, der han snor seg frem under gatelyktene. Det blåser så kraftig at kinnene fryser under det tykke ullskjerfet og han tvinner det enda engang rundt ansiktet og halsen, slik at øynene er det eneste som synes. Han hørte det helt inn i leiligheten, vindens harde negl som risser sine kalde bokstaver mot frosne vindusruter. Vanligvis er det helt andre ting som plager ham i hverdagen: morgenavisen som klasker altfor hardt mot inngangsdøren, naboens kjefting på sin fulle kjerring, rester av tyggegummi fastklistret til asfalten, henlagt plastemballasje, røyk fra engangsgriller, tykkfalne menn i bar overkropp på en benk i parken – slike folkelige ting. Han kjenner hvert gatehjørne, hver krok, hver eneste bevegelse, for ikke å snakke om radmagre Julio, det spanske avisbudet som bare skulle oppholde seg i landet for en sommer, men som smelte en feit ballerina på tjukka og etter dette aldri kom seg tilbake til Gracia og Barcelona.

Vanligvis passerer han Julio omtrent ved den lokale pølsekiosken, som er en av plassene hvor den regionale distribusjonssentralen dumper et kolli med dagens ferske aviser. Julio har som regel lastet opp med morgenens nyheter, når Mur kommer til syne under gatebelysningen, og de to mennene hilser taust, med et kort vink.

Julio kommer enkelte ganger innom konditoriet og Mur er nøye med å gi ham rabatt. Julaften for flere år siden fikk han til og med det innfall å forære Julio og hans ballerina en nystekt julekake, noe som forvirret Julio, da han ikke forsto om dette var en gave som krever sin gjenytelse eller om det bare var et spontant uttrykk for nestekjærlighet eller en vennlig gest. Julio ble gående og fundere på dette i flere uker, og i starten kikket han skamfullt bort, når Mur passerte ham på morgenrunden, og det var ikke før Mur endelig takket ja til en gratis avis, at Julio konkluderte med at regnskapet var gjort opp.

Om ikke lenge vil jeg være fremme ved kiosken, tenker Mur, og Julio vil stå der og stable aviser i vognen. Han kan allerede skimte de opplyste vinduene i pølsekiosken og blinkende neonbokstaver på et skilt som er montert på veggen til siden for inngangsdøren. Hans personlige favoritt er wiener i brød med lompe over, og kanskje litt sennep, annet tilbehør trengs ikke, det ødelegger bare opplevelsen av sprøtt pølseskinn som brister under påtrykk fra fortennene.

*

Mur har flere ganger vurdert å anskaffe husdyr. Det sies at husdyr har en positiv effekt på menneskets helse, det hørte han i hvert fall under et radioprogram om nyere sosialantropologisk forskning på Norsk rikskringkasting, her forleden. Enkelte studier viser at blodet flyter lettere og at hjernen utsettes for en mindre grad av stress om eieren har sosial interaksjon med andre pattedyr, uavhengig av om dyret er menneske, hund eller katt. Visse aspekter ved husdyrhold gjør ham imidlertid skeptisk til å involvere seg i slike bedrifter, som for eksempel det enkle faktum at husdyr angivelig tilfører en ekstra dimensjon til eierens liv, noe han ikke uten videre er spesielt begeistret for. Slik hverdagen er i dag, har Mur mer enn nok med sitt tradisjonelt dimensjonerte liv, og han har ikke behov for en femte dimensjon, i hvert fall ikke i form av et levende, selvstendig vesen som beveger seg omkring etter eget forgodtbefinnende i hans hjem, og det attpå til når han ikke selv er til stede og har mulighet for å observere kreaturet og komme med nødvendige korreksjoner av dets potensielt ubetimelige adferd. Derfor tviler han også på at spesimen av aktuelle husdyrgenus vil gjøre sin entre i hans husstand med det aller første. Hund eller tropiske fugler er i hvert fall helt utelukket, det er en logisk konsekvens av hans streben etter stillhet.

Når han går av med pensjon, vil saken imidlertid stille seg annerledes. I en ny hverdag uten arbeidsmessige forpliktelser og mas fra kunder, holder han døren på gløtt for en liten katt, det kan muligens være levelig. Katter avgir en begrenset mengde støy og administrerer i stor grad sitt eget liv, så lenge han passer på å lukke opp døren når den lille katten står utenfor porten til bygården og mjauer. Om nødvendig, vil han også i sin pensjonisttilværelse ha tid til å følge katten ut i bakgården for en luftetur. Han ser for seg at katter har et naturlig behov for å tilbringe en viss tid av dagen utendørs, på linje med mennesker. Det vil altså gagne dem begge, både katten og Mur.

*

Mur pleier å ta med seg avisen hjem fra jobb, for å studere nyhetsartiklene i ro og fred, og morgenen etter bringer han gårsdagens avis tilbake til konditoriet, det er best å samle resirkuleringen ett sted, spesielt på grunn av hans livssituasjon, Mur bor jo alene, og da er det viktig å effektivisere håndteringen av avfallet, om han skal ha ambisjoner om å leve opp til offentlighetens forestilling om ønskelig adferd på dette området, og det bør man jo, og artiklene han ikke har rukket å lese, men som han mener har tilstrekkelig interesse til senere å bli lest, markerer han med små haker, slik at han ved ankomst i konditoriet enkelt kan rive disse ut, før resten av publikasjonen finner veien til resirkuleringskartongen. Mur er nøye med å lese alle artikler som kan tjene utviklingen av hans allmenne dannelse og bare unntaksvis ser han seg nødt til å kaste en riktig god artikkel, uten først å ha lest den, og da som regel etter å ha oppbevart den aktuelle artikkelen en god stund, ja såpass lenge at han må akseptere at lesningen av artikkelen med stor sannsynlighet aldri vil finne sted, og slik, heller enn å være en kilde til fremtidig visdom og dannelse, fungerer som en påminnelse om hva han burde, men altså ikke har, tilegnet seg av informasjon om sin samtid og som nå, etter en viss tids lagring av den aktuelle artikkelen, representerer en historisk fortid, noe som vil medføre at en eventuell lesning endrer karakter og går fra å være en fortløpende oppdatering på hverdagens hendelser til å bli et studium i fortidens uttrykksmåter og beretninger, et kunnskapsfelt som også interesserer Mur, men som likevel ikke er formålet med å holde abonnement på en dagsavis.

*

Etter å ha plassert gårsdagens avis i resirkuleringskartongen, vrenger han frakken langsomt av seg og henger den over den ene av de to kleshengerne i korridoren. Er det sommer, bærer han en lett frakk, og bruker derfor minimalt med energi på å løfte plagget i nødvendig høyde, i motsetning til vinterstid, når han på grunn av stoffets fyldige karakter og tykke foring, naturlig nok må anstrenge seg en smule ekstra for å få ytterplagget på plass. Kleshengerne er plassert i en slik høyde at han ikke har vanskeligheter med å henge klærne fra seg. Samtidig er høyden tilstrekkelig til at lange plagg ikke kommer i kontakt med skoene som er plassert på hyllen rett nedenunder. Spesielt på tider av året hvor det er høy forekomst av sludd, regn, snø og slaps og det kan dannes midlertidige, små ansamlinger av sølevann på gulvet, er det viktig med god klaring. Mur drar nødig med seg sludd, regn, snø eller slaps inn i konditoriet, og når været krever det, er han nøye med å fjerne enhver slik forekomst av mer eller mindre frossent vann med skobørsten som er fastmontert på trappen utenfor personalinngangen, men enkelte ganger hender det likevel at det glipper og en og annen snøklump finner veien over terskelen til Murs konditori.

Mur løsner lissene, først på den venstre, deretter den høyre støvelen. Han må helt ned på huk for å knyte opp lissene, og det er også derfor han alltid tar frakken av seg først. Han vil nødig skitne til den nedre delen av det delikate stoffet med smuss fra skosålene. For å lette den videre avmonteringen av støvlene benytter han en såkalt fotknekt som er designet spesielt for dette formålet, slik at læret ikke blir utsatt for skadelig press og mister den jevne, glatte formen over hælen. Mur har fundert på hvordan fotknekten fikk sitt navn, selv syns han den minner mer om en hare, med sine lange utstikkende ører.

Når Mur var liten gutt løp, han alene omkring i lyngen på heiene utenfor byen og rett som det var spratt en og annen hare frem fra buskene. Helene Harefrøken glad og lett og søt og vimsete og sommerkledt, hun har tatt den hvite vinterkåpen av og sommerdrakten har hun første gang i dag. Flere ganger løp han etter, men haren overlistet ham alltid og forsvant like raskt som den hadde dukket opp. Helene blir så redd, hun hopper fort avsted. En ettermiddag ble han stående helt stille bak en busk i flere timer, uten å røre en finger. Han stod og lyttet etter haren som hadde forsvunnet i den solsvidde lyngen rett foran ham. Helene Harefrøken hopper lett, men om en stund blir hun så veldig trett, orker ikke mere, hun må hvile her, legger seg i mose, kjerringris og bær. Dersom han ikke rører seg, tror kanskje haren at han er gått videre. Da vil han se den, da vil han komme helt nær, da labber den rolig frem, og han vil endelig se den der den sitter og kikker seg rundt. Brun over, og grå under og lyse-lyserød på snuten.

Han plasserer den høyre hælen varsomt i den utskårne buen på fotknekten og trekker foten til seg, slik at støvelen blir holdt igjen av treverket. Når læret slipper foten og sålen faller mot gulvet, lyder et lite dunk.

*

Mur blir stående på sokkelesten med tærne vendt mot døren til verkstedet, hvor han snart skal gå i gang med sine oppgaver, og foran døren venter inneskoene, de venter på at Mur skal ta de nødvendige stegene bort og klyve inn. Mur har over tid opparbeidet en nær relasjon til sine innesko, noe som er helt naturlig, da inneskoene har en historikk som går lenger tilbake enn uteskoene; det ligger i inneskoenes natur at de har bedre holdbarhet enn fottøy som brukes utendørs, da slitasjen de utsettes for er minimal. Helt siden føttene hans var utvokst, har Mur benyttet det samme par innesko og han kan heller ikke se for seg at det skal bli aktuelt å gå til anskaffelse av nye. Etter hans egen vurdering vil de ennå vare i flere år, i hvert fall så lenge som han ser for seg å være yrkesaktiv. Hjemme går han i tøfler, og inneskoenes fremtidige slitasje vil derfor ikke være et tema etter han går av med pensjon. Mur ser frem til dagen han setter inneskoene på hyllen for siste gang med en viss grad av vemod, da dette ikke bare markerer slutten på hans karriere som konditor, men også endepunktet for en nær og trofast relasjon mellom inneskoene og hans føtter.

*

Etter omkledningen kaster Mur et raskt blikk nedover korridoren, før han beveger seg i retning verkstedet som ligger direkte bak salgsavdelingen, slik at han enkelt kan veksle mellom å ekspedere kunder og følge opp produksjonen, noe som er hensiktsmessig når hans assistent, Medarbeider M, ikke er på jobb og han selv har ansvar for all logistikk, til og med rengjøringen av bordene i serveringslokalet. Mur foretrekker å utføre slike udekte oppgaver på egen hånd, fremfor å ha en ekstra tilkallingsvakt gående på gress. Han ønsker ikke å utsette seg for den påkjenning det ville være å gjennomføre en ny ansettelsesprosess, som ikke bare er ressurskrevende underveis i seleksjonsprosessen, men også forutsetter at det aktuelle mennesket som til slutt skulle få jobben ble koblet opp mot relevante oppfølgingstiltak, instruksjoner og opplæringsprogrammer, noe som høyst sannsynlig ville være en negativ erfaring for Mur. Å like et menneske i en halvtime, under et intervju, er noe helt annet enn å være tvunget til å dele arbeid over flere år. Folk er gode til å skjule sine svakheter forut for en ansettelse og viser ikke frem sine dårlige sider før etter kontrakten er undertegnet. Det er umulig å gardere seg, og det sterke stillingsvernet tatt i betraktning er det ikke formålstjenlig å eksperimentere med nyansettelser. Virksomhetens nåværende assistent kan han til nød leve med. Den unge studenten kan riktignok være litt av en skravlebøtte, men når Mur ber ham holde kjeft, lytter faktisk Medarbeider M, noe som er en sjelden egenskap blant mennesker i dag.

Innhold

del 1 | del 2 | del 3 |del 4 | del 5

Romanen Mur ble publisert kapittelvis av det nettbaserte tidsskriftet Substrat Journal fra 2012 til 2014. Teksten er skrevet av Jens Wabø og redigert av Jarl Henning Hansen.