> 5

Vel hjemme i sin egen stue har Mur senket seg ned i den dype ørelappstolen. Han holder håndflaten mot pannen mens han lener seg svakt fremover. På avlastningsbordet som er plassert til venstre, ligger boken han hentet hos Rakel tidligere på dagen. Han har lagt den fra seg med boksidene ned mot bordflaten, i folden hvor den første teksten slutter og den andre begynner. Han har ikke for vane å legge fra seg bøker på denne måten, vanligvis bruker han et bokmerke i tynt, naturfarget lær, for å unngå slitasje på bokens nennsomt sydde rygg og stingene som holder papirbladene samlet. Denne sømmen er bokens ryggvirvel, tenker Mur, et sentrum for tekstens sentralnervesystem, hvor arkene samles og fortellingen bindes til et hele. Uten de håndverksmessig utførte stingene ville alt falle fra hverandre. Så mye hviler på den kunnskap som ligger i hvert enkelt sting, presise nålestikk som sammenknytter de tynne cellulosebladene og binder sammen det vi kaller bok. Slik er det også med bakverket, tenker Mur, en kake som ikke er godt fundamentert og har feil balansering av de ulike lagene med fyll og krem, kan uten forvarsel bikke over mot den ene siden og falle fra hverandre, noe som gjør nytelsen av den søte kreasjonen nærmest umulig, da den visuelle og faglige utførelsen er en like viktig del av produktet som de enkelte ingrediensene, slik også boken er mer enn bokstaver på et ark, eller ord i en setning. Allerede når du løfter eksemplaret opp, holder det i hendene, betrakter omslaget, blar i sidene, leser litt her og der, frem og tilbake, er boken virksom som estetisk objekt, det handler om en helhetsfølelse, teksten har sin egenverdi, men det er boken som får følelsene til å våkne og som gir fortellingen et virkelig liv, som sender den videre mellom hender, nye hender, både fremmede og kjente, fjerne og nære, slik et brød i oldtiden vandret rundt bordet og alle brøt av en bit, går boken fra hånd til hånd, og alle som leser boken nærer seg på sin lille del.

Han har krøket seg sammen, med pannen tungt mot håndflaten.

Gulvuret slår.

Han teller slagene.

Det klinger tungt.

Syv slag, dypt fra klokkens hule kropp.

Syv rolige slag.

En.

(Stillhet)

To.

(Stillhet)

Tre.

(Stillhet)

Fire.

(Stillhet)

Fem.

(Stillhet)

Seks.

Den har ikke hastverk, den har all verdens tid, gynger frem og tilbake, med en jevn pendelbevegelse. Der inne i lydkammeret er det tilstrekkelig rom, akkurat så stor plass tiden trenger for å gi seg til kjenne fra den lille hammerens slag som forplanter seg i messing, treverk og beslag, for slik å spre seg videre i luften, gjennom det tynne glasset i urets kasse, ut i stuen, hvor Mur liker å sitte i sin lenestol og betrakte loddet som svinger frem og tilbake.

Den langsomme tyngden i tidens presisjon.

Syv.

(Stillhet)

Han lytter forventningsfullt til klokkens tikk de siste minuttene frem mot hel eller halv time, han hører etter variasjoner, små hastighetsendringer i tikkingen, rett før klokken markerer slagene med sine runde, vuggende kling og slik vever den ringende tonen inn i det teppet av hverdagslige lyder som allerede har sin gjenklang i værelset.

Det forundrer Mur at klokken allerede er så mye, som om tiden har spilt ham et puss, der han har sittet og lest i den lille novellesamlingen. Vanligvis er han i seng klokken nitten, han sier alltid «nitten», aldri «syv» eller det mer vulgære «sju». «Syv» representerer ingen entydig tidsangivelse og Mur anser det som mer hensiktsmessig å operere med fire og tyve timer i døgnet, fremfor å markere om det er morgen, ettermiddag eller kveld med tilleggsinformasjon, slik man gjør i det anglosaksiske språkområdet. Alt i alt er det mer effektivt – og enklere – å si «nitten», enn «syv om kvelden» eller «aftenen» eller «pm». «Aftenen» er riktignok det ordet Mur ville ha valgt, skulle han først benyttet seg av et tolvtimers format, noe han hverken gjør eller har til hensikt å begynne med.

Denne plutselige forrykkelsen i tid, har beveget ham ut av kurs. Han er på etterskudd i forhold til sitt faste program, timene vil ikke strekke til. Det vil rett og slett ikke gå opp, ikke nå. Han er ute av fase og den eneste muligheten for korreksjon er å knipe litt på søvnen, skal han hente seg inn, komme tilbake i bane, synkronisere seg mot livets idealkurve, eller superkurven, som han kaller det, kurven som indikerer hans optimale bevegelser og progresjon på en forestilt x- og y-akse i et diagram hvor x-aksen representerer gjennomføringsgraden og y-aksen er tidens løp, hvor, ideelt sett, den sorte kurven som representerer hans faktiske realisering av forventningene, hele tiden tangerer eller beveger seg i samme spor som superkurven, en kurve som viser det perfekte mønster, slik han alltid bør tilstrebe å leve, men denne natten er det altså et stort avvik mellom forventet trasé og faktisk gjennomføring, og til hans bekymring er avstanden mellom de to kurvene også økende.

Han skulle allerede vært i seng og sovet stille under myke fjær.

Hadde han bare vært i fase og fulgt sitt vanlige skjema.

Jeg må ha sovnet, tenker han, jeg må ha sovnet i stolen, det må være forklaringen. Jeg må ha sovnet. Det er ganske uskyldig. Ja visst har han sovet, det er ganske uskyldig, det er bare søvn, og derfor er han også nå helt våken, fullt påkledd i ørelappstolen, med den oppslåtte boken med sidene vendt ned mot bordplaten.

Dette henter du aldri inn. Ikke nå. Du har ikke en sjanse.

Også var det barberingen. Han har ikke engang barbert seg.

Helvete. Han som alltid barberer seg før han går og legger seg. Han har ikke engang barbert seg. Han er helt ute av fase, og han vet ikke hvordan han skal hente det inn.

*

Han reiser seg fra stolen og beveger seg i retning soverommet. Det er på høy tid, snart skal han opp. Derfor må han sove, det er ikke annet å gjøre.

Vanligvis nyter Mur denne stunden under dynen, mens han venter på at søvnen skal gjøre sin ankomst. Slik kan han tenke på neste dags arbeid i konditoriet, kanskje får han nye idéer, små justeringer som beriker basiskolleksjonen av praliner og andre søtsaker.

Basiskolleksjonen ligger der som en planke. Han tuller ikke med den. Små variasjoner er det likevel rom for, som et tillegg eller utvidelse, en varsom gest som gir de faste kundene noe ekstra å glede seg over. Basiskolleksjonen er det filosofiske fundamentet for virksomhetens eksistens. Basiskolleksjonen er tuftet på tradisjon og kunstferdig produksjon, ikke maksimal økonomisk gevinst. Økonomi, tenker Mur, er så mangt, se bare på den perfekte sjokoladetrøffelens effektivitet. Han tjener ikke mye på den, men selve trøffelen er i sin komposisjon og materialitet et uttrykk for en velfungerende økonomisk struktur, en perfekt sammensmeltning mellom form og innhold. Smaken, tenker Mur, er bare en konsekvens. Uten den perfekte sammensmeltningen mellom form og innhold, ville smaken være uoppnåelig. Smaken, nytelsen og den lystige konsumpsjonen er bare kronen på verket.

Min jobb, tenker Mur, er fundamentet.

Dette er min økonomi, tenker Mur, ikke nytelsen.

Derfor lever han sitt regelbundne liv og sovner til samme tid. Her, under dynen, hvor han nå ligger og stirrer mot baksiden av sine egne øyelokk.

Vanligvis kommer søvnen helt av seg selv, som en lys tåke eller sky av røyk som glir gjennom trange smug, langsetter vegger av betong, gjennom åpne bakgårder, oppover trappoppganger, under dørblader og innover mørklagte korridorer og tilslører gradvis alt, gulv, møbler, vegger og tak, bokhyllen under vinduet, den gamle madrassen og vinterdynen, før den flyter videre over nakne føtter som stikker ut fra sengetøyet og svøpes i søvnens luftige teppe, oppover bena, hele kroppen legger den under sin lette pust, helt opp til hodet, hvor søvnen kryper inn i nesebor og ører, som et vektløst stoff, og forvandler den sovende til en fabrikk for produksjon av drømmer og begjær, skitne knull i bakgården til en herskapsvilla det unge paret passerer etter å ha vært ute og spist, hun som river av seg klærne slik at de revner, og sammenfiltret lyser de nakne kroppene sommernatten opp i en uhørt posisjon.

Vanligvis kommer søvnen helt av seg selv, alt han gjør, er å ta av seg klærne, plagg for plagg, kneppe opp knapper, vrenge stoffene varsomt av og legge dem på stolen ved sengen, først genseren, deretter skjorten, buksene, trusen og til slutt sokkene. Han står og vifter litt med tærne inni sokkene, ser at noe der inne er i bevegelse, før han trekker dem av, vifter enda litt, noe han har hatt med seg fra barnsben av, trangen til å vifte med tærne, se at de titter frem og tilsynelatende lever sitt eget liv. Han hilser på hver og en, sjekker at de er like mange som sist, at ingen har sneket seg unna i et uoppmerksomt øyeblikk, presser den venstre stortåen mot den høyre, iakttar fargeforandringen i huden, hvordan blodet kommer helt til overflaten med sin mørke farge og deretter trekker seg raskt tilbake, et fast innslag i avkledningen, før han langsomt senker seg ned mot madrassen og pakker kroppen inn, trekker dynen over føtter, legger og knær, stive, runde lår, den klebrige lysken, pikkens burgunderrøde hode, varme testikler og naturligvis navlen med sin lille ball av lo, magefettet, lange, tynne fingre, halsen som har et rødlig skjær etter barberbladet, leppene smalere år for år, nesen, en lang strek, og under øynene henger to mørke halvmåner, svarte planeter som synker innover i hodeskallen under den skinnende pannen, en blank isse og hår som tynnes ut, alt dette som gradvis forsvinner når han trekker dundynen over seg og dekker kroppen til, en bevegelse som går på automatikk, som han ikke bruker nevneverdig energi på, som bare er en del av den store, forberedende bevegelsen. Kroppen er i riktig posisjon, han ligger nøyaktig slik han skal. Hode, hender og føtter, alt er i riktig posisjon. Slik blir han liggende, de stirrende øynene som fikserer blikket mot det mørknende taket som henger over ham som baksiden av et lerret eller en uklar flate han betrakter fra bunnen av et ukjent dyp.

Først slår han seg til ro med at det trolig er snakk om en kortvarig forskyvning, at søvnen vil komme når som helst, at den straks vil være der for å hente ham bort fra dette værelset, inn til et fjernere landskap, men det skjer ikke, søvnen kommer ikke, den er ikke engang på vei, og for hvert minutt blir han enda mer våken. Han trekker dynen over hodet, slik at det blir helt mørkt og forestiller seg at han synker ned mot underlaget som en langsom, døsig fisk nede i dypet, hvor han blir liggende og puste med havflaten hengende over seg, langt der oppe.

Han er lys våken.

Kanskje er det bevegelse som skal til.

Han vrir og vrenger på overkroppen og blir liggende med ansiktet tett opptil tapetet. Fra den forkrøplede og svært ubehagelige posisjonen han nå har inntatt, legger han merke detaljene i veggens mønster. Han lar fingeren følge de finmaskede rutene, blir oppmerksom på fargenes valører. Er det noe ved dette mønsteret som skaper ubalanse, noe han tidligere har oversett og som forårsaker denne plutselige tilstanden av søvnløshet som han ikke har for vane å være plaget av? Han presser fingeren hardere mot det tynne laget med fargelagt papir, drar den bortover den mønstrete flaten, slik at han hører en svak, men likevel markert lyd av friksjon. Fingeren napper litt mot underlaget, i det han både presser og skyver på en gang, og slik beveger han seg langsetter veggen, millimeter for millimeter, mens han hele tiden fikserer blikket mot de tynne strekene og mønsteret som langsomt glir over i nye kombinasjoner. Hvordan kan han vite at dette mønsteret ikke har endret seg fra den ene dagen til den andre, ja, kanskje har det pågått over tid, og infisert hans hjem med en truende ubalanse, en forandring som har utviklet seg så langsomt at det nå er umulig å slå fast hvor det hele startet, at det er her årsaken til hans søvnløshet ligger skjult, i en liten manipulatorisk krusedull på et tapet som vipper ham ut av likevekt og frarøver ham søvnen. Skal han kanskje rive det ned alt sammen og skrape seg inn til det nakne treverket og male veggen i en monokromatisk fargetone, fjerne det minste spor av dette intrikate mønsteret, jobbe seg frem til en renere flate, nullstille, kanskje er det her svaret ligger, i en dramatisk og impulsiv endring, en inngripen i omgivelsenes fysiske fremtoning.

Han nøler, frykter det vil være nytteløst, at ingenting likevel endrer seg, at nye hindringer vil dukke opp, at det som kjemper mot ham vil lure seg unna, finne en ny og sluere vri. Han får virkelig ikke sove, det har aldri tidligere hendt, i hvert fall ikke som han kan huske. Mur er i dette øyeblikk fullstendig i villrede om hva han skal foreta seg. Han har ingen ess å trekke frem fra ermet, ingen øvelser å utføre, ingen smart manøver som kan lure kroppen inn i sin slumrende døsige tilstand, og når han fortsatt er lys våken etter noe som må være flere timer etter han gikk til sengs, og øynene mer og mer venner seg til rommets mørke og kroppen ikke gir tegn til å søke mot en dypere hviletilstand, er det eneste han kan gjøre å reise seg, trå ut av sengen og stå opp, sette føttene ned, reise seg, betrakte rommet fra posisjonen der ute på gulvet.

Han plukker opp trusen og trekker den over rumpe og baller, kanskje burde han ta en ny, han gjør alltid det om morgenen, men siden akkurat denne ubetimelige oppstandelsen fra sengen først og fremst har som funksjon å finne en ny inngang til søvnen, mener han det ville være å overdrive om han fant frem en ren truse fra klesskapet.

Ute i stuen er det mørkt, han har ikke slått på taklampen. Han ser nærmest ingenting. Rommet er ibenholtfarget, bare rester av lys slipper igjennom det svarte teppet, små strimer av hvitt, hvor det nattsvarte krakelerer. Han hører gulvuret som teller seg gjennom natten. Tikk, tikk, tikk. Her står han midt i sin egen stue, med nakne fotblader mot de gamle, slitte plankene, uten at han har noe å foreta seg, og han har heller ingen klar formening om hvorfor han befinner seg nettopp her, på dette tidspunktet. Han burde ligge i sengen, han trenger denne søvnen.

Boken han fikk av Rakel ligger fortsatt på det lille avlastningsbordet. Omslaget går nærmest i ett med fargen på den nyvaskede duken, slik at forfatterportrettet tilsynelatende flyter over fra papiret, til det myke stoffet. Disse sorte øynene som intenst stirrer mot ham, bebreidende, eller kanskje spørrende. Mur legger håndflaten mot boken, trekker fingrene over forfatterens ansikt. Deretter løfter han novellesamlingen opp og lar boksidene blafre langsomt fra den ende hånden til den andre. Denne bevegelsen gjentar han flere ganger, mens han nyter synet av papirets luftige flukt. Han tenker på et gammelt kinesisk dikt han leste på sitt lokale folkebibliotek for mange år siden og som bibliotekaren hadde festet på oppslagstavlen ved siden av hyllen med de ansattes personlige anbefalinger. Han husker ikke forfatterens navn eller diktets tittel, men teksten beskrev en scene ved elven om høsten, den gamle mannen som har gått ned til vannet som flyter sakte forbi, kronblader som løsner og daler ned og fraktes videre med strømmen.

Han fortsetter å lese, mens han står der i stuen, studerer bokstavene, ordene, forsøker å sette dem sammen. De enkelte ordene er gjenkjennelige hver for seg, men han makter ikke å montere dem i forståelige sekvenser. Det er som om språket er oppløst i en grafisk form uten meningsinnhold utover ordenes individuelle verdi. Enda han fokuserer på ett og ett ord av gangen og derfra bygger setninger, forblir de avrevne brokker og stubber, løsrevne konstruksjoner uten tilhørighet til resten av teksten, grafiske formasjoner som faller fra hverandre foran øynene hans. Han presser fingrene mot arket, forsøker å holde dem sammen, tvinge setningene til å avgi en form for innhold, kanskje kroppens makt mot bokstavene får dem til å adlyde, at de viser seg fra en menneskelig side. Han konsentrerer seg så hardt han kan, stirrer intenst på hver bokstav, bygger mening helt fra grunnen av, setter sammen ett og ett ord, fra deres minste leksikalske bestanddeler, likevel faller det hele sammen, ingenting er leselig, alt er ord, bare ord, uten sammenheng.

*

Han trekker gardinet lett til side og betrakter bebyggelsen fra vinduet. Hos en av naboene skinner en naken lyspære, som i en sentimental film. Enkle grep, tenker han, det skal ikke mer til. Hvor bemerkelsesverdig stille det er, som om dette øyeblikket ikke finnes, at han iakttar et bilde av en fantasert virkelighet. Hele livet har han holdt til her, og dette er alt han trenger, alt han er: Leiligheten, konditoriet, den gamle plassen utenfor og kakene i utstillingen; kunder som finner et bord og nyter sin morgenkaffe, de fleste inne, men også ute, om været tillater det; alt dette som utgjør livet hans, men som denne natten glinser i et fremmed skjær, uten at han er i stand til å peke på hva som skiller dette ene øyeblikket fra alle andre, og enda han vet han står ved sitt eget vindu i sin egen stue, kjenner han seg ikke igjen. Det var da som bare faen. Aldri tidligere har han opplevd å bli kastet ut i en slik tilstand av søvnløshet og forvirring, som om han er langt borte, i en usynlig by hvor han ikke hører hjemme eller aldri før har vært, men som han likevel kan beskrive til minste detalj. Følelsen, tenker han, følelsen er alt som skiller meg fra mitt ordinære liv og utsikten fra stuevinduene i et rom jeg ikke kan forstå.

*

Han går ut i entreen og ifører seg vinterklærne. Plagg for plagg, med samme utstuderte presisjon. Han bøyer seg ned og børster skoene, ser konturen av sitt eget ansikt i det blanke læret. En vemmelse vokser i ham. Alle gjøremål, all produksjon, alt begjær eller fremskritt, ingenting fører frem mot annet enn oppløsning.

Det spiller ingen rolle, tenker han.

Alt vil ta slutt, tenker han. Solen svulmer opp, fortærer hver minste planet i solsystemet, tenker han.

Alt brenner opp, tenker han. Etter oss, ingenting, tenker han.

Ingen spor. Alt viskes ut, tenker han.

En dag vil alt liv løfte sine vinger og lette, tenker han, og fly over åkeren som svarte ravner i skumringen, tenker han.

En dag, tenker han.

*

Han stiger over dørstokken og lukker inngangsdøren varsomt etter seg. Sånn. Der er den låst. Og nå venter trappen. Han går ned trappen og ut i gårdsrommet, og så er det ut på gaten, helt ut, utenfor bygården, utenfor bygningen som huser både hans hjem og arbeidsplass.

Det glitrer i snøkrystaller som faller forbi gatebelysningen og legger seg over den barokke skulpturen i den gamle fontenen. En ung kvinne og hennes elsker, tenker Mur, i flere decennier har de stått slik. Den samme posituren, frosset i et fast øyeblikk, i ferd med å favne om hverandre, men aldri helt nær. Hver natt ser han dem, hele livet har han stanset og betraktet skulpturenes ansikter, deres bortvendte og tunge øyne. Først sammen med moren, deretter alene. En minimal distanse, nesten ingen verdens ting skiller de to menneskene. En uoverstigelig avstand. Uten endring, uten påvirkning og likegyldig til omgivelsenes forløp, står de der, uforandret og ubevegelig. Det er som alle hendelser, all produksjon, ønsker og feilgrep ikke har gjort noen forskjell, avstanden er den samme, blikket er det samme og hendene strekker seg mot det samme.

Innhold

del 1 | del 2 | del 3 |del 4 | del 5

Romanen Mur ble publisert kapittelvis på Substrat.no i perioden 2012 til 2014. Teksten er skrevet av Jens Wabø og redigert av Jarl Henning Hansen.

Alle rettigheter til denne boken tilhører Substrat Forlag og forfatteren
Copyright © Substrat Forlag 2016