M U R	innhold \| del 1 \| del 2 \| del 3 \| del 4 \| del 5 \| om boken \| substrat \| forlag

> 4

Mur spør alltid Rakel om hun har fått inn noen titler som passer hans smak, når han besøker henne i bokhandelen. Enkelte ganger står hun på en fotskammel og strekker seg etter en bok høyt oppe, og han vender blikket mot de slanke bena som er festet på torsoen og følger dem oppover mot det stramme, svarte skjørtet i tykk bomull. Hva som befinner seg bak den mørke, tykke fløyelen har han mang engang fundert på, han mener hun må være barbert nedentil, det virker logisk, hun er så deilig ellers, så hvorfor skulle hun ikke barbere seg. Det er naturlig, i dagens samfunn er det naturlig for en vakker kvinne å barbere seg, enda det ikke har vært slik til alle tider, noe Mur er pinlig klar over, etter gjentatte besøk på såkalte nudiststrender i sin ungdom, den gang moten var annerledes, men i dag ville det være unaturlig om en så flott kvinne hadde buskas mellom bena, det er rett og slett ikke sannsynlig, så forfengelige er kvinner, noe som behager ham. Selv om Mur har lav toleranse for svingninger i moten, er han glad pendelen beveget seg fra lang hårvekst til nybarbert, i hvert fall for kvinnekjønnets del. En perfekt blanding av natur og kultur. Du fjerner en bestemt type natur, for å eksponere en annen og mer kultivert side av naturen, samtidig som alt du sitter igjen med likevel er natur. Slik elsker han naturen, bare den fremstår i sin enkleste form.

Når han masturberer forestiller Mur seg hennes gylne legger og skjeden med de varme saftene. Rennende, mykt smør, en tynn, fuktig film som væter lemmet og gjør opphisselsen sterk nok til at sæden samler seg i pungen og støter ut gjennom svamplegemet og det blodfylte hodet, ut på arbeidsbuksene som han deretter tørker omhyggelig av, før han reiser seg fra toalettsetet og går tilbake til arbeidet og de ventende kundene som tross alt vil ha sine napoleonskaker servert. Enkelte ganger når han står der inne på toalettet og runker, begynner han å tenke på napoleonskaker og fru Iversen med rynkene, og da er det ingen vei tilbake, da må han bare trekke smekken opp og gå tilbake med uforrettet sak. Engang oppdaget han en liten dråpe sæd på tommelfingeren etter han var tilbake ved kasseapparatet og han skyndte seg å tørke det av med en hundrekroneseddel.

Rakel er veldreid, men ikke som kvinnene på forsidene av de glansede magasinene som tannlege Hoorn abonnerer på, angivelig for pasientenes skyld, men som aldri når venteværelset før den anakronistisk småborgerlige ektefellen hans, fru Theodora Hoorn (født Lise Berg, den gang bondedatter på et småbruk i Rømskog og nå tannlegehustru i etablert villastrøk på byens vestkant) har gjort seg ferdig med magasinet, slik at Mur, når han hver romjul besøker tannlegen, for å kontrollere fyllinger, pusse bort tannsten og kanskje utføre andre ubetydelige operasjoner, med en viss irritasjon konstaterer at artiklene som bladenes forsider forteller om ikke bare etter hans målestokk fremstår som irrelevante, men at de også må være helt utdaterte, selv for publikasjonens primære målgruppe. Han opplever det som dypt krenkende at et menneske som tar seg betalt for å påføre ham direkte smerte, tillater seg å behandle ham som en tilfeldig leser av den kulørte presse, og ikke bare det, Hoorn er enda mer sofistikert i sin nedrige behandling av Mur enn som så, han nøyer seg ikke med å servere meningsløs propaganda for innholdsløst liv, men gjør det i form av søppel – hele venteværelset er gjort om til en resirkuleringskartong som ikke tømmes før bladene renner over bordkanten og faller ned, slik at vaskehjelpen plukker dem opp og bærer skrotet ut, blader som Mur og de andre pasientene har vært med på å finansiere innkjøpet av, en kobling som, når han først blir klar over det, fyller ham med en distinkt kvalme, for den likegyldighet som kaster et frastøtende blikk på ham, når han sitter der ute i venteværelset, er bare en forlengelse av den smerte tannlegen påfører ham i tannlegestolen. Tannlegen, som i utgangspunktet tar seg alt for godt betalt, tjener enda mer, desto flere feil han lokaliserer i konfisørens tannsett. Ikke bare hviler hans tannhelse i Hoorns hender, denne tannlegen har også instrumentene som avgjør i hvilken grad Mur skal lide under oppholdet og hvor mye dette, som en konsekvens av den påførte lidelse, skal koste ham, og i neste runde glede allerede nevnte tannlege, som da får økt kjøpekraft og kan legge ytterligere nye bunker med sedler på toppen av en allerede svulmende stabel, og hvem vet, kanskje er det pengene Mur har lagt igjen på klinikken som har finansiert det nye svømmebassenget fru Hoorn angivelig var fullstendig avhengig av. Slik er det altså Hoorn forvalter sin økonomi, eller skal man heller si, misligholder sine finansielle disposisjoner. Han forsyner seg av det overskudd Mur genererer, for å understøtte personlig overflod og den forferdelse som møter ham på venteværelset etter at han, pasienten, har hengt fra seg jakken og satt seg ned i skinnstolen.

*

Det klinger skarpt i bjellen over døren, når Mur gjør sin entré i bokhandelen. Klangen av blankt stål har alltid fulgt ham over denne dørstokken, på vei inn til Agnes. Enda han er varsom når han åpner døren, er det umulig å lure mekanikken som spenner springfjæren og den lille hammeren, rett der over hodet hans.

Pling, lyder det. Hver eneste gang.

Pling, her kommer kunden. Her kommer Mur.

Rakel er opptatt med å rydde i en stabel bøker, men vender seg i retning inngangsdøren når hun hører lyden fra bjellen. Mur forserer inngangspartiet og stanser midt ute på gulvet. Han tar av seg luen og renser halsen med et lite kremt.

Hei, sier Rakel.

Hei, sier Mur.

Er klokken allerede så mye, kommenterer Rakel.

Ja, sier Mur. Det må den være.

Ja, sier Rakel. Du er jo her.

Nettopp, sier Mur.

Så fint, sier Rakel.

Jeg tenkte jeg skulle kjøpe en bok, sier Mur.

Jeg vet, sier Rakel. Den er straks klar.

Godt, sier Mur.

Jeg må bare pakke den inn, sier Rakel.

Ja, sier Mur. Selvfølgelig, det må du.

Du vil vel det, sier Rakel.

Ja, sier Mur. Det vil jeg.

Fint, sier Rakel. Da pakker jeg den inn.

Normalt liker ikke Mur overraskelser, men han setter pris på bokpakkene fra Rakel.

Du får se deg rundt i butikken et øyeblikk, sier Rakel, så gjør jeg den i stand.

Ja, sier Mur.

Han går bort til reolen for sakprosa og essayistikk. Der stanser han og betrakter bokryggene, ikke fordi han er spesielt opptatt av sakprosa og essayistikk, men dette er den første reolen han støter på. De fleste titlene i reolen for sakprosa og essayistikk er ukjente for ham. Han kan ikke huske å ha sett mange av dem før. I seksjonen for høstens nyheter legger han merke til en tykk bok med liten skrift på ryggen. Mur strekker den venstre hånden frem og lirker boken ut med pekefingeren. Han konstaterer raskt at boken er en fagbok, noe som passer godt med reolens kategoriangivelse. Deretter skyver han boken tilbake på sin plass i reolen og lar blikket vandre videre. Først tenker han at bøkene er alfabetisk ordnet etter forfatterens navn, men må straks forkaste denne hypotesen, da et filosofisk verk av Kant har sneket seg inn mellom Heidegger og Hume. Han spør seg hvilket prinsipp bøkene da er ordnet etter, men rekker ikke å fundere noe videre over saken, før han hører Rakels stemme lenger borte i lokalet.

Sånn, sier hun og legger pakken klar på disken.

Nå er det bare for Mur å betale, så kan han rusle hjem og sette seg i stuen og lese.

Rakel liker disse fredagsmøtene, og hun legger stor omtanke i sitt valg av titler for den ukentlige bokpakken, noe som også har avfødt en viss suksess. Mur har aldri kommet med ytringer som stiller hennes seleksjon i miskreditt, enda Rakel, etter egen oppfatning, nå og da har tøyd grensene lenger enn hun syns hun burde, både hva gjelder sømmelighet og sjanger. Hun kan bli liggende hjemme i sengen og spekulere på hvordan Mur reagerer og med hvilket ansiktsuttrykk han blar seg gjennom hennes siste litterære funn. Naturligvis har hun ikke spurt Mur direkte om hans synspunkter. Hun kunne godt ringt og spurt, ingen ville stusse over det, men hun gjorde det aldri, det ville ikke passe seg. Det er ikke hennes stil.

Mur går bort til Rakel og stiller seg rett foran henne, bare med ekspederingsdisken som et skille de to menneskene imellom. Han betrakter den lille pakken, lar fingrene gli over det brune innpakningspapiret. Jeg tror du vil like denne, sier Rakel og smiler.

Rakel snakker minimalt. Hennes ideal er taushet, noe hun innførte etter å ha sett en film av den svenske filmskaperen Ingmar Bergman. Hun snakket ikke på flere uker, hun sto bare foran speilet og betraktet sitt eget ansikt, stadig tettere, som om hverdagen hennes var et evigvarende close up. Mur husker hvordan hun den gang ekspederte hans bestilling mens hun studerte sine egne lepper i et lomme-speil og ikke spanderte så mye som et løsrevet ord på ham, enda han anstrengte seg og var svært imøtekommende. Nå snakker hun litt, men helst ikke. Det går mest i korte beskjeder, konkrete råd og vink, og minimale fraser av pragmatisk karakter.

Rakel har en forkjærlighet for Wagner. Wagner og tyske stumfilmer fra mellomkrigstiden. Det passer seg best slik, tenker hun, å spille Wagner til tyske stumfilmer fra mellomkrigstiden. Snakke kan man i hvert fall ikke gøre, ikke til stumfilmene, det ville være en selvmotsigelse.

Hun holder hånden sin helt i ro, slik også Mur holder sin hånd ubevegelig mot disken. Han ser ned, ser på Rakels fingre, lar blikket gli over knokene, håndleddet, langsetter armen, helt til kanten av benken, hvor den slanke midjen hennes ligger lett mot det svarte møbelet. Kjolen hennes er grønn, med små, hvite prikker.

Rakel bruker aldri papir med mønster på bokpakkene til Mur, bare dette brune, tykke innpakningspapiret, eller gråpapir, som de kaller det, men det er ikke grått, det er brunt, brunt og tykt og fyldig mot fingrene, og når hånden hans glir over pakken møter den nesten hennes fingre i det hun løsner grepet og trekker armen langsomt til seg. Mur løfter blikket, ser de mørke pupillene, det nattsvarte håret som faller mot de bleke skuldrene, leppene hun samler i en taus bue.

*

Naturligvis kunne ikke den forsiktige intimiteten mellom Rakel og Mur fortsette.

*

Det begynte med at Rakel inviterte på kjøttkaker og erter i den brune 70 talls-hybelen med utsikt mot kommunens oppstillingsplass for borttauede, feilparkerte biler. Han sitter på kjøkkenet hennes og studerer de rustne vrakene som ingen gjør krav på, spesielt de røde, som lyser opp i det lette regnet, mettede pigmenter av jern som suger til seg det glinsende vannet og stiger oppover mot himmelen i en miks av dype bølgefrekvenser og duft av høstens råte. Hun kommer bort til vinduet og stiller seg ved siden av ham, iført et prikkete forkle hun har knyttet løst om midjen, og under den hvite blusen skimter han de nakne brystene hennes, det mørke partiet som markerer overgangen mellom det tynne lag av hud og de harde brystvortene.

*

Han iakttar bevegelsene hennes nøye, der hun langsomt roterer hoftene fra side til side, mens hun ruller kjøttkakene rundt i den massive jerngryten. Mur elsker de stuede ertene hennes, og sausen som har en konsistens som balanserer på den ubestemmelige grensen mellom tykt og tynt.

*

Etter måltidet spør Rakel om han ikke er litt trett, om han vil slappe av eller legge seg ned, mens hun rydder bordet og forbereder desserten. Og, jo, når han tenker seg om er han faktisk ganske søvnig. Normalt ville han allerede gått til sengs. Mur legger seg derfor ned på sofaen til Rakel og sovner raskt.

*

Først vil han vri seg unna og legger hendene mot hoftene hennes, for å presse henne bort. Ligg stille, sier Rakel og griper ham i skrittet med den høyre hånden. Hun knepper opp buksen hans og fører hånden innunder trusekanten. Når hun klemmer pikkhodet, kjenner hun at blodet farer gjennom svamplegemet i kjappe, korte støt, samtidig som kjønnsorganet øker i volum og stivner i grepet hennes. Deretter runker Rakel Mur, langsomt og forsiktig, til han avgir et lite klynk og sæden sprer seg over stoffet i bomullsskjorten.

*

Hvordan liker du kaffen, spør Rakel.

Han setter seg opp i sofaen og gnir seg i øynene. Utenfor kleber regndråpene seg til vindusglasset og glir langsomt nedover mot vannbordet.

Hvor mye er klokken?

Snart syv, svarer Rakel. Jeg setter over en kanne, vil du ha en kopp?

Nei takk, svarer Mur. Det er litt sent.

Han betrakter møblene og det rombiske mønsteret i tapetet. Det lille, ovale salongbordet som han antar er utformet av flammelønn. Mur har aldri forstått hvordan enkelte mennesker lar seg fascinere av det vulgære spillet i denne overflatebehandlingen, en slags optisk illusjon som får tankene til å vandre i helt andre retninger enn møbler. Han vet ikke hvorfor, men flammelønn gir ham assosiasjoner til infisert kjøtt og dyreråte.

Fra sofaen ser han Rakels fot i døråpningen mellom stuen og kjøkkenet, hvordan hun løfter på hælen og strekker seg etter en liten mugge som er plassert på den øverste hyllen i overskapet. Hun senker igjen foten og den smale hælen treffer gulvet omtrent samtidig som muggen kommer i kontakt med benkeplaten.

Da lager jeg en kopp til meg selv, sier hun. Kan jeg by på noe annet?

Han ser lyset skinne i de lakkerte gulvbordene. Hjemme hos Mur er det utelukkende ubehandlet treverk, noe som er mykere for foten, og han liker å gå barbent om morgenen, på vei fra sengen til toalettet, og senere, om kvelden, på vei tilbake til sengen. Mur er av den oppfatning at organiske flater bør puste fritt, og kontakten mellom porene i huden og det ubehandlede treverket gir ham en følelse av naturlig tilstedeværelse i sine umiddelbare omgivelser.

Whisky, sier Mur. Jeg tar gjerne en whisky.

Han hører lyden av en porselenskopp som plasseres stødig på en tilhørende skål, hender som gjennomfører nødvendige operasjoner, rydder, flytter og rokerer tingenes tilstand inne på kjøkkenet.

Rakel kommer til syne i døråpningen, fra skjørtekanten og ned er huden hennes bar, ingenting som tildekker den naturlig bleke fargetonen, bare den utilslørte anatomien som faller i en slank, myk linje fra hoftene og ned mot føttene, som en pike formet i marsipan, tenker Mur, og han ser for seg hvordan han ville etterligne Rakels stramme figur tilbake i sitt eget verksted, om det var mulig å reprodusere hennes kjødelige friskhet av finmalt mandel og sukker i en egenkomponert kreasjon.

Er denne ok, spør Rakel, mens hun holder frem en grønn flaske med hvit etikett.

Ja, svarer Mur.

Hun legger en liten brikke på salongbordet, før hun plasserer et krystallglass med slepne profiler i gammel stil rett foran Mur.

Vann eller is, spør Rakel.

Han tenker på morgendagen, alt som skal forberedes og prosesseres til rett tid.

Det er fint slik, sier Mur og løfter glasset til munnen. Dufter av røyk og torv stiger mot neseborene, en eim av kullos og degenerert organisk avfall, tenker han og tømmer innholdet kjapt i munnen.

På motsatt side sitter Rakel, hun drikker langsomt av koppen, i små munnfuller, og innimellom løfter hun en kjeks fra skålen og dypper den i kaffen.

Jeg får visst gå, sier Mur. Jeg må tenke på morgendagen.

Allerede, spør Rakel.

Ja, sier Mur.

Han reiser seg og går ut i entreen, hvor frakken henger på en kleshenger. Den er stor og tung, og han anstrenger seg for å tre den over tweedjakken.

Bak seg hører han Rakels steg. Hun stanser i åpningen mellom stuen og entreen og betrakter Mur.

Du må huske hanskene dine, sier Rakel.

Ja, sier Mur, jeg har dem i frakkelommen.

Godt, sier Rakel.

Han setter seg på huk og monterer kalosjene på skoene, kontrollerer at de sitter som de skal.

Da har jeg visst alt, sier Mur.

Ja, sier Rakel.

*

Rakel var alltid den første som besøkte det lille konditoriet søndag morgen, og han kreerte røde epler av marsipan bare for hennes skyld, og var det ikke for Rakel, ville han neppe begynt å selge napoleonskake i ferdigpakkede esker, den idéen hadde han ikke kommet på selv, men det er ingen tvil om at nyskapningen var en suksess, og derfor fikk Rakel alltid rabatt som kompensasjon for sin inntektsbringende idé, som nærmest alene hadde reddet virksomheten fra konkurs på en tid hvor dagligvarehandelen begynte å utfordre spesialistforretningenes eksistens med sin generiske masseproduksjon av tradisjonsbærende håndverkskreasjoner, men takket være henne klarte han raskt å snu de dårlige tidene til en positiv trend, slik at han nå står på økonomisk trygg grunn, og folk strømmer fortsatt til, det ville ikke være vanskelig å ekspandere.

*

Den påfølgende fredag møter Mur som vanlig opp i bokhandelen. Vanligvis er det Rakel som starter samtalen, men i dag gjør hun ikke en mine, ser bare til siden når han hilser. Hei, sier Mur og takker for sist, mens han beveger seg i retning ekspederingsdisken, hvor Rakel har plassert seg. Det har aldri slått henne før, men han ser ut som en gammel gubbe, klærne, holdningen, tonefallet, ordvalget, det er ingenting ungdommelig ved denne mannen, tenker hun, mens han står der og forteller om dagens produksjon i konditoriet, at han skal innom Kato og ta seg et glass belgisk øl på vei hjem, at dette er hans måte å ta helg på, selv om det i praksis ikke gjør noen forskjell, for i morgen er det uansett jobb, og søndag, dagen etter i morgen, gjentar det hele seg, enda engang, hver eneste dag, alltid det samme, og derfor er dette hans eneste måte å markere en slags forskjell mellom dagene på, det innarbeidede fredagsritualet, det nødvendige skillet, en handling som definerer at samfunnet tar en pause, noe han også selv har til hensikt å gjøre, på sitt eget vis markere en nødvendig forskjell, at det er en god vane å synliggjøre at uken går fra de fem ordinære dagene til de to ulike, at det faktisk er helg, ja, allerede i kveld er det helg, i hvert fall teknisk sett, eller for folk flest, en kohort han vanligvis ikke identifiserer seg med, men likevel, er det altså helg nå, noe vel også hun må være glad for, Rakel, hun som jobber i butikk, også de har helg, selv om de arbeider lørdag og har færre fridager enn allmuen flest. Det er ikke enkelt, sier han, i våre yrker, å få fred, alltid er det noe, så lenge døren er åpen, kan det helt uventede skje.

*

Døren glir igjen bak ham og avgir et lite klikk. Han tar på seg vantene og tvinner skjerfet en ekstra runde om halsen, for å beskytte seg mot kulden.

*

Han klemmer om bokpakken, undrer hva den inneholder, tenker på hvordan Rakel betraktet ham, at hun hverken hilste eller tok farvel. Vanligvis er hun svært høflig, det er hennes kjennetegn, at hun er høflig. Selv sa han adjø, men Rakel svarte ikke, hun bare vendte blikket ned og fortsatte med sine gjøremål.

Faen, tenker han.

Jeg kan ikke gå tilbake, tenker Mur, det vil ikke være korrekt.

Han kan ikke gå tilbake, det er ikke slik det fungerer. Hver fredag etter å ha besøkt Rakel i bokhandelen, vender han nesen mot Kato, han går aldri tilbake.

Det er ikke slik det fungerer.

Han føler seg tung og urolig i magen, og nå skal han altså videre og drikke øl, han skal fylle ganen med sitt kjære trappist-øl, en flaske Westmalle. Han skal late som ingenting, gå videre til Kato, sette seg ned, drikke sitt ukentlige øl, markere forskjellen på hverdag og fest, en forskjell som egentlig ikke eksisterer for Mur, men som han likevel synliggjør, for å oppleve en følelse av overgang og endring.

Han har ikke lyst på øl.

Hun hverken hilste eller tok farvel, hun ga ham bare denne bokpakken.

Han kan ikke gå tilbake, og han har ikke lyst på øl.

Rakel, tenker han.

Det var tydelig at hun ikke ønsket hans selskap.

Han kan ikke gå tilbake, og fremover er heller ikke et godt alternativ.

Han kan ikke sette seg hos Kato og drikke sitt ordinære øl, ikke nå, det vil ikke fungere.

Men hva skal han da gjøre?

Alltid er det slik, han spaserer fra Rakel, direkte til Kato.

Hva om han bestilte noe annet enn øl?

Mineralvann, kanskje en selters, eller bare rent, klart vann. Kato driver en ordinær bar og kundenes bestillinger varierer. I prinsippet står han fritt til å bestille hva han måtte behage. Som kunde er det hans eget valg.

Skulle han gjøre det, late som ingenting, sette seg ned og bestille en flaske vann?

Tatt i betraktning at han alltid går innom Kato på fredager og kjøper seg et glass belgisk øl, og ikke et hvilket som helst belgisk øl, men helt spesifikt en flaske av merket Westmalle, ville det være besynderlig om han plutselig dukket opp og bestilte noe annet enn sitt foretrukne valg. Han kunne skylle på magen, si han ikke var i form, men Mur er aldri ute av form, det skjer ikke, Mur bestiller alltid det samme. Dessuten ville Kato spørre, han ville undersøke situasjonen, kanskje ville Mur bli stilt overfor et aldri så lite forhør om foranledningen til dette plutselige avviket, og da måtte han fortelle om Rakel, som han aldri før hadde nevnt. Skulle han nå, etter at Rakel hadde vendt ham ryggen, gå til Kato og vikle det hele ut, skulle han i kveld fortelle alt fra begynnelsen? Det ville ikke fungere. Kato ville umiddelbart endre sitt syn på Mur, betrakte ham i et nytt lys, og dette ville prege deres relasjon og møter i bodegaen for all fremtid.

Nei, det ville ikke fungere. Da var det bedre å utebli.

Han ser for seg overraskelsen i Katos ansikt, når Mur langsomt beveger seg over gulvet i retning bardisken, setter seg ned på en av de ledige krakkene, og Kato, som alltid, lynraskt henter frem en flaske øl som han holder i den venstre hånden, mens han vipper korken av flasken med flaskeåpneren og allerede er godt i gang med å helle ølet over i glasset, i det Mur forteller at han slett ikke har til hensikt å drikke trappist-øl denne fredagen, men isteden ønsker en flaske vann uten kullsyre, noe som medfører at Kato må avbryte den påbegynte serveringsprosessen og sannsynligvis se seg nødt til å kassere en hel flaske av det utsøkte brygget fra Westmalle, noe som ikke letner den byrde Mur må bære, som følge av sitt avvikende handlingsmønster. Nei, det kommer ikke på tale. Han kan rett og slett ikke gå inn til Kato og bestille noe annet enn trappist-øl, bare fordi han akkurat denne fredagen ikke har lyst på øl. Han kan ikke bryte med sin vanlige rutine av en slik enkel grunn og forvente at alt forblir som før, at det ikke betyr noe, at Kato og de andre gjestene vil se på oppførselen hans som en triviell hendelse.

Mur nærmer seg bodegaen og han kjenner seg varm i pannen. Dette er virkelig ikke bra, tenker han. Straks er jeg der, ved Katos dør, og jeg har ikke til hensikt å gå inn. Hadde han bare hatt et annet ærend, vært et annet sted, ville ikke følelsen av svik stukket ham som et skarpt spyd i siden, da ville det vært enklere, hadde han for eksempel vært på skogstur eller på en øde øy, langt av sted, bare ikke her, på vei mot Katos bodega.

Hvor som helst, tenker han, bare bort fra alt dette.

Foruten det milde skinnet fra en skitten glødelampe, er det mørkt og tomt utenfor bygningen. Han krummer nakken og kaster et blikk mot armbåndsuret i det han passerer inngangspartiet, allerede er han for sent ute, det vanlige tidspunktet er passert. Utenfor bodegaen er det ingen tegn til menneskelig aktivitet, ingen som ser ham, ingen som vet at Mur i dette øyeblikk kjemper en kamp mot sitt etablerte handlingsmønster, at han er i ferd med å bryte en stilltiende kontrakt mellom seg selv og Kato, bareieren, den alltid vennlige disponenten av en virksomhet som Mur regelmessig har besøkt i hele sitt voksne liv. Han håper Kato ikke kommer ut for å ta en sigarett, eller går ut på gaten for å undersøke hva som forårsaker denne plutselige uteblivelsen, at Mur allerede er savnet.

Det lyser varmt i vinduene og han skimter bordet hvor han vanligvis setter seg ned og nyter sitt glass øl. Kato plasserer alltid den tomme flasken ved siden av ølglasset, slik at Mur kan studere etiketten mens han drikker, noe som gir nytelsen av brygget en ekstra dimensjon. Han går saktere nå, stanser nesten helt opp, mens han forsøker å se hvem som befinner seg der inne, om det er et mistankens lys som strømmer gjennom vinduene og ut mot den mørke skikkelsen hans og fremviser konturen av en angstfylt kropp, et individ som langsomt er i ferd med å brytes ned. Og der, ved et tomt bord i hjørnet, ser han Katos rygg, der står Kato, ubevegelig og med en tørkefille i hånden. Bordet er rent, stolen er tom og Kato står der, uvirksom og uten bevegelse.

Mur tenker på hva han skal si, når han igjen er tilbake, neste fredag. Hva skal han da gjøre? Skamfull går han videre, øker frekvensen på stegene, langer føttene ut så godt han kan og haster mot hjørnet av bygningen. Der tar han inn til venstre, hurtig, før han blir sett, og snart er han hjemme, et stykke der fremme skimter han fontenen ved konditoriet, det skal bli godt å sette seg i stolen, lese boken han bærer under armen, og igjen tenker han på Rakel som denne fredagen ikke hadde sagt et ord til Mur, enda han forsøkte å være hyggelig, hun ga ham bare boken, tok ikke farvel, hun hverken hilste eller tok farvel.

Jeg forsøkte virkelig, tenker han. Jeg gjorde det jeg kunne, men det fungerte ikke, og nå står han her alene, utenfor sin egen leilighet, han er i ferd med å finne nøklene frem, låse seg inn, gå opp trappene og pakke boken ut, se hva det er hun denne gangen har funnet frem til ham.

Han klemmer bokpakken enda hardere inntil kroppen og stiger oppover trinnene, steg for steg, langsomt og med en slepende rytmikk.

Innhold

del 1 | del 2 | del 3 |del 4 | del 5

Romanen Mur ble publisert kapittelvis på Substrat.no i perioden 2012 til 2014. Teksten er skrevet av Jens Wabø og redigert av Jarl Henning Hansen.