| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 63Han trekker gardinet lett til side og betrakter bebyggelsen fra vinduet. Hos en av naboene skinner en naken lyspære, som i en sentimental film. Enkle grep, tenker han, det skal ikke mer til. Hvor bemerkelsesverdig stille det er, som om dette øyeblikket ikke finnes, at han iakttar et bilde av en fantasert virkelighet. Hele livet har han holdt til her, og dette er alt han trenger, alt han er: Leiligheten, konditoriet, den gamle plassen utenfor og kakene i utstillingen; kunder som finner et bord og nyter sin morgenkaffe, de fleste inne, men også ute, om været tillater det; alt dette som utgjør livet hans, men som denne natten glinser i et fremmed skjær, uten at han er i stand til å peke på hva som skiller dette ene øyeblikket fra alle andre, og enda han vet han står ved sitt eget vindu i sin egen stue, kjenner han seg ikke igjen. Det var da som bare faen. Aldri tidligere har han opplevd å bli kastet ut i en slik tilstand av søvnløshet og forvirring, som om han er langt borte, i en usynlig by hvor han ikke hører hjemme eller aldri før har vært, men som han likevel kan beskrive til minste detalj. Følelsen, tenker han, følelsen er alt som skiller meg fra mitt ordinære liv og utsikten fra stuevinduene i et rom jeg ikke kan forstå. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |