Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 48

Mur spør alltid Rakel om hun har fått inn noen titler som passer hans smak, når han besøker henne i bokhandelen. Enkelte ganger står hun på en fotskammel og strekker seg etter en bok høyt oppe, og han vender blikket mot de slanke bena som er festet på torsoen og følger dem oppover mot det stramme, svarte skjørtet i tykk bomull. Hva som befinner seg bak den mørke, tykke fløyelen har han mang engang fundert på, han mener hun må være barbert nedentil, det virker logisk, hun er så deilig ellers, så hvorfor skulle hun ikke barbere seg. Det er naturlig, i dagens samfunn er det naturlig for en vakker kvinne å barbere seg, enda det ikke har vært slik til alle tider, noe Mur er pinlig klar over, etter gjentatte besøk på såkalte nudiststrender i sin ungdom, den gang moten var annerledes, men i dag ville det være unaturlig om en så flott kvinne hadde buskas mellom bena, det er rett og slett ikke sannsynlig, så forfengelige er kvinner, noe som behager ham. Selv om Mur har lav toleranse for svingninger i moten, er han glad pendelen beveget seg fra lang hårvekst til nybarbert, i hvert fall for kvinnekjønnets del. En perfekt blanding av natur og kultur. Du fjerner en bestemt type natur, for å eksponere en annen og mer kultivert side av naturen, samtidig som alt du sitter igjen med likevel er natur. Slik elsker han naturen, bare den fremstår i sin enkleste form.

Når han masturberer forestiller Mur seg hennes gylne legger og skjeden med de varme saftene. Rennende, mykt smør, en tynn, fuktig film som væter lemmet og gjør opphisselsen sterk nok til at sæden samler seg i pungen og støter ut gjennom svamplegemet og det blodfylte hodet, ut på arbeidsbuksene som han deretter tørker omhyggelig av, før han reiser seg fra toalettsetet og går tilbake til arbeidet og de ventende kundene som tross alt vil ha sine napoleonskaker servert. Enkelte ganger når han står der inne på toalettet og runker, begynner han å tenke på napoleonskaker og fru Iversen med rynkene, og da er det ingen vei tilbake, da må han bare trekke smekken opp og gå tilbake med uforrettet sak. Engang oppdaget han en liten dråpe sæd på tommelfingeren etter han var tilbake ved kasseapparatet og han skyndte seg å tørke det av med en hundrekroneseddel.

Rakel er veldreid, men ikke som kvinnene på forsidene av de glansede magasinene som tannlege Hoorn abonnerer på, angivelig for pasientenes skyld, men som aldri når venteværelset før den anakronistisk småborgerlige ektefellen hans, fru Theodora Hoorn (født Lise Berg, den gang bondedatter på et småbruk i Rømskog og nå tannlegehustru i etablert villastrøk på byens vestkant) har gjort seg ferdig med magasinet, slik at Mur, når han hver romjul besøker tannlegen, for å kontrollere fyllinger, pusse bort tannsten og kanskje utføre andre ubetydelige operasjoner, med en viss irritasjon konstaterer at artiklene som bladenes forsider forteller om ikke bare etter hans målestokk fremstår som irrelevante, men at de også må være helt utdaterte, selv for publikasjonens primære målgruppe. Han opplever det som dypt krenkende at et menneske som tar seg betalt for å påføre ham direkte smerte, tillater seg å behandle ham som en tilfeldig leser av den kulørte presse, og ikke bare det, Hoorn er enda mer sofistikert i sin nedrige behandling av Mur enn som så, han nøyer seg ikke med å servere meningsløs propaganda for innholdsløst liv, men gjør det i form av søppel – hele venteværelset er gjort om til en resirkuleringskartong som ikke tømmes før bladene renner over bordkanten og faller ned, slik at vaskehjelpen plukker dem opp og bærer skrotet ut, blader som Mur og de andre pasientene har vært med på å finansiere innkjøpet av, en kobling som, når han først blir klar over det, fyller ham med en distinkt kvalme, for den likegyldighet som kaster et frastøtende blikk på ham, når han sitter der ute i venteværelset, er bare en forlengelse av den smerte tannlegen påfører ham i tannlegestolen. Tannlegen, som i utgangspunktet tar seg alt for godt betalt, tjener enda mer, desto flere feil han lokaliserer i konfisørens tannsett. Ikke bare hviler hans tannhelse i Hoorns hender, denne tannlegen har også instrumentene som avgjør i hvilken grad Mur skal lide under oppholdet og hvor mye dette, som en konsekvens av den påførte lidelse, skal koste ham, og i neste runde glede allerede nevnte tannlege, som da får økt kjøpekraft og kan legge ytterligere nye bunker med sedler på toppen av en allerede svulmende stabel, og hvem vet, kanskje er det pengene Mur har lagt igjen på klinikken som har finansiert det nye svømmebassenget fru Hoorn angivelig var fullstendig avhengig av. Slik er det altså Hoorn forvalter sin økonomi, eller skal man heller si, misligholder sine finansielle disposisjoner. Han forsyner seg av det overskudd Mur genererer, for å understøtte personlig overflod og den forferdelse som møter ham på venteværelset etter at han, pasienten, har hengt fra seg jakken og satt seg ned i skinnstolen.

av Jens Wabø
Publisert 12. september 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024