Roman: [<<] Mur
[>>]
Mur: Kapittel 45
Snart kan han gå hjem, ja, ikke bare kan, men virkelig bør gå hjem, skal han rekke sine huslige plikter, før han går til sengs. Først må han vaske arbeidsredskapene, slik at de ligger der og venter på ham dagen etter, skinnende rene og blanke, som steriliserte kirurgiske instrumenter. Han kan saktens ikke starte arbeidsøkten neste morgen med å rydde, det ville være helt feil, da ryker skjemaet og han kommer ut av fase.
Mur nyter følelsen av ren arbeidsredskap mot huden. Det kalde, sterke stålet er så godt å holde i. Han minnes hvilke gleder hver eneste kniv, skje og sleiv har gitt ham opp gjennom årene, og det er utenkelig å skifte dem ut, det er som om arbeidsredskapen er en del av kroppen hans, en organisk, levende kroppsdel som gjør ham til den han er. Mur, konfisøren. En ekte konfisør er tro mot sin arbeidsredskap, man skifter ikke arbeidsredskap som man skifter truser, eller slik enkelte forvalter ekteskapet og skiller seg etter eget forgodtbefinnende.
Før han låser utgangsdøren, forvisser han seg om at alle kundene faktisk har forlatt lokalet. Det skulle tatt seg ut, om han stengte kundene inne og de måtte overnatte i konditoriet. Slikt går ikke an. Virkelig ikke. Og det er hans oppgave å sørge for at så ikke skjer. Ansvaret er krystallklart. Det hviler ene og alene på ham, eieren, innehaveren, bedriftslederen. Ja, alt hviler egentlig på ham. Bortsett fra oppgavene han delegerer til Medarbeider M, eller mer presist, de ganske få oppgavene han delegerer til sin assistent. Når Mur vegrer seg for å overlate større ansvar til Medarbeider M, skyldes dette ikke den unge mannens filologiske studier og det tydelige signal en slik aktivitet sender om en manglende ambisjon for en fremtid som konditor, for ikke å si konfisør. Nei, han er mer bekymret for den yppige studentens tilsynelatende lemfeldige omgang med kundene, og da spesielt den åpenlyse flørtingen med enkelte av de unge jentene.
av Jens Wabø
Publisert 14. august 2013
|