| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 41Om nettene er det bare han, alene sammen med boller og baljer, ingredienser og glasur, noen kakebunner. Da hender det han stanser, ser seg tilbake og studerer furene i de panelte veggene, ett og annet som avtegner seg i treverket. Han kan legge arbeidsredskapen til side, gå bort til enden av rommet, legge håndflatene mot benken, kjenne strukturen i den kjølige overflaten, og han hvisker, hvisker veldig lavt, noe bare Mur kan høre. Hver eneste vår sitter han ved dette bordet og fyller ut selvangivelsen. Her produserer han sine varer, selve grunnlaget for inntjeningen, og derfor mener han også at det økonomiske oppgjøret bør gjennomføres på samme sted. Alt annet papirarbeid gjør Mur ved skrivebordet, men når selvangivelsen fylles ut, ønsker han at det foregår med mel under neglene. Selvangivelsen har en viktig plass i Murs årlige syklus, den representerer oppgjøret mellom konditoren og fellesskapet, representert ved skatteetaten med lang, hvesende esss, som den hissende lyden fra et årvåkent reptil som kleber seg fast til den kalkhvite murpussen og skuer ham over skulderen, passer på at han får med seg hvert eneste lille desimal. Sssssssssssssssss... Sssssssssss… Ssssssss… Alle personlige goder Mur har begunstiget seg selv med i embetes medfør, som det heter, og som skatteetaten, med lang hvesende ess, har vedtatt er gjenstand for fordelsbeskatning og derfor pliktig å oppgi på selvangivelsen, har han formidlet opplysninger om på ærligste vis, uten uhederlige forsøk på å utnytte gråsoner i regelverket til å føre opp fradrag som strider mot lovens intensjoner. En gang utelot han et tall i ren forglemmelse, men da lot det årvåkne reptilet en bit av haletippen falle ned og legge seg på papiret, akkurat der hvor mangelen åpenbarte seg, og slik gikk det til at skatteetaten, summa summarum, fikk sneket inn den siste, lille rest av skattbar inntekt i hans sirlig oppstilte selvangivelse og tilhørende næringsoppgave. Skatteetaten, med lang hvesende ess, hadde ofret en bit av seg selv, for at Mur, den næringsdrivende, på sin side skulle få anledning til å gi hva plikten tilsier – en oppfyllelse av balanse mellom mennesket og systemet, et systematisk, abstrakt og organisk hele, et system og en kropp som henger sammen med de tilstøtende kropper og systemer, samfunnets maskineri og virvler, kretsløp, lymfekjertler og matematiske funksjoner. Mur har en naturlig kjærlighet til tallenes nøyaktighet, og han etterstreber balanse mellom natur og kultur. Han forvisser seg om at han er en netto bidragsyter – en som gir, fremfor å motta, naturligvis innenfor rimelighetens grenser. En gang ble Mur ved en feil ilagt for høy skatt, men i stedet for å klage på likningen og sette i gang en kostbar og tidkrevende offentlig saksbehandling benyttet han dette misforholdet som et påskudd til å skru opp sitt personlige forbruk av offentlige tjenester, vel og merke bare for en liten periode, og uten overdrivelse. Han mente det mest korrekte ville være å levere en klage, men siden klageprosessen var kostnadskrevende for likningskontoret og summen tross alt var relativt lav, kom han frem til at det beste for begge parter ville være om han helt på egenhånd, og i det stille, beregnet en slags minnelig kompensasjon uten at staten ble belastet med merarbeid. Som ledd i en slik kompensatorisk handling reiste Mur inn til hovedstaden for å beskue kunsten i den øverste etasjen i Nasjonalgalleriet og avla i tillegg sitt lokale folkebibliotek to ekstra besøk i løpet av en fire ukers periode. Siden bibliotekbesøket var ekstraordinært, valgte han denne gangen en bok som skilte seg ut fra de titlene han vanligvis bringer med seg hjem fra den mørke steinbygningen, nærmere bestemt Marquis de Sades Filosofi på soverommet, og når Mur i etterkant oppsummerer sin private justering av likningsoppgaven sitter han igjen med en opplevelse av at det har kommet noe godt ut av situasjonen. Den aktuelle bokens sosiopolitiske budskap og fremhevelsen av nytelsens posisjon i individets selvrealisering kunne han også kjenne igjen fra sine egne forestillinger om tilværelsen, med den forskjell at han, fremfor å fortape seg i egen overskridelse, legger til rette for andre menneskers nytelser. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |