| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 38Selv om Mur vedlikeholder enkle og fundamentale teknikker som markerte starten på konfektkunsten i Frankrike på 1600-tallet er han også opptatt av moderne og mer komplekse uttrykk i konditorfaget, og derfor har det vært viktig for ham å fordype seg i de smaksmessige og estetiske endringer som i løpet av det nittende århundre omdefinerte pralinen fra en enkel ristet nøtt til raffinerte sjokoladekonfekter. Konditorens spesialitet er kolleksjonen av håndlaget belgisk sjokolade hvor alle ingredienser er nøye selektert og satt sammen i gjennomtenkte kombinasjoner. Kakaobønner fra Elfenbenskysten, håndplukkede mandler, økologisk rørsukker og kokosfett, samt andre sesongbaserte nøtter. Etter at hele prosessen er gjennomført med nidkjær presisjon kan Mur tilfreds holde frem et brett med sine personlige varianter – eller realisasjoner – av den belgiske sjokoladen. Også den belgiske sjokoladen ble til gjennom kontakt over landegrensene, da Jan Neuhaus på midten av 1800-tallet kom flyttende til Brussel fra Neuchâtel i Sveits og etablerte det som i dag er kjent som et av verdens mest eksklusive sjokoladehus, med utsalg over hele verden, og som den dag i dag bærer hans eget familienavn. Det nærmeste Neuhausutsalget Mur kjenner til ligger i Gøteborg, og det hender han setter seg på bussen og reiser nedover svenskekysten ens i ærend for å avlegge Neuhausfilialen en visitt. Praliner er selve tradisjonsbæreren i sortimentet, men også trøfler har en fremskutt posisjon. Mur lager trøfler mest for nostalgiens skyld, da hans første erotiske erfaring fant sted ved en liten innsjø i Brügge etter at han og den unge kvinnen Isabel, som han møtte i en mørk kupé på nattoget fra Brussel, hadde spist trøfler ved Quai de Rosaire og speilet seg i blikkstille vann i de gamle kanalene. Med ett var det som de befant seg i en historisk dimensjon flere hundre år tilbake, hvor alle bevegelser var mekaniske og glødelamper, motoriserte kjøretøy og hele den industrielle revolusjon fortsatt var en fremtidig fiksjon. Hører du hovslagene fra hestene som trekker vognene gjennom gatene, hadde Isabel sagt etter at de igjen vendte blikket mot dagens Brügge, jeg føler at vi ennå er der inne i refleksjonen et sted, i en tid som ikke finnes, som om blandingen av det historiske og det som ligger foran oss her og nå er mer virkelig enn virkeligheten selv. Deretter tok hun ham i hånden og viste ham veien til Vår frues kirke, med den berømte madonnaskulpturen av Michelangelo. Jeg er så redd, sier Isabel, jeg føler at det når som helst kan slutte, at vi bare skal forsvinne. Jeg forstår ikke hva døden er, sier hun og ser ham inn i øynene. Jeg forstår det virkelig ikke, hvordan alt bare kan slutte? Kan du forestille deg det, spør hun, at du ikke lenger er her? Etterpå løper de langs kanalene og gjemmer seg i krattet ved en kunstig dam. Isabel, du har grønske i håret, sier han. Når de tar farvel på sentralbanestasjonen i Brussel noen dager senere, spør han Isabel om hun vil ha adressen hans hjemme i Norge, men hun vet ikke om det har noen hensikt. Kanskje vi sees, sier han. Kanskje ikke, sier Isabel. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |