Substrat.no

SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 36

Han senker skuldrene, løfter dem halvveis opp og slipper dem ned igjen, kjenner at han puster dypt og rolig i lange drag, som om luften, kjøttet, lungene og huden er del av samme materie, at kroppen hans er som en belg som blåses opp og sammen igjen, som får ham til å ese ut og slippe seg tilbake og samle seg om iakttakelsen av arbeidsredskapen som han også føler en sanselig nærhet til der han står og puster med hendene rolig over bordplaten; han er alt dette, alt som fyller tankene og som kroppen utfolder seg i, hvor det ene ikke kan tenkes uten det andre, og der foran ham ligger arbeidsredskapen klar på arbeidsbenken som en del av nattens forberedelser, skinnende rene, nærmest som kirurgiske instrumenter å betrakte, gløder de mykt i det varme lyset fra pæren som henger under en gammel stålskjerm i taket, tretti watt, ikke mer, det bør ikke være mer, ellers blir lyset for skarpt og intenst, for det skal være kontrollert og ikke overdrevet, bare med nødvendig effekt, ikke mer, akkurat slik hans generelle holdning til arbeidet er, med nødvendig effekt, nødvendig effekt og presisjon, slik arbeidsredskapen modellerer det føyelige materialet med en hensiktsmessig skarphet og kraft og etablerer koherens mellom utside og innside, et nødvendig samsvar mellom form og stoff, mellom fremtoning og substans, mellom metode og resultat, mellom ham og kanelstengene, slik at de ulike bestanddelene tilpasses hverandre, og i en slik relasjon er arbeidsredskapen helt avgjørende, ikke bare gjennom det funksjonelle, men i den estetiske fullbyrdelsen av situasjonen, slik arbeidsredskapen møter blikket, slik blikket møter arbeidsredskapen, før arbeidsredskapen skjærer inn i materialet, før han setter i gang, mens han står der foran arbeidsbenken og ser hendene hvile med håndflatene vendt oppover, fingre som innleder en rolig krumning, at de allerede forbereder seg, at de vet nøyaktig hva som skal skje, de kjenner hver minste detalj, hver eneste bue, hvert eneste myke kutt og skjærebevegelse i lange jevne drag, pulsen som sender små støt gjennom fingertuppene og over i treverket, gjennom alle lag av tid og blodet som farer langsetter årringer, kvistknuter og små riss og hakk, der ligger de, der ligger fingrene hans, de vet akkurat hva som skal til, hvor hardt de skal gripe, hvordan de presist skal lede kniven, han har sett det på TV-programmer fra operasjonssaler hvor leger samler seg om en skadet kropp, og hver gang skalpellen bryter gjennom huden og skjærer en åpning som lar kirurgen komme til de indre organer, tenker Mur på store flater av marsipan, tynne lag som kuttes til og deretter føyes mykt omkring kaker av krem og kirsebær, og når han er ferdig er det akkurat som han har sydd sammen et ødelagt legeme, at vev og indre organer er bundet opp og plassert i sine naturlige posisjoner. En gang laget Mur en naken jente i krem, sukkerbrød og marsipan, og effekten var så virkelighetsnær at han kjente et begjær etter å ta henne med seg til sengs, ja han plasserte henne til og med på den gamle divanen på bakrommet i konditorverkstedet og forestilte seg at hun lå der og sov, uten et plagg, bare denne nakne jenta og Mur, han som står og betrakter henne og hun som ligger og sover, det var nærmest som brystene hennes beveget seg opp og ned, i takt med den langsomme pusten, pikken som reiser seg mellom lårene og hånden som klør varsomt på ballene, den barberte fitta hennes som glinser rødt i den svake belysningen og han tenker at han vil knulle henne, kjenne den deilige krampen i underlivet hennes, hvordan hun knar lemmet hans mellom brystene i rolige bevegelser, før hun krummer nakken og legger det røde pikkhodet mellom leppene og smatter litt på den svulmende tuppen, for deretter å lede skaftet lenger innover i gangen, helt til hun kjenner at det butter mot drøvelen og herfra må lirke og vri for å presse seg lenger ned, presse pikken enda lenger inn, til hun treffer spiserøret og kjenner brekningskrampene i svelget, at det er like før hun spyr at hun trekker seg tilbake og fortsetter å suge og slikke på pikken helt til den varme sæden kommer strømmende fra ballene, gjennom sædlederne, for slik å sprute ut i munnen hennes, og hun gulper og suger om hverandre, mens det renner fra munnvikene og ned på halsen. Når han er helt tom trekker hun munnen bort fra pikken og spytter spermiene utover magen og han gnir den seige massen over brystene hennes, halsen, kinnene og til sist leppene, legger håndflaten under nakken, stryker håret varsomt og bøyer seg frem og kysser den røde munnen, kjenner smaken av sine egne sædceller, sitt eget arvestoff. Deretter reiser han seg raskt, går bort til redskapen og finner frem den lengste kniven, deler den vakre kvinnekroppen i passende serveringsbiter som han danderer på et fat og legger i serveringsdisken.

Den påfølgende natten drømte han at de to møttes igjen. Hun står naken foran ham i en grønn skog og vinker – kom her – og når han nærmer seg den blodige kvinnen ser han øksen som hun holder i hånden, som hun løfter over hodet, klar til hugg.

Spar meg, ber han og setter seg på kne. Spar meg.

av Jens Wabø
Publisert 24. mai 2013