Substrat.no

SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 32

Mur går lydløst gjennom konditoriet, bort til arbeidsbenken. Han stiller seg opp på en slik måte at magen nesten kommer i kontakt med treverket. Armene slipper han rett ned langs kroppen.

Benkeplaten er matt og slitt. Dette materialet har aldri vært lakkert eller oljet, den eneste overflatebehandling han utfører er vask med såpevann, slik kommer den fine, lyse fargen frem.

Han blir stående i noen sekunder, mens han hviler øynene mot strukturen i treverket. Deretter løfter han hendene langsomt opp, noen få centimeter høyere enn arbeidsbenken, før han igjen senker dem ned mot det tunge treverket, hviler de magre knokene sine mot den organiske flaten, folder dem varsomt ut.

Han kjenner at de utstrakte fingrene og håndflaten kommer i kontakt med molekylene i materialet, slik at varmen flyter fra huden og over til arbeidsbenken, noe som gir ham en sval følelse i kroppen. Å hvile hendene slik, i en behagelig posisjon mellom avstand og berøring, gir ham en klar sanselig erfaring av både å være til stede i øyeblikket og å åpne en forbindelse til dette rommets historie.

Her har han stått om natten og om morgen, så lenge han kan huske. Først var det bare så vidt han klarte å presse haken over kanten på benken, og enda han stod på en skammel og strekte tærne helt ut, fikk han bare et glimt av den store eikeplaten hvor moren hadde plassert redskaper og nødvendige ingredienser som brunt sukker, kakaosmør, hvetemel, lecitin, revet sjokolade, chilipulver, nougat og vanilje. Han husker godt gassblusset og kasserollene, duften av kakaosmør som smelter over vannbad og de små sekundene som skiller et perfekt resultat fra havari.

Fra sin posisjon bak arbeidsbenken har han registrert endringer av både fysiologisk og økonomisk art. Han har observert hvordan benken gradvis er blitt lavere i takt med kroppens økende høyde, og hvordan bevegelsen nå har stanset, perspektivet som har endret seg fra en glupsk og umettelig ungdom som strekker hals, for å få et glimt av søtsakene på bordet, og frem til denne natten, hvor han rolig senker hodet og iakttar det hele med et større overblikk og er tilfreds med å la det være slik, nøye seg med tilberedelsen, at det ikke lenger betyr noe å fortære, at tilfredsstillelsen ligger i selve produksjonsprosessen og de små bitene han plasserer på tungen for å kontrollere at kvaliteten er slik den skal være.

Mur forstår ikke folk som klager over at alt går så fort i dag, at livets hastighet ikke er til å holde ut, at vi henger i en karusell som spinner rundt i svimlende fart og klamrer oss fast som best vi kan. Selv utfører han oppgavene sine i nøyaktig samme tempo som før. Han husker den ferske duften av nybakte kanelstenger i neseborene og morens fingre som løfter den varme platen langsomt ut av ovnen. Mur arbeidet møysommelig og lenge mot dette målet: den myke skorpen og kandisert glasur av kanel og sukker over det rykende, ferske bakverket, hender som åpner døren til den stekende heten og strør krydder over de flate, gylne hvetepølsene.

Det er ikke nødt til å være slik, tenker han, alt går ikke raskere nå, jeg går ikke raskere, ikke engang klokken går raskere.

Hastigheten er ikke bestemt utenfra, den er ikke fast, du bestemmer selv hastigheten på ditt liv, i hvert fall til en viss grad, i hvert fall her, i vårt land, her kan de fleste påvirke hastigheten på sine egne liv, tenker han, og det er få, eller ingen, unnskyldninger, enten du er industriarbeider, økonom eller reklamemann, tenker han, bestemmer du selv, i hvert fall til en viss grad, med hvilken hastighet du vil leve ditt liv, tenker han, og går det ikke, tenker han, så finnes det andre muligheter, det er alltid andre muligheter, det er aldri bare denne ene muligheten, tenker han, ingen er dømt til å være økonom eller reklamemann hele sitt liv, tenker han, det er ikke slik, tenker han, det er ikke slik at man bare skal henge på. Det er like viktig å hoppe av.

Livets hastighet er tiden som passerer fra du blander smør og egg, til du løfter de rykende, ferske kanelstengene ut fra stekeovnen og lar dem hvile noen minutter i romtemperatur.

Livets hastighet, er å sette seg ned og ikke røre de nystekte kanelstengene.

Livets hastighet er å vite at alt er klart, at du når som helst kan fylle munnen, øynene og magen, men likevel blir du sittende i morgenrøden og se vinduer åpnes, damp som stiger frem fra luftekanaler og skaper en teatralsk effekt, gardiner som trekkes til side foran snø som skal begynne å smelte i solen om noen øyeblikk, mens en svak, men merkbar, odør av krydder stiger i nesebor og bihuler.

av Jens Wabø
Publisert 13. mai 2013