| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 22Leiligheten hvor Mur har sin faste bopel, befinner seg i samme arkitektoniske struktur som konditorvirksomheten han overtok fra sin mor etter hennes brå og usentimentale død, noe som innebærer at avstanden til arbeidsplassen er relativt kort. Han har ikke målt nøyaktig hvor langt det er i mengdeenheter etter det metriske system, men det er snakk om et svært begrenset antall, kanskje bare noen få centimeter, i hvert fall om man regner i luftlinje. Mur har en intensjon om å måle avstanden, men vet ikke riktig hvilken metodikk som skal legges til grunn, for hvor skulle målingen starte? Der nede i oppgangen? Eller hva med den diagonale avstanden oppover trappetrinnene, skal også den medregnes? Siden avstanden er og blir et definisjonsspørsmål, har han heller ikke sett nødvendigheten av å gjennomføre en konkret måling. Den foreløpige konklusjonen er derfor at måleaktiviteten er satt på vent, han gjør det i hvert fall ikke i dag, sannsynligvis heller ikke i morgen eller dagen etter. Han er i det hele tatt i tvil om målingen noen sinne vil bli gjennomført. Selv om avstanden mellom arbeid og hjem er svært kort og han ikke bruker lang tid på turen fra sin egen leilighet til konditoriets personalinngang, har Mur lagt inn en tidsbuffer i sine personlige rutiner og livsmønster, i tilfelle noe uforutsett skulle skje på veien. Det kan oppstå situasjoner, som det heter, og da er det avgjørende å ha rom for alternative handlingsforløp. Han kunne for eksempel falle i trappen, noe som i tillegg til å være smertefullt, ville medføre forsinkelse etter en eventuell retur opp til leiligheten for å plastre sår og bandasjere vonde knær. Mer dramatiske konsekvenser av et eventuelt fall i trappen ønsker han ikke å forestille seg, da han frykter en slik spekulasjon i seg selv kan fremprovosere det potensielle fallet. Vanligvis skjer det ingenting, og han er som regel ute i god tid, før arbeidsdagen starter. Denne ventetiden korter han ned med en fast spasertur rundt kvartalet, før han vender tilbake til bygården og låser seg inn personalinngangen, nøyaktig på det tidspunkt arbeidsdagen starter. På denne måten får han også litt trim og kan til og med regne med å leve et par år lenger enn han ellers ville gjort, ble han bare liggende i sengen og drømme, uten initiativ og praktiske sysler. Det heter seg at en god latter forlenger livet, men Mur ler nærmest aldri og derfor er han glad den daglige spaserturen har omtrent samme effekt. Slik holder han også fasongen og trenger ikke fornye garderoben like ofte som aldersmessig forfall ellers skulle tilsi, og ingen har vel påstått at det gjør deg slankere å le, noe som understreker nødvendigheten av bevegelse, og når han på dette vis, ved å gjennomføre sin daglige spasertur, både forlenger livet og holder seg i form, kan han ikke se at hans manglende sans for humor har nevneverdig betydning, summa summarum. Dessuten er det positivt å komme seg ut og få andre inntrykk enn hjemme i leiligheten og i konditoriet. Slik får livet et variert innhold, og variasjon er en sentral stimulus, selv i en stabil livssituasjon. Også stabile mennesker trenger variasjon. Også de er avhengig av inntrykk, for å leve et rikt liv. Og et rikt liv skal man leve. Både den vestlige og østlige sivilisasjonens skriftlige kilder har gjennom flere tusen år understreket dette. Livet er ikke bare et spørsmål om økonomisk gevinst. Livet er mer, alle sier jo det, ingen sier at penger er alt, noe alle er enig om, men bare få tar til følge. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |