| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 10Mur fokuserer blikket og foretar en rask mental gjennomgang av dagens oppgaver, noe som tar en viss tid, da alle detaljer som skal repeteres til sammen utgjør en betydelig mengde. Han vet hva som venter, akkurat hva som skal til, hele kretsløpet, fra begynnelse til slutt. Nå er det bare å stå opp og komme i gang, koble seg på riktig skjema, så havner du her igjen, ved dagens ende. Tøflene står på sin vanlige plass under sengen, og selv om det er mørkt, har han ingen vanskeligheter med å finne dem. Han vet nøyaktig hvor de befinner seg, der nede ved foten av sengen. Han føler seg frem med nakne tær, lar dem gli forsiktig inn i åpningen, langsomt, andektig, slik et fast ritual alltid skal gjennomføres, med største presisjon og fokus. Tøflene er laget av tykk ull og de varmer godt, noe han setter pris på. Han har alltid hatt slike tøfler. Andre modeller har aldri vært aktuelt. Det handler om tradisjoner og overleverte teknikker. Slik skal tøfler være, det er han viss om. Selv når han var liten, var tøflene helt identiske, bortsett fra størrelsen, naturligvis. Før han var utvokst, byttet han tøfler relativt ofte, men det aktuelle par herretøfler han nå bruker, fikk han i gave av sin mor til trettiårsdagen. Hun formante at denne gaven ville vare livet ut, en påstand han ikke betviler. Når han går bort, vil tøflene stå igjen under sengen. Der vil de stå og vente på den som kommer for å rydde dødsboet. Han misliker ordet dødsbo, det er makabert og kjølig på samme tid. Hvilke andre ord er slik, makabre og kjølige på samme tid, som om døden har infisert kjødet og derfra spredd seg videre som en ondartet svulst og tatt bolig i alt du etterlater deg – leilighet, møbler, klær, bøker, bestikk, fottøy, luer, skjerf, løse kjønnshår, varme votter, ja, til og med pengene som står på bok og sædflekkene i madrassen blir omfattet av denne dødeligheten, en språklig forgiftning som glir over fra hans egen menneskelige død til alt omkring og som samfunnet forsøker å beskytte seg mot og kontrollere gjennom et økonomisk regnskap og en rutinemessig avhending av materielle verdier. Dødsbo, han gjentar ordet langsomt der han ligger og stirrer opp i taket og lytter etter den minste ulyd fra hjertet. Også min tid vil komme, tenker Mur. Slik alles tid skal komme, kommer også hans time. Memento mori, tenker Mur. Kanskje det er slik han burde ønske kundene velkommen, tenker Mur, for eksempel i form av en spesialdesignet dørmatte med disse ordene vevet inn. Memento mori, fru Vonheim, ha en kald og fin vinterdag, den kan komme hvert øyeblikk. Memento mori, Herr Wanderschmertz, husk at du skal dø. Husk det, at du skal dø, herr Wanderschmertz, at du skal dø, når du griper posen med nybakte berlinerboller og går ut til den feite kjerringa i den svartlakkerte kjerra di, herr Wanderschmertz. Husk, husk, husk. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |