| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 9Tilstedeværelsen i serveringslokalet og ekspederingen bak disken utsetter Mur for en varierende, men likevel betydelig, mengde støy. Han setter sitt yrke som konditor høyt, men akkurat det som angår kontakt med støyende mennesker betrakter han som en form for straff, og han spør seg hva han har gjort, som gjør ham fortjent til å møte så mange hensynsløse, ja til og med ufordragelige mennesker i løpet av en arbeidsuke. Enkelte av kundene overser totalt det faktum at støyen de produserer også kan høres av andre enn dem selv. Det er ikke overraskende at bokfører Wanderschmertz befinner seg i denne kategorien. Anstendige mennesker åpner døren til konditoriet varsomt og plasserer foten lett på matten innenfor. Slik er det ikke med Wanderschmertz. Han har et helt annet prosjekt. Allerede før Wanderschmertz legger hånden på dørhåndtaket, sørger dette mennesket for at omverden blir oppmerksom på hans ankomst, enten i form av hard og kontant stabbing med skinnstøvlene, smelling med døren på Mercedesen eller bjeffende tale til sitt følge, som regel sin hustru, fru W. Stoltz, som altså ikke har tatt mannens etternavn, men heller plassert det som en diminutiv eller ubetydelig vedheng til sitt familienavn Stoltz, og det til og med uten bindestrek, slik at den formaliserte avstanden til mannens etternavn opprettholdes. Dette har altså herr Wanderschmertz akseptert, noe som vitner om en myk side eller vilje til underkastelse overfor sin kone. Vi må anta at det siste, altså underkastelsen, er det mest sannsynlige alternativ, da mykhet eller ideologisk likestilling mellom kjønnene ikke passer inn i de øvrige personlighetstrekk som kan observeres hos herr Wanderschmertz. Sannsynligvis har de et sado-masochistisk forhold. Den grovkornede fremferden opphører naturligvis ikke når Wanderschmertz entrer konditoriet med sitt følge. Av frykt for at hans egen stemme skal forsvinne blant de øvrige kundene som sitter og prater rolig om dagens sysler og formidler sine bestillinger til konditoren som pakker varene ned etter hvert som han ekspederer, hever Wanderschmertz stemmen et hakk over det som allerede må karakteriseres som en høy utestemme, til et slikt volum at ingen andre kan unngå å høre den minste frase av som passerer mannens lepper, og dersom han skulle se seg nødt til å komme med en privat og personlig kommentar til sitt følge, altså fru W. Stoltz, gjøres dette med samme tordnende nivå, bare med den forskjell at røsten mister noe av sinn bunn og beveger seg oppover mot brystregionen og slik får en høyere pitch. Enkelte ganger blir Mur så sint på Wanderschmertz at han knytter nevene i lommen på konditorforkledet i et forsøk på å stagge aggresjonen og hindre at den får mer synlige utslag. Når han senere stikker posen med dagens handel i hendene på bokføreren, presser han likevel frem et stramt smil og ønsker ham velkommen tilbake, da dette må være å betrakte som den mest anstendige måten å oppføre seg på, både med tanke på de andre kundene, som hører hva han sier, og det faktum at Wanderschmertz legger igjen betraktelig mer enn gjennomsnittet av konditoriets øvrige kunder. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |