Roman: [<<] Mur
[>>]
Mur: Kapittel 4
Det hender kundene klager over at de ikke kommer seg tidsnok opp. De er for sent ute, har dårlig tid og haster derfor videre, uten å sitte ned og drikke morgenkaffen sin i ro og fred. Slik bør det ikke være, tenker Mur, at folk havner på etterskudd hele dagen, bare fordi de kom for sent igang.
Han har hørt om begreper som A4 og tidsklemme, som enkelte mennesker uforvarende vikler seg inn i og deretter har store vanskeligheter med å frigjøre seg fra. Folk flest, tenker Mur, ser ikke sammenhengen mellom handling og konsekvens. Den som har for lite tid, må enten redusere antall oppgaver eller øke tempoet. De aller fleste velger sistnevnte alternativ, noe som forklarer den voksende forekomst av stressede og aggressive individer på vei langs livets berg og dalbaner.
Han ser det hele tiden, livredde kunder som griper en hvetebolle i affekt og løper avgårde til barnehage, fritidsaktiviteter eller arbeid.
Å drikke morgenkaffe i ro og fred, tenker Mur, er en grunnleggende menneskelig aktivitet i vårt humaniserte samfunn.
Morgenkaffen hopper du ikke over, ustraffet. Til slutt vil det sette seg i ryggmargen, som en ondskapsfull refleks. Og da spiller det liten rolle hva du gjør, maskineriet har presset ut den siste rest av saft fra benmargen din, og alt du kan være, er en brekende og panisk pensjonist.
Fru Vonheim, den gamle damen med grønn trillebag, er spesielt ille. Hjemme har hun ikke annet enn noen eksotiske fisk å passe på. Likevel er det som hun alltid er for sent ute til en viktig avtale. Etter å ha pakket varene ned i det golfmønstrede kompartementet, haster hun ut av konditoriet og småløper mot bussholdeplassen, for å komme seg hjem til slørhalene og guppien. Hun har knapt nok tid til å stenge døren etter seg. Ja, bare på grunn av fru Vonheim har Mur sett seg nødt til å anskaffe en automatisk lukkemekanisme, for å skjerme de øvrige kundene mot uønsket kulde og trekk.
av Jens Wabø
Publisert 1. oktober 2012
|