| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 2Det jevne arbeidsmønsteret medfører at Mur lever et regelmessig liv, og selv første juledag, når konditoriet holder stengt og han ikke er avhengig av å være tidlig på plass ved kremsprøytene, følger han sitt vanlige skjema. Det gjelder å ha gode vaner, og det er en god vane å stå opp til fast tid. Han betrakter vekkerklokken på nattbordet. Displayet viser null to tjuefem. Mur konstaterer at han enda en morgen har kommet den i forkjøpet. I dag, som alle dager, våkner han av seg selv, fem minutter før fastsatt tid. Enda han står opp midt på natten, trenger han ikke den dingsen, noe som er et betryggende faktum, i tilfelle teknologien plutselig skulle svikte. Mur lukker øynene og lar dem hvile enda litt. Han ser hvordan den flortynne huden som dekker pupillene gløder i skinnet fra gatebelysningen utenfor soveromsvinduet. Det er spesielt under mørke høst- og vintermåneder han nyter denne effekten, da kan han i flere minutter bli liggende og se mot innsiden av sine øyelokk, en tynn membran mellom ham og omgivelsene, hvor vev, blod og celler suger til seg lyset og gjengir alt i en monokromatisk farge. Han tenker på moren som døde så brått, på fargen i kinnene hennes. Hun som var så glad i sjokoladetrøfler hadde i hvert fall gleden av å dø med et ferskt eksemplar av den fløyelsmyke konfekten i hendene. Kort tid før hjertet sviktet og hun knakk sammen, hadde han sittet og studert de lysebrune, nærmest beige øynene hennes, som fikk ham til å tenke på rykende varme kanelstenger. Under forberedelsen til likskuet iførte de hennes legeme den lyse blondekjolen hun hadde arvet av sin egen mor, og da de senere senket kisten i jorden blåste det lett på kirkegården, og løvet falt fra trærne og det var som om naturen hadde planlagt regien ned til minste detalj. Mur hadde i det hele tatt ingenting å innvende på gjennomføringen. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |