| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 1Ormen er i menneskets hjerte Mur har stilt vekkerklokken på null to tretti hver eneste morgen siden hans mor mistet det store fatet med makroner og falt livløs om på gulvet, rett foran de skrekkslagne kundene i konditoriet. Som eneste arving overtok han ansvaret for det familiedrevne etablissementet. Han tok straks plass ved produksjonsutstyret og gjennomførte arbeidet på nøyaktig samme vis som moren hadde gjort de siste førti årene. Slik sørget han for at forsyningen av varer kunne fortsette, bare med et kort og nødvendig opphold, for å tilkalle medisinsk personell og avvikle påkrevet kontakt med familiens foretrukne begravelsesagent. Han husker hvordan moren bare få minutter tidligere hadde løftet en nylaget sjokoladetrøffel opp mot glødelampen og sukket av beundring over den lille kreasjonen, før hun mister fotfestet og knekker sammen, først i knærne, deretter overkroppen, som faller fremover og deiser i gulvet som en tung sekk mel, og når hodet treffer plankene lyder et kontant dunk som gir gjenlyd i veggene og markerer at en æra i familiens liv er over, noe som gjenspeiles i den momentane stillheten i lokalet, bare lyden av frøken Iversens trillebag som krysser dørstokken på vei ut i den varme sommerdagen med en nystekt loff. I enkelte familier kommer døden som et sjokk, eller utenkelig kollaps, men ikke hos Mur. I hans familie har de lenge kalkulert inn muligheten for en slik uforutsett vri på hverdagen, for når sant skal sies, er det ikke slik at døden lar seg styre av en fastlagt plan. Derfor har han aldri forstått mennesker som påstår døden kom uventet. Og når skaden først er skjedd, er det ikke mye annet du kan gjøre, enn å forholde deg til det inntrufne. Da gjelder det å ha en plan, og i hans tilfelle innebar planen å fortsette som før, bare med den forskjell at det nå var han, sønnen, og ikke moren, som sto ansvarlig for prioriteringen av dagens arbeidsoppgaver i konditoriet. Moren hadde gitt ham nøyaktige instruksjoner om hvordan det skulle være. I vår bedrift jobbes det alltid, sa hun. Vi stenger bare første juledag. Mur så det som sin plikt å videreføre morens arbeidsmønster, og han forholdt seg lojalt til hennes formaninger, ned til minste detalj. Var det opp til ham, skulle han gjerne gå til sitt arbeide også første juledag. Det er ikke meg det skal stå på, tenker han. I en verden der stadig flere virksomheter holder åpent alle dager i året, er det strengt tatt ikke tungtveiende samfunnsmessige grunner til å praktisere julefri. Mur er likevel av den oppfatning at en relativt ny endring i folks holdninger ikke representerer et tilstrekkelig grunnlag for å avvikle en godt innarbeidet praksis, og derfor holder han fast ved denne ordningen og viderefører tradisjonen med julefri, enda det ikke lønner seg fra et rent økonomisk perspektiv. Penger har aldri vært et viktig fokus i familiens organisering av forholdet mellom hverdag og fest, og Mur har ingen ambisjon om å være den første som fraviker dette. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |