Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 59

Han klemmer om bokpakken, undrer hva den inneholder, tenker på hvordan Rakel betraktet ham, at hun hverken hilste eller tok farvel. Vanligvis er hun svært høflig, det er hennes kjennetegn, at hun er høflig. Selv sa han adjø, men Rakel svarte ikke, hun bare vendte blikket ned og fortsatte med sine gjøremål.

Faen, tenker han.

Jeg kan ikke gå tilbake, tenker Mur, det vil ikke være korrekt.

Han kan ikke gå tilbake, det er ikke slik det fungerer. Hver fredag etter å ha besøkt Rakel i bokhandelen, vender han nesen mot Kato, han går aldri tilbake.

Det er ikke slik det fungerer.

Han føler seg tung og urolig i magen, og nå skal han altså videre og drikke øl, han skal fylle ganen med sitt kjære trappist-øl, en flaske Westmalle. Han skal late som ingenting, gå videre til Kato, sette seg ned, drikke sitt ukentlige øl, markere forskjellen på hverdag og fest, en forskjell som egentlig ikke eksisterer for Mur, men som han likevel synliggjør, for å oppleve en følelse av overgang og endring.

Han har ikke lyst på øl.

Hun hverken hilste eller tok farvel, hun ga ham bare denne bokpakken.

Han kan ikke gå tilbake, og han har ikke lyst på øl.

Rakel, tenker han.

Det var tydelig at hun ikke ønsket hans selskap.

Han kan ikke gå tilbake, og fremover er heller ikke et godt alternativ.

Han kan ikke sette seg hos Kato og drikke sitt ordinære øl, ikke nå, det vil ikke fungere.

Men hva skal han da gjøre?

Alltid er det slik, han spaserer fra Rakel, direkte til Kato.

Hva om han bestilte noe annet enn øl?

Mineralvann, kanskje en selters, eller bare rent, klart vann. Kato driver en ordinær bar og kundenes bestillinger varierer. I prinsippet står han fritt til å bestille hva han måtte behage. Som kunde er det hans eget valg.

Skulle han gjøre det, late som ingenting, sette seg ned og bestille en flaske vann?

Tatt i betraktning at han alltid går innom Kato på fredager og kjøper seg et glass belgisk øl, og ikke et hvilket som helst belgisk øl, men helt spesifikt en flaske av merket Westmalle, ville det være besynderlig om han plutselig dukket opp og bestilte noe annet enn sitt foretrukne valg. Han kunne skylle på magen, si han ikke var i form, men Mur er aldri ute av form, det skjer ikke, Mur bestiller alltid det samme. Dessuten ville Kato spørre, han ville undersøke situasjonen, kanskje ville Mur bli stilt overfor et aldri så lite forhør om foranledningen til dette plutselige avviket, og da måtte han fortelle om Rakel, som han aldri før hadde nevnt. Skulle han nå, etter at Rakel hadde vendt ham ryggen, gå til Kato og vikle det hele ut, skulle han i kveld fortelle alt fra begynnelsen? Det ville ikke fungere. Kato ville umiddelbart endre sitt syn på Mur, betrakte ham i et nytt lys, og dette ville prege deres relasjon og møter i bodegaen for all fremtid.

Nei, det ville ikke fungere. Da var det bedre å utebli.

Han ser for seg overraskelsen i Katos ansikt, når Mur langsomt beveger seg over gulvet i retning bardisken, setter seg ned på en av de ledige krakkene, og Kato, som alltid, lynraskt henter frem en flaske øl som han holder i den venstre hånden, mens han vipper korken av flasken med flaskeåpneren og allerede er godt i gang med å helle ølet over i glasset, i det Mur forteller at han slett ikke har til hensikt å drikke trappist-øl denne fredagen, men isteden ønsker en flaske vann uten kullsyre, noe som medfører at Kato må avbryte den påbegynte serveringsprosessen og sannsynligvis se seg nødt til å kassere en hel flaske av det utsøkte brygget fra Westmalle, noe som ikke letner den byrde Mur må bære, som følge av sitt avvikende handlingsmønster. Nei, det kommer ikke på tale. Han kan rett og slett ikke gå inn til Kato og bestille noe annet enn trappist-øl, bare fordi han akkurat denne fredagen ikke har lyst på øl. Han kan ikke bryte med sin vanlige rutine av en slik enkel grunn og forvente at alt forblir som før, at det ikke betyr noe, at Kato og de andre gjestene vil se på oppførselen hans som en triviell hendelse.

Mur nærmer seg bodegaen og han kjenner seg varm i pannen. Dette er virkelig ikke bra, tenker han. Straks er jeg der, ved Katos dør, og jeg har ikke til hensikt å gå inn. Hadde han bare hatt et annet ærend, vært et annet sted, ville ikke følelsen av svik stukket ham som et skarpt spyd i siden, da ville det vært enklere, hadde han for eksempel vært på skogstur eller på en øde øy, langt av sted, bare ikke her, på vei mot Katos bodega.

Hvor som helst, tenker han, bare bort fra alt dette.

Foruten det milde skinnet fra en skitten glødelampe, er det mørkt og tomt utenfor bygningen. Han krummer nakken og kaster et blikk mot armbåndsuret i det han passerer inngangspartiet, allerede er han for sent ute, det vanlige tidspunktet er passert. Utenfor bodegaen er det ingen tegn til menneskelig aktivitet, ingen som ser ham, ingen som vet at Mur i dette øyeblikk kjemper en kamp mot sitt etablerte handlingsmønster, at han er i ferd med å bryte en stilltiende kontrakt mellom seg selv og Kato, bareieren, den alltid vennlige disponenten av en virksomhet som Mur regelmessig har besøkt i hele sitt voksne liv. Han håper Kato ikke kommer ut for å ta en sigarett, eller går ut på gaten for å undersøke hva som forårsaker denne plutselige uteblivelsen, at Mur allerede er savnet.

Det lyser varmt i vinduene og han skimter bordet hvor han vanligvis setter seg ned og nyter sitt glass øl. Kato plasserer alltid den tomme flasken ved siden av ølglasset, slik at Mur kan studere etiketten mens han drikker, noe som gir nytelsen av brygget en ekstra dimensjon. Han går saktere nå, stanser nesten helt opp, mens han forsøker å se hvem som befinner seg der inne, om det er et mistankens lys som strømmer gjennom vinduene og ut mot den mørke skikkelsen hans og fremviser konturen av en angstfylt kropp, et individ som langsomt er i ferd med å brytes ned. Og der, ved et tomt bord i hjørnet, ser han Katos rygg, der står Kato, ubevegelig og med en tørkefille i hånden. Bordet er rent, stolen er tom og Kato står der, uvirksom og uten bevegelse.

Mur tenker på hva han skal si, når han igjen er tilbake, neste fredag. Hva skal han da gjøre? Skamfull går han videre, øker frekvensen på stegene, langer føttene ut så godt han kan og haster mot hjørnet av bygningen. Der tar han inn til venstre, hurtig, før han blir sett, og snart er han hjemme, et stykke der fremme skimter han fontenen ved konditoriet, det skal bli godt å sette seg i stolen, lese boken han bærer under armen, og igjen tenker han på Rakel som denne fredagen ikke hadde sagt et ord til Mur, enda han forsøkte å være hyggelig, hun ga ham bare boken, tok ikke farvel, hun hverken hilste eller tok farvel.

Jeg forsøkte virkelig, tenker han. Jeg gjorde det jeg kunne, men det fungerte ikke, og nå står han her alene, utenfor sin egen leilighet, han er i ferd med å finne nøklene frem, låse seg inn, gå opp trappene og pakke boken ut, se hva det er hun denne gangen har funnet frem til ham.

Han klemmer bokpakken enda hardere inntil kroppen og stiger oppover trinnene, steg for steg, langsomt og med en slepende rytmikk.

av Jens Wabø
Publisert 7. september 2014

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024