| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 55Hvordan liker du kaffen, spør Rakel. Han setter seg opp i sofaen og gnir seg i øynene. Utenfor kleber regndråpene seg til vindusglasset og glir langsomt nedover mot vannbordet. Hvor mye er klokken? Snart syv, svarer Rakel. Jeg setter over en kanne, vil du ha en kopp? Nei takk, svarer Mur. Det er litt sent. Han betrakter møblene og det rombiske mønsteret i tapetet. Det lille, ovale salongbordet som han antar er utformet av flammelønn. Mur har aldri forstått hvordan enkelte mennesker lar seg fascinere av det vulgære spillet i denne overflatebehandlingen, en slags optisk illusjon som får tankene til å vandre i helt andre retninger enn møbler. Han vet ikke hvorfor, men flammelønn gir ham assosiasjoner til infisert kjøtt og dyreråte. Fra sofaen ser han Rakels fot i døråpningen mellom stuen og kjøkkenet, hvordan hun løfter på hælen og strekker seg etter en liten mugge som er plassert på den øverste hyllen i overskapet. Hun senker igjen foten og den smale hælen treffer gulvet omtrent samtidig som muggen kommer i kontakt med benkeplaten. Da lager jeg en kopp til meg selv, sier hun. Kan jeg by på noe annet? Han ser lyset skinne i de lakkerte gulvbordene. Hjemme hos Mur er det utelukkende ubehandlet treverk, noe som er mykere for foten, og han liker å gå barbent om morgenen, på vei fra sengen til toalettet, og senere, om kvelden, på vei tilbake til sengen. Mur er av den oppfatning at organiske flater bør puste fritt, og kontakten mellom porene i huden og det ubehandlede treverket gir ham en følelse av naturlig tilstedeværelse i sine umiddelbare omgivelser. Whisky, sier Mur. Jeg tar gjerne en whisky. Han hører lyden av en porselenskopp som plasseres stødig på en tilhørende skål, hender som gjennomfører nødvendige operasjoner, rydder, flytter og rokerer tingenes tilstand inne på kjøkkenet. Rakel kommer til syne i døråpningen, fra skjørtekanten og ned er huden hennes bar, ingenting som tildekker den naturlig bleke fargetonen, bare den utilslørte anatomien som faller i en slank, myk linje fra hoftene og ned mot føttene, som en pike formet i marsipan, tenker Mur, og han ser for seg hvordan han ville etterligne Rakels stramme figur tilbake i sitt eget verksted, om det var mulig å reprodusere hennes kjødelige friskhet av finmalt mandel og sukker i en egenkomponert kreasjon. Er denne ok, spør Rakel, mens hun holder frem en grønn flaske med hvit etikett. Ja, svarer Mur. Hun legger en liten brikke på salongbordet, før hun plasserer et krystallglass med slepne profiler i gammel stil rett foran Mur. Vann eller is, spør Rakel. Han tenker på morgendagen, alt som skal forberedes og prosesseres til rett tid. Det er fint slik, sier Mur og løfter glasset til munnen. Dufter av røyk og torv stiger mot neseborene, en eim av kullos og degenerert organisk avfall, tenker han og tømmer innholdet kjapt i munnen. På motsatt side sitter Rakel, hun drikker langsomt av koppen, i små munnfuller, og innimellom løfter hun en kjeks fra skålen og dypper den i kaffen. Jeg får visst gå, sier Mur. Jeg må tenke på morgendagen. Allerede, spør Rakel. Ja, sier Mur. Han reiser seg og går ut i entreen, hvor frakken henger på en kleshenger. Den er stor og tung, og han anstrenger seg for å tre den over tweedjakken. Bak seg hører han Rakels steg. Hun stanser i åpningen mellom stuen og entreen og betrakter Mur. Du må huske hanskene dine, sier Rakel. Ja, sier Mur, jeg har dem i frakkelommen. Godt, sier Rakel. Han setter seg på huk og monterer kalosjene på skoene, kontrollerer at de sitter som de skal. Da har jeg visst alt, sier Mur. Ja, sier Rakel. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |