Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 29

Etter å ha plassert gårsdagens avis i resirkuleringskartongen, vrenger han frakken langsomt av seg og henger den over den ene av de to kleshengerne i korridoren. Er det sommer, bærer han en lett frakk, og bruker derfor minimalt med energi på å løfte plagget i nødvendig høyde, i motsetning til vinterstid, når han på grunn av stoffets fyldige karakter og tykke foring, naturlig nok må anstrenge seg en smule ekstra for å få ytterplagget på plass. Kleshengerne er plassert i en slik høyde at han ikke har vanskeligheter med å henge klærne fra seg. Samtidig er høyden tilstrekkelig til at lange plagg ikke kommer i kontakt med skoene som er plassert på hyllen rett nedenunder. Spesielt på tider av året hvor det er høy forekomst av sludd, regn, snø og slaps og det kan dannes midlertidige, små ansamlinger av sølevann på gulvet, er det viktig med god klaring. Mur drar nødig med seg sludd, regn, snø eller slaps inn i konditoriet, og når været krever det, er han nøye med å fjerne enhver slik forekomst av mer eller mindre frossent vann med skobørsten som er fastmontert på trappen utenfor personalinngangen, men enkelte ganger hender det likevel at det glipper og en og annen snøklump finner veien over terskelen til Murs konditori.

Mur løsner lissene, først på den venstre, deretter den høyre støvelen. Han må helt ned på huk for å knyte opp lissene, og det er også derfor han alltid tar frakken av seg først. Han vil nødig skitne til den nedre delen av det delikate stoffet med smuss fra skosålene. For å lette den videre avmonteringen av støvlene benytter han en såkalt fotknekt som er designet spesielt for dette formålet, slik at læret ikke blir utsatt for skadelig press og mister den jevne, glatte formen over hælen. Mur har fundert på hvordan fotknekten fikk sitt navn, selv syns han den minner mer om en hare, med sine lange utstikkende ører.

Når Mur var liten gutt løp, han alene omkring i lyngen på heiene utenfor byen og rett som det var spratt en og annen hare frem fra buskene. Helene Harefrøken glad og lett og søt og vimsete og sommerkledt, hun har tatt den hvite vinterkåpen av og sommerdrakten har hun første gang i dag. Flere ganger løp han etter, men haren overlistet ham alltid og forsvant like raskt som den hadde dukket opp. Helene blir så redd, hun hopper fort avsted. En ettermiddag ble han stående helt stille bak en busk i flere timer, uten å røre en finger. Han stod og lyttet etter haren som hadde forsvunnet i den solsvidde lyngen rett foran ham. Helene Harefrøken hopper lett, men om en stund blir hun så veldig trett, orker ikke mere, hun må hvile her, legger seg i mose, kjerringris og bær. Dersom han ikke rører seg, tror kanskje haren at han er gått videre. Da vil han se den, da vil han komme helt nær, da labber den rolig frem, og han vil endelig se den der den sitter og kikker seg rundt. Brun over, og grå under og lyse-lyserød på snuten.

Han plasserer den høyre hælen varsomt i den utskårne buen på fotknekten og trekker foten til seg, slik at støvelen blir holdt igjen av treverket. Når læret slipper foten og sålen faller mot gulvet, lyder et lite dunk.

av Jens Wabø
Publisert 23. april 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024