| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 26Han tenker raskt igjennom organiseringen av dagens arbeidsoppgaver, der han hutrer gjennom snøføyken, iført fjellanorakk fra hærens overskuddslager, seilduksbukser og et langt, tykt skjerf. Så godt kledd han er, burde kulden egentlig ikke trenge gjennom de dypeste plaggene. Han har lagt klærne i flere lag, med ren ull direkte mot huden, slik det anbefales i overlevelsesmanualer for ekstreme forhold, en oppkledning som i teorien burde være tilstrekkelig, likevel kjenner han at kulden finner veien gjennom stoffene og forplanter seg til overhuden, for å lirke seg videre nedover i bindevevssystemet, gjennom den seige lærhuden, på vei mot muskulaturen og de øvrige organene (hjerte, lunge, nyre), en reisestrekning som utgjør ca. 3 centimeter, om vi inkluderer 26 millimeter bekledning, før vinterfrosten når huden og suger varmen ut av de siste 4 millimeterne med skinn og blottlegger kroppen, kjøttet, dette sumplandskapet av blod og gammelt vev, der han snor seg frem under gatelyktene. Det blåser så kraftig at kinnene fryser under det tykke ullskjerfet og han tvinner det enda engang rundt ansiktet og halsen, slik at øynene er det eneste som synes. Han hørte det helt inn i leiligheten, vindens harde negl som risser sine kalde bokstaver mot frosne vindusruter. Vanligvis er det helt andre ting som plager ham i hverdagen: morgenavisen som klasker altfor hardt mot inngangsdøren, naboens kjefting på sin fulle kjerring, rester av tyggegummi fastklistret til asfalten, henlagt plastemballasje, røyk fra engangsgriller, tykkfalne menn i bar overkropp på en benk i parken – slike folkelige ting. Han kjenner hvert gatehjørne, hver krok, hver eneste bevegelse, for ikke å snakke om radmagre Julio, det spanske avisbudet som bare skulle oppholde seg i landet for en sommer, men som smelte en feit ballerina på tjukka og etter dette aldri kom seg tilbake til Gracia og Barcelona. Vanligvis passerer han Julio omtrent ved den lokale pølsekiosken, som er en av plassene hvor den regionale distribusjonssentralen dumper et kolli med dagens ferske aviser. Julio har som regel lastet opp med morgenens nyheter, når Mur kommer til syne under gatebelysningen, og de to mennene hilser taust, med et kort vink. Julio kommer enkelte ganger innom konditoriet og Mur er nøye med å gi ham rabatt. Julaften for flere år siden fikk han til og med det innfall å forære Julio og hans ballerina en nystekt julekake, noe som forvirret Julio, da han ikke forsto om dette var en gave som krever sin gjenytelse eller om det bare var et spontant uttrykk for nestekjærlighet eller en vennlig gest. Julio ble gående og fundere på dette i flere uker, og i starten kikket han skamfullt bort, når Mur passerte ham på morgenrunden, og det var ikke før Mur endelig takket ja til en gratis avis, at Julio konkluderte med at regnskapet var gjort opp. Om ikke lenge vil jeg være fremme ved kiosken, tenker Mur, og Julio vil stå der og stable aviser i vognen. Han kan allerede skimte de opplyste vinduene i pølsekiosken og blinkende neonbokstaver på et skilt som er montert på veggen til siden for inngangsdøren. Hans personlige favoritt er wiener i brød med lompe over, og kanskje litt sennep, annet tilbehør trengs ikke, det ødelegger bare opplevelsen av sprøtt pølseskinn som brister under påtrykk fra fortennene. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |