Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 17

Etter frokost plasserer Mur det skitne bestikket i oppvaskmaskinen, men han venter med å starte vaskeprogrammet, da maskinen ennå ikke er full. Oppvaskmaskinen har god kapasitet og behøver ikke å gå for ofte. Det er dårlig utnyttelse av verdens ressurser å starte oppvaskmaskinen før den er fylt opp, med mindre man har oppvaskmaskin med eget program for femti prosent fyllingsgrad. Det er viktig med gode vaner, og det er en god vane ikke å kjøre oppvaskmaskinen for ofte.

Før vasket han alltid opp for hånd, men etter hvert som samfunnet gjorde sine fremskritt, følte Mur at husholdningen ville bli mer fullstendig med en oppvaskmaskin, selv om han strengt tatt klarte seg uten. Dessuten er det behagelig å vaske opp for hånd. Jeg som er så mye alene, har bare godt av noen praktiske sysler, som for eksempel å vaske opp for hånd, tenker han. Han liker følelsen av å dyppe hendene i varmt såpevann, og lar seg spesielt underholde av det hvite skummet som flyter på overflaten av vaskevannet.

Da han var liten, pleide han å forestille seg at hendene var to fugler som forsvant inn i en stor sky, når han lekte med såpeskummet. Moren var omstendelig i sine instruksjoner om hvordan man unngår skum i oppvaskvannet, men den unge Mur hadde lenge fortsatt å tilføre oppvaskmiddel først, og deretter sette blandebatteriet på maks trykk, for slik å fremstille så mye skum som mulig.

Når han først har gått til det skritt å anskaffe oppvaskmaskin, er det likevel mest fornuftig, sånn kjøkkenlogistisk sett, å bruke den, men han blir likevel ikke helt vant til denne såkalte hvitevaren, som i virkeligheten er en blank metallkonstruksjon, og slett ikke hvit i det hele tatt.

Mur har ikke oppvaskmaskin i konditoriet. Oppvaskmaskinen er en husholdningsmaskin. I konditoriet vil den ikke gjøre jobben raskt nok. Han er likevel ingen spesielt utålmodig person. På arbeidsplassen dreier det seg ikke om hans egne preferanser eller subjektive tilbøyeligheter, men prosessuelle krav i fremstillingen av konditoriets produksjon. På arbeidsplassen er det jobbmessige oppgaver som skal utføres, og da gjelder det å være profesjonell, og derfor har han en såkalt steamer i konditoriet. Steameren spyler nådeløst all redskapen ren, på under ti sekunder.

Han er like overrasket hver gang. Ett kraftig utpust, som en dampende drage, og det skitne er løst opp i en glovarm tåke.

Schhhhhhhhhh!

Så er alt blankt, glohett. Han må alltid kjenne litt på det varme, blankskurte stålet før han tar det ut av maskinen, og enda han vet at varmen nærmest er brennende, lar han seg alltid begeistre. Han liker denne følelsen, en nesten uutholdelig glød mot fingrene, muskulaturen som trekker seg hardt sammen og vil kaste hendene bort, rømme avgårde.

Det er annerledes med steameren, enn med oppvaskmaskinen. Han syns ikke det er rart å ha steamer i konditoriet. Der hører den naturlig hjemme og oppfyller et nødvendig formål. Dessuten stopper lyden fra steameren kjeften på Medarbeider M., som har for vane å plystre til arbeidet. Hvor mange ganger må han fortelle Medarbeider M. at konditoriet ikke er en konsertsal. Det står ingenting i din stillingsinstruks om sang, formaner Mur. Medarbeider M. stanser luftstrømmen og stivner, der han står alene inne i verkstedet og tørker bort rester av mel. Sang jeg nå, spør han? Det la jeg ikke merke til. Nei, svarer Mur, du la ikke merke til det, men jeg la merke til det, og det er det viktigste. Det er greit, sier Medarbeider M., jeg trenger ikke synge, men jeg har faktisk ingen stillingsinstruks. Neste gang er det rett ut, roper Mur, i et sjeldent anfall av raseri.

Mur gir aldri uttrykk for sinne, bortsett fra mot Medarbeider M., som har en kronisk tendens til ikke å forstå hva som er normal, konvensjonell adferd. Det er nesten som Medarbeider M. ikke er opptatt av det konvensjonelle i det hele tatt, da hadde han ikke svart på den måten, men akseptert irettesettelsen uten videre gjenstridighet. Er det noe alle vet, så er det at medarbeideren skal vise aktelse for sin arbeidsgiver. Det er en lov nitti-ni av hundre følger til punkt og prikke i sitt daglige virke.

Steameren har en enkel oppgave, og gir ham heldigvis ingen vanskeligheter. Steameren adlyder, uten å mukke. Steameren er konditoriets lunge, den blåser alt rent. Han ville ikke klare seg uten. Hjemme er det annerledes, han kunne fint vaske opp de få tallerkenene og koppene han bruker, for hånd.

Mur slår aldri oppvaskmaskinen på, umiddelbart før han forlater hjemmet. Kanskje inntreffer en skade, kanskje springer en pakning lekk, og da vil forsikringsselskapet foreta en såkalt avkortning av erstatningsbeløpet, på grunn av uforsvarlig bruk.

Sannsynligvis skjer det ingenting, men det vil ikke forsikringsselskapet ta hensyn til når de beregner erstatningsbeløpet.

Mur har et godt forhold til sitt forsikringsselskap. Han er en eksemplarisk forsikringskunde, og det ville være forsmedelig om de skulle se seg nødt til å kategorisere ham som en kunde som ikke oppfyller sine avtalefestede forpliktelser og følger de nødvendige forholdsregler, spesielt ettersom Mur har brukt samme forsikringsselskap hele livet, akkurat som foreldrene hans, og som han, om han får barn, også antar at hans barn vil gjøre.

Det gjelder å ha stabile relasjoner. Stabilitet lønner seg. Det er rasjonelt.

av Jens Wabø
Publisert 13. januar 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024