| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 13Mur lukker døren til toalettet og trekker buksesmekken ned, løfter sin skrukkete penis frem med den høyre hånden og starter tømmingen av blæren. Urinstrålen sprer seg i små spiraler når den treffer det klare vannet i toalettet, og han hører sildringen i rørene, vannet som renner fra etasjen over. Dette er hans eget hus. Her trekker Mur seg tilbake, og herfra titter han frem som en eremittkreps på havets bunn. Det er et faktum at eremittkrepsen lever slik. Ingen stiller spørsmål om eremittkrepsens forhold til sitt hus. På samme måte er det et faktum at Mur lever i huset sitt, helt alene, likevel med den forskjell at han kan invitere andre inn, noe eremittkrepsen er forhindret fra å gjøre. Mur har altså en stor grad av frihet og fleksibilitet i sitt ensomme liv, og han kan, etter eget ønske, velge å være sosial, og ønsker han over lengre tid å leve uten umiddelbar kontakt med andre i sitt hjem, er også det et ukomplisert valg. Det er en situasjon som ikke forutsetter andres bifall, og som dermed er lett tilgjengelig. Han trenger ingen begrunnelse for sin beslutning om å leve i ensomhet. Faren for at andre skal blande seg inn, uten hans eksplisitte ønske, er ikke overhengende. Han kan i det hele tatt regne med å videreføre sin praksis, uten store vanskeligheter. Arbeidet som konditor medfører likevel at han har begrenset mulighet for å unngå sosial kontakt på dagtid. En vesentlig arbeidsoppgave er ekspedering av kundenes bestillinger, samt servering og rydding i spiseavdelingen. Spesielt pensjonistene benytter seg av dette tilbudet og setter seg ned ved vindusbordene, mens napoleonskake, krem og kaffe finner veien gjennom ganen. Slik kan de sitte og stirre i timevis, tilsynelatende uten mål og mening. Når de senere reiser seg og går, vinker han farvel, rydder bort det brukte serviset og børster lett over duken med kluten han alltid har innenfor rekkevidde, slik at alt er klart for neste gjest. Samtidig som han veier opp kandiserte mandler og pakker ferske praliner med nøttefyll i spesiallagede pappkartonger, forestiller han seg hvordan hver enkelt av disse menneskene holder ut sitt eget selskap, hvordan de øver opp sin ensomhetsfølelse. Kanskje trasker de omkring i andres nærvær eller søker tilflukt i stille rom, et avlukke eller bak en vegg, enten her hjemme eller i en fremmed by, når de en sjelden gang, om dagene deres er fulle av alskens program og oppgaver, så snart muligheten er der, stikker seg unna og lukker øynene et øyeblikk. Ensomhetsfølelse er noe alle erfarer, men bare et fåtall aksepterer, tenker Mur. Dersom du ikke utstår ditt eget ensomme selskap, vil du neppe overleve i andres nærvær. Å være sosial, er ikke et substitutt for alenegang. Å være sosial er et tillegg, noe som oppstår når to eller flere individer samles og utveksler styrker og svakheter i et forsøk på å gjøre lidelsen mindre prekær, og som alle lindrende remedier har det sosiale bare en kortvarig, forbigående effekt. av Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |