Roman: [<<] Mur
[>>]
Mur: Kapittel 7
Han strekker tommelen frem og skyver markøren på kontrollhjulet fra posisjon alarm on til stand by, mens han legger pekefingeren mot oversiden av klokkens metallkonstruksjon, for slik å gi tommelen tilstrekkelig støtte til sin kraftanstrengelse, den skal tross alt bevege knappen det ene, men høyst nødvendige, kneppet fra posisjon alarm on til stand by.
Null to tjue åtte. Det var nære på. Bare to minutter å gå på, men likevel tilstrekkelig. Vanligvis har han en større margin. Det er likevel ingen fare. Han lar seg ikke stresse av en slik bagatell. Sånn sett er han ganske avslappet, eller laidback, som de sier. Det skal da mer til for å vippe ham av pinnen. Han har til og med vært nede i under ett minutt, da ble han imidlertid en smule bekymret, men ikke mer enn at han ristet det av seg under morgentoalettet, sammen med den siste dråpen av urin som falt fra penishodet og traff vannet i skålen med et lite plopp.
Etter å ha forsikret seg om at alarmen er deaktivert, skyver han kontrollhjulet enda et knepp, til radio on. Han får alltid med seg oppdateringen fra nyhetsredaksjonen i Norsk rikskringkasting på Marienlyst.
På nyhetene snakker de om kulden, om underkjølt regn og at vinteren vil stramme grepet frem mot jul, at denne årstiden er ekstra vanskelig for eldre.
Kulden tar liv, sier de, uten at han helt forstår hvordan. Så kaldt er det ikke, og inne blir det neppe kuldegrader, selv hos den største gnier. Å fryse i hjel er unødvendig i dagens samfunn, tenker Mur, med mindre det er et eksplisitt ønske, noe som i og for seg er forståelig, all den lidelse han mener å observere i samfunnet omkring seg.
Av alle tilgjengelige dødsmåter, er nedkjøling likevel et onde, tenker Mur.
Personlig foretrekker han en moderat temperert leilighet, ikke spesielt varm, men likevel med et akseptabelt klima. Hans trivselstemperatur, som han kaller det, ligger på atten grader.
av Jens Wabø
Publisert 23. oktober 2012
|