Sekvens: Fortellinger om forvandlingen
Sjokoladepelikanen
Ruben stiller seg opp på steinene som rammer inn den lille fontenen i barokkhagen. Full av forventning har han spasert de ett hundre og femti meterne til parken. Han plukker den digre sjokoladepelikanen frem fra papirposen som damen i kiosken puttet den i. Det var godt jeg fikk en pose å bære deg i, hvisker han til fuglen, ellers kunne du smeltet bort mellom fingrene mine. Han studerer den merkelig proporsjonerte skapningen med det store, gule nebbet, før han løfter den opp mot munnen og ned på tunga. Han kjenner at den fjærkledte storfiskeren reiser seg opp og folder vingene ut, at det blafrer i munnhulen og etter hvert, nedover i spiserøret, gjennom magesekken, ut i armene og ned i beina. Endelig skjedde det, han var forvandlet til en fugl, han var en stor pelikan med et enormt nebb og vinger som løfter ham lett. I det han ser byen forsvinne under seg og havet og marka og båtene og all bebyggelsen som langsomt forminskes, tenker han på hva frøken engang sa, at du blir hva du spiser og at han derfor ikke burde spise så mye sjokolade. Jeg er en pelikan, roper han ut i atmosfæren, opp mot månen, bortover mot skyene og nedover mot havet, mens han flakser ivrig med vingene.
(JW)
Publisert 17. august 2004
Endret 18. august 2004
|