Sekvens: Fortellinger om forvandlingen
#05/04 >> Skrapingen på vinduet
En natt våkner P av at noe skraper på soveromsvinduet. P løfter forsiktig på dyna, setter bena lydløst ned på tregulvet og smyger seg langsomt bort til vinduet. Han stanser, blir stående å lytte, og nå er han helt sikker, det er virkelig noe som skraper mot vinduet. Hva kan det være, tenker han? Det er ingen trær utenfor og jeg kjenner ingen som pleier å finne på slikt, for moro skyld. Han lirker den venstre pekefingeren forsiktig bak gardinet, innerst ved vinduskarmen, for å forsøke å lage en glippe som kan gi ham et glimt av hva som skjer der ute, men det er helt mørkt, og han kan ikke få øye på noe som helst. P blir stående slik noen minutter. Uten å røre en muskel, myser han gjennom glasset, på vakt etter den minste bevegelse. Alt forblir imidlertid rolig, og lyden har for lengst opphørt. Ja, ja, tenker P, så var det bare en innbilning. P vil gå tilbake til sengen for å legge seg igjen, men i det han snur seg, møter han blikket til en gammel krøpling som har stilt seg opp midt på soveromsgulvet hans. Den gamle mannen smiler begeistret til P og strekker frem den ene hånden. Se her, hvisker mannen. Han folder fingrene langsomt ut og avdekker et grønt egg med brune prikker. Se her, gjentar han i nøyaktig det samme, beroligende tonefallet. Dette er ikke bare et egg, det er et øye.
(JW)
Publisert 4. juni 2004
|