Substrat.no

SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Sekvens: Fortellinger om forvandlingen

#03/04 >> Bankingen

En dag Forfatter A sitter i skrivestuen sin og jobber med en novelle, banker det på døren. Forfatter A misliker sterkt å bli forstyrret i arbeidet sitt. Han ignorerer derfor bankingen og fortsetter å skrive på fortellingen han er så godt i gang med. Etter noen sekunder banker det imidlertid enda engang på døren. Nøyaktig den samme kontante, men likevel avmålte, ja, nærmest varsomme lyden som nesten hadde fått ham til å miste konsentrasjonen, for bare et øyeblikk siden. Denne gangen klarer ikke forfatter A å overse bankingen, og han blir kraftig irritert. Forfatter A presser et knurr frem fra buken og legger bestemt pennen fra seg på det gummierte, grønne skriveunderlaget. Er det ikke mulig å skrive en fortelling her, uten å bli avbrutt av meningsløse bankelyder? Forfatter A er fast bestemt på å fullføre novellen, uten avbrudd, så han griper straks pennen igjen, etter å ha forbannet kilden til støyen, og forsøker å komme inn i akkurat den setningen som glapp, da bankingen forstyrret ham. Han må dessverre konstatere at setningen har reist videre, uten å vente på oppmerksomheten hans. Ordene er så langt av gårde, at det ville være umulig å finne ut av hvor de har tatt veien, tenker Forfatter A. Han ville ikke klare å spore dem opp. Da måtte han ha kommet raskt igang igjen, umiddelbart etter det første avbruddet. Så hadde altså lyden gjentatt seg og han ble satt helt ut. Derfor var det nå for sent. Faen! roper han høyt. Jeg har jo sagt at jeg ikke må forstyrres. Alle vet at jeg ikke skal avbrytes, når jeg sitter her inne og skriver! Forfatter A lener seg tilbake i stolen, mens han strammer ansiktsmuskulaturen, som om fortsettelsen på fortellingen skulle ligge gjemt der, inne i en hudfold eller rynke. Han forsøker møysommelig å pirke ordene frem, men alt som løsner er noen døde hudceller som virver gjennom luften og blir liggende i den oppslåtte, blanke notisboken hans. Jeg er ingenting, tenker Forfatter A. Jeg har mistet all oppfinnsomheten. Jeg er bare et navn på bokryggen i hyllene mine. Det er ingenting igjen inne i meg, som ligner på hva jeg engang var. Alt jeg kan gjøre, er å sitte her og stirre.

(JW)

Publisert 28. februar 2004