|
Serie: E.N. refererer #02/05
Når jeg kikker ut
Ingen lyder
slipper gjennom vinduet
og inn i rommet,
og når jeg kikker ut,
ser jeg heller ingen
aktivitet
som skulle tilsi
at det ville være
annerledes
om jeg åpnet haspene
og skjøv rammen
langsomt bort,
kanskje der nede,
lenger ned
i etasjene,
kanskje
hun har satt seg
ut på en balkong
og tent en sigarett,
løftet det ene kneeet
over det andre,
og sukket,
og kanskje hun ville
synge,
men uansett, jeg er
for sen
til å fange lyden
fra lungene,
ganen, munnen,
leppene hun smører inn
i mørkerødt,
om jeg reiser meg
fra kjøkkenbenken,
som om jeg hørte noe
som skulle tilsi
at hun er der ute,
om jeg kaster meg mot vinduet
og røsker det opp,
lar blikket falle
over fasadene,
se om jeg får
et glimt
av håret hennes,
det lange lyse håret
som lukter eple,
selv om hun naturligvis ikke
har dusjet ennå,
det gjør hun sjelden
om morgenen,
hun dusjer helst om kvelden,
hun dusjer bare
når hun har knullet,
og hun knuller bare om kvelden,
og til og med hver eneste,
det kan jeg høre
helt opp hit,
de konstante skrikene
og knirkingen
fra sengestolpene,
hoftevridningene
kjevenes knekk
gjennom alle betong-
og luftlagene
holder håret hennes virkelig
så godt på shampolukten,
som gir luften
en trist pregning,
her,
ja, helt hit,
her jeg nå sitter
og noterer,
og mens jeg forsøker
snuse opp
hvilken retning
duftmolekylene strømmer fra,
forbereder jeg meg
utålmodig
på å rope
navnet hennes,
hun ville bare bruke
noen få sekunder
opp hit,
kanskje bare et halvt minutt,
om hun småløp,
bare litt mer
enn på vei ned,
jeg ville akkurat rekke
å hente to øl
og tørke støv av stuebordet,
gre håret,
og naturligvis,
notisboken
hvor jeg har nedtegnet
det hele
alle forandringene,
de alternative retningene
vi kunne gå,
den lille kneipa i München
og pissoiret i Paris,
da var du allerede reist,
men det var din
blyant
jeg tegnet sirker med
på den hvite kritthvite veggen
i kaoset etterpå
jeg vet at du er der nede,
at du bor rett ved
at du kanskje sitter
foran speilet og blør,
er du like vakker
som før?
om du kommer opp hit,
skal jeg fortelle deg
sannheten,
du ville ikke bruke lang tid,
men også,
overbevisningen
at hun umulig kan høre
deg,
så mange etasjer ned,
så lange fasader
bortenfor
blokker av tung betong,
navnet ditt,
jeg kan i hvert fall
rope
navnet ditt,
det er da noe,
det er ikke
nok,
det er nesten
ingenting,
men
det er da noe.
(JW)
Publisert 19. juli 2005
Sist endret 25. juli 2005
|
