SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Med kroppen som innsats

av Julian Blaue

Kroppen er tilbake, ikke bare på gaten i Brasil, men også i den politiske tenkningen. I eufori over Internetts muligheter var det en tid da man snakket om Facebook- og Twitter-revolusjoner. Jeg sitter med kroppen min i São Paulos sentrum blant unge mennesker som demonstrerer for gratis kollektivtransport. Den brasilianske filosofen Paulo Arantes holder et foredrag. Han argumenterer for at “revolusjonen ikke tvitres”, men er avhengig av kroppen på gaten, en enorm hyllest til vår felles kroppslige tilstedeværelse her foran rådhuset. Likevel fant jeg som de fleste andre frem til arrangementet på facebook.

Poenget til Arantes er imidlertid ikke å avvise nettets betydning. To uker før dette filosofiske sit-in protesterte São Paulos innbyggere med suksess mot prisstigning i kollektivtransporten. Politiet, som er vant til konflikter i voldelige favelamiljøer, slo ned på protestene med en heftighet som middelklassen tidligere ikke har opplevd. I motsetning til folk i favelaen har middelklassen enkel tilgang til å legge ut bilder av sårede venner på nettet. Dette er uten tvil en av årsakene til at opprøret spredte seg raskt over hele landet.

Arantes understreker at man også må ta risiko, for virkelig å forandre noe, og risikoen tar man ikke i det virtuelle rommet. Mange risikerer noe for en venn i det virkelige livet, men ikke for en som bare er en venn på Facebook. Som kroppslige vesener er vi sårbare og avhengige av andre. Nettopp derfor har de kravene vi formulerer med kroppen som innsats, så stor virkning. Det gir hverken mening å snakke om Twitter-revolusjon eller gaterevolusjon alene. Det som kjennetegner demonstrasjoner i vår tid er at det offentlige rommet og nettet inngår i en gjensidig vekselvirkning.

I megalopolisen São Paulo må fattige arbeidere som bor i periferien og jobber i sentrum, kjøre 3–4 timer med buss hver dag. Her oppstår vennskap og her gir man uttrykk for sin misnøye med realitetene. Arantes sporer et utopisk potensiale i turen til og fra arbeidet, utover solidaritets- og kritikkdannelsen. Han viser til uttrykket “Kjempen våknet”, som demonstranter approprierte fra nasjonalhymnen for å betegne Brasils politiske oppvåkning.

Om kjempen våkner nå, hva har den drømt om hittil? Arantes er spesielt interessert i dagdrømmen. Den foregår på bakgrunn av en uholdbar realitet og handler om en bedre fremtid som man ønsker å oppnå. Brasilianeren er her inspirert av den tyske tenkeren Ernst Bloch som med marxismens kritiske sans og religionens visjonære kraft opphøyet dagdrømmen til en utopisk kategori. De lange bussturene langs São Paulos gater kan ha fungert som en realutopisk dagdrømfabrikk. Hver og en drømte i bussen om et bedre liv og skapte slik sammen med alle andre en kollektiv drøm om et bedre samfunn. Er dette grobunnen som gjorde det mulig at 300 000 mennesker ved hjelp av sosiale medier samlet seg i São Paulo og til tross for politiets trusler tvang politikerne til forandringer?

Byen har også en annen arena hvor kropper samles, vennskapelige bånd etableres, risiko blir tatt, samfunnskritikk formuleres og utopiske drømmer finner sin form. Legendariske Teatro Oficina har et stadionteater hvor publikum sitter på stillaser og aktørene agerer på en slags gate. Ved inngangen til teatret oppfordrer teatergruppens regissør Zé Celso oss profetisk til “å komme på gaten”. Slik definerer den 76 år gamle kunstneren teatret som en protestarena i Arantes’ forstand og siterer samtidig den politiske bevegelsen. “Kom på gaten, vem pra rua“ er et av demonstrantenes viktigste slagord.

Den aktuelle oppsetningen av Bertolt Brechts Lærestykket fra Baden er teaterkompaniets svar på protestene, men også forlengelsen av dem. Stykket omhandler luftfartspionérene, og allerede på Brechts tid var det tydelig at luftfart var et bilde på den eventyrlige reisen mot en ny samfunnsutopi. Ved urpremieren i Baden i 1929 skapte stykket skandale. Årsaken var realiseringen av følgende regibemerkning i manuskriptet: “Det blir vist 20 fotografier, som fremstiller hvordan mennesker slakter ned mennesker i vår tid”. Ved oppsetningen i São Paulo i år valgte regissøren sitt billedmateriale fra fotografisk dokumentasjon av politiets nedslakting av protesterende mennesker i samme by, to uker tidligere. Dette vekket merkelig nok ingen sterke reaksjoner. Publikum ble hverken sjokkert eller tydelig overrasket, men nikket velvitende.

Teatro Oficinas protest har både samfunnskritiske og spirituelle dimensjoner, slik tilfellet også er for Ernst Bloch. Teaterstykket, hvor også Brecht synes å flørte med kristent tankegods, er godt valgt i så henseende. Det gjennomføres en nattverd med vannmelon og vin, et sakrament som øker samhørighetsfølelsen nede på den teatrale protestgaten. Men alt er ikke bare harmoni. Vi tilskuere gjøres delaktige i konkrete avgjørelser hvor vi forsøker å gi ansvarlige svar, men dette lykkes ikke alltid. Ved ett tilfelle opplever vi som kollektiv å omformes til en lynsjemobb. Skuespillerne spør om vi bør drepe den korrupte, homofobe politikeren Marco Antônio Feliciano. Publikums unisone “ja”, etterfulgt av konkrete handlinger, er skremmende. Den homofobe politikeren der ute på teatergaten var riktignok bare en pappfigur, men hendelsesforløpet sier likevel noe om protesters moralske ambivalens. Når vi senere i fellesskap utfører et ritual til støtte for protestenes skadde og døde, opplever jeg situasjonen som oppriktig. Ved å kjenne sine egne avgrunner, kan man lære å bli et politisk ansvarlig individ.

Det var også et nettverk av organiserte vennskapelige bånd som utløste den andre store protestbølgen. Mennesker som med kropp, sjel og ånd krever forandring. De Landløses Bevegelse (MST) stod bl.a. bak de omfattende streikene som lammet hele nasjonen den 11. juli. Bevegelsen har røtter i Frigjøringens Teologi, som ikke tolker den kristne forløsningen metafysisk. Den oppfattes som frigjøring fra samfunnspolitiske represjoner, også med inspirasjon fra Ernst Blochs utopiske tanker.

Frigjøringens Teologi var i utgangspunktet en folkelig teologi, hvor bibelske utsagn om fattigdom ble tatt helt bokstavelig. En slik eksistensiell tolkning har sin egen aksjonistiske sannhet. Fremfor metafysiske bortforklaringer som kan virke beroligende på folk, velger den heller protesten og handlingen. Frigjøringens teologi spredte seg over hele Latin-Amerika i en slik grad at den katolske kirken ikke lenger kunne ignorere den. Enkelte katolske prester og teologer ble selv tilhengere av bevegelsen, noe som medførte konflikter med Vatikanet. Dette er forhåpentligvis fortid. Når den argentisk-fødte pave Frans, som hevder å være de fattiges advokat, denne uken besøker Rio de Janeiro, vil det vise seg om religion er opium for det brasilianske folket eller en ny vekkerklokke for den utopisk drømmende kjempen.

Foto: Julian Blaue under en performance ved Oscar Niemeyers betongskulptur på Praça Cívica ved Memorial da América Latina i São Paulo, hvor kontinentet er malt i en blodrød farge.

Publisert 22/07/13