Å løsne og miste, Louise

Margnotater til Kristin Bergets dikstamling loosing louise

1

Loosing Louise, med små bokstaver; loosing louise, eller: er det ikke ”loosing” Kristin Berget skriver, med en o på skakke: o – som om ordet vakler og tomhetens bokstav lener seg ut av ordet og slik løsner litt på det som fins på de neste sidene i debutsamlingen hennes loosing louise, gitt ut på Cappelen i høst. Engelske titler på norske bøker er ikke det ordinære, men vi har da noen, og hvorfor ikke, er det noe galt med det? I dette tilfelle markerer bruken av engelsk en distansering til et annet språk eller utvidelsen av et språklig rom.

2

Loosing Louise. Louise som dør. Som kutter seg selv opp og blør i hjel på gulvet. Å løsne på Louise, Louise som løsner på seg selv, eller på den andre måten: å miste Louise, Louise som mister seg selv; boken som forteller dette, og gjennom fortellingen løser dikter-jeget, eller ”c”, fra en slags tapsmytologi.

3

Slik åpner boken, også her på engelsk (s.5):

before all this, night was such a
lonely thing to me. night could not
spell out its name. nights xxx were
falling like leaves on the ground
which have their own grammar ofx falling

Det er en vakker åpning; en blanding av ensom melankoli og samtidig dens motsetning. Det jeget som taler til oss, har sett det slik, men ikke lenger. Kanskje er det fortellerens tale i etterkant av teksten vi her leser. Hun, eller ”c”, har skrevet boken om tapet av Louise, fortalt om det lesbiske forholdet mellom de to kvinnene, forsøkt å klynge seg tett inntil den døde kroppen hennes, som en slags trøst, eller finne en stemme å støtte seg til. Men Louise kan ikke være denne stemmen. Den døde, fraværende er ingen rekvisitt. Teksten kan fortelle om, bearbeide og tolke, men avstanden til kroppen og mennesket understrekes faktisk gjennom skriveakten. Den nakne kroppen hennes forblir på en oversettelig, men uoverstigelig avstand. Selv om det er mulig å simulere et slags nærvær, blir den skrivende minnet på at det er nettopp det som skjer: en illusorisk kompensasjon eller komposisjon: fraværet blir kanskje talende, men like fullt fraværende som menneske av levende kjøtt og blod.

4

Som lesere blir vi trukket inn mot diktets stoff: this night, such a lonely thing to me. Klisjé? Men: boken åpner kanskje ikke på denne måten likevel, for litt lenger ned på siden finner vi et nytt dikt, hvor forfatteren har tegnet en strek opp mot det nevnte, som for å indikere at dette andre diktet egentlig er bokens første tekst: ”why this need of falling / it is a secret / i will tell it in / secrecy” (s.5). Igjen: klisjé. Å fortelle hemmeligheten i hemmelighet. (For oss, som usynlige lyttere? Eller ikke fortalt i det hele tatt, som i et dulgt univers boken ikke åpner opp?) Det er en tvetydighet her, et rom inne i klisjeen som gjør meg usikker. Uansett. Det var ikke klisjéen som var poenget nå, men strofens åpning: ”why this need of falling”. Spørsmålet balanseres mot og rokker ved det foregående (eller etterfølgende) diktet; det både peker på, problematiserer og gjentar trangen til å falle.

5

Det er også en tekst til på bokens første side, men her bikker det over i det tilgjorte og litt pretensiøse. Utforskningen av en løvets grammatikk, virker ikke som et veldig fruktbart spor. Det fungerer i det øverste diktet, men deretter ikke. Det er når Berget legger abstraksjonene til side at hun skriver godt.

6

Det er ikke bare dikter-jeget som taler i boken, også Louise kommer til orde, i form av korte meldinger eller brev. Hvem er Louise? En slags dobbeltgjenger, venninne, kjæreste – det er vanskelig å si, og heller ikke nødvendig å avklare. Selv om det mest nærliggende, og opplagte, er Louise som kjæreste. Forholdet dem i mellom er intenst, destruktivt, og ikke minst: over. Det er fortellingen om en brutt relasjon og de vonde sporene bruddet etterlater som dikteren følger, ripper opp i og vil gjøre seg ferdig med. Diktene er veldig variable og varierte. Noen er enkle, følsomme, inderlige og klare, mens forfatteren andre steder henfaller til abstrakt tåkeprat som ikke engasjerer eller åpner for noe interessant.

7

Kristin Berget skriver til tider avslappet, med en lett refererende poetisk signatur, som her: ”vi gjennomlyser klærne med lommelyktene / for å lese historiene i lemmene / vrir oss opp av sanden mot natten / beveger oss mot hverandre (…) for å lage / et nytt språk” (s.21). Dette er ikke veldig nyskapende, men det er likevel troverdig og talende, og akkurat slik som den elskende kan tenke tilbake på en situasjon som var, men ikke lenger er, hvor tapserfaringen kaster et mytisk, melankolsk lys over fortiden.

8

Bildene, metaforene og motivene i boken er ganske ordinære. Her er det både fugler og ørken, sorg og død, og de fleste av tekstene er ikke spesielt særegne om man ser på hver enkelt tekst isolert. Spørsmålet er: gjør hun dette bevisst, som en konseptuell reise gjennom poesiens billedlige landskaper, for så å løse det opp mot slutten av diktsamlingen, i røffere, mer rocka og gi-faen-aktig slacker-språk? Jeg tror vi må si både ja og nei, eller tja; for det er ikke bare kødd det hun driver med i den første delen av boken heller. Enkelte av disse tekstene er jo ganske fine, selv om de er ordinære og lite utfordrende, og det eventuelt parodiske er ikke opplagt eller entydig. Jeg tror hun utfordrer både seg selv og oss – går det an å gjøre noe ut av det enkle, det vante, og likevel få det til å funke? Som her, hvor vi ser at hun blander det høye, det lave, det muntlige og den høystemte klisjéaktige patosen (s.33):

fuck you louise, det finnes bare
en løsning til slutt, vi
reiser pakker bilen full av ørken,
ved veikrysset mot vest
flyr fuglene opp, reis dere!
louise sier: det er et tegn.
tegnene er til for dem som vil
tyde dem sier jeg, ruller ned
vinduet, spytter ut og ber om
noe å drikke på, noe å stappe
i årene (i en scene jeg aldri
ville ha skrevet). fuck you
louise. det er bare en ting som
gjenstår. det er bare død igjen.
tegnene dine kan du dra til
helvete med (…)

Ganske klar tale, dette, samtidig som den besvergende tonen også motarbeider sin egen beskjed: ”tegnene dine kan du dra til helvete med” – dette er jo ganske barnslig språk som underminerer tyngden i det som sies. Fortvilelsen bryter igjennom og blottstiller dikter-jeget. Hun vet ikke hva hun skal si; hun har bare denne opposisjonen, motstanden, og kanskje –ensomheten eller angsten.

9

loosing louise. Denne boken har også et annet navn: losing louise.

Ja, det er tapet, og det som ligger under tapet (Louise som den handlende, som har begått selvmord, kuttet seg opp med kniv) som definerer og motiverer boken.

Teksten som beskriver dikter-jegets møte med den døde Louise er et intenst og gripende dikt. Da jeg leste boken merket jeg meg en håndfull tekster som jeg likte godt, og diktet på side 36 er et av disse. Slik skal man skrive om død, selvmord, blod, lukten av død, desperasjon og vold; for død er nettopp vold: eksistens som vrenger seg gjennom og ut av livet og verden – og som konfronterer den andre, den som blir stående, vill i blikket, og slik se den tapte i øynene: ”(…) rommet lukter jern, du er klissete stinkende av svette og blod. natten over ansiktet ditt, du sover en slags søvn og jeg kan se at du ikke drømmer. jeg vil nøste deg ut, brekke fingrene dine, ta bort natten fra ansiktet ditt. det er natten som lager striper i ansiktet. blodet dikterer en farge som ikke passer inn her, jeg åpner hånden snur deg over på siden. jeg hvisker deg i øret vi lyser sammen, vi lyser louise. det er du og jeg og ørkenen utenfor” (s.36).

Denne passasjen er mettet med en slags mix av Bataille og Blanchot. Det mystiske og det kroppslige. Det tvetydige i døden, det metaforiske i nattens gjemte åpenbaring. Åstedet for en pletorisk ekstase. Og alt dette skjer i teksten. Oppstår i teksten. (Og gjenoppstår?)

10

Jeg kan ikke si det annlerledes: akkurat her skriver Kristin Berget jævlig bra. Jeg tror ikke det er glasset med brandy, isbiter og soda jeg nesten har tømt. Jeg tror ikke det er stearinlyset jeg tvilsomt nok har satt ved siden av meg på arbeidsbordet og som lyser opp boksidene, og heller ikke den skranglete lyden fra Guided by Voices som skjener gjennom rommet og setter meg i den rette stemningen. Nei, dette kan også leses dagen etter. Dikt som dette tåler dagens lys, enda så mye natt som bor i slike vers.

11

Boken handler om navngivning, om identitet, begjær, avhengighet – og hvordan to mennesker søker dette sammen, for på romantisk vis å skape sitt eget språk. Etter den andres bortfall sitter den ene igjen og bearbeider tapet og skriver den andres historie inn i sin egen, for på denne måten å forsøke å subsumere tapet og bli to i én. Et ganske problematisk prosjekt, og ikke så lite illusorisk. Kompensatorisk, og potensielt psykotisk. Forfatteren tar denne problematikken opp i klartekst: ”og jeg som trodde / at jeg hadde funnet en stemme jeg kunne bruke // en som lå tett inntil kroppen // men så var det ikke sånn” (s.42). Hun forstår det. Eller: dikter-jeget forstår det. Hun innser at det er håpløst å forsøke å bryte avstanden med språk. Det er bedre å tolke avstanden inn i diktet: ”alt jeg vet er at du var her / og nå er du ikke det // så jeg selger den (illusjonen) til en / latterlig lav pris og kaller det (…) dikt” (s.42).

Her beveger vi oss nær grensen mot verden utenfor boken. Teksten refererer til boken som vare, til gjenstanden leseren holder i hånden, at det er dårlig betalt å skrive dikt. Berget bruker det vareøkonomiske aspektet for å vise at bokens illusjon er noe selvstendig og ikke identisk med relasjonen mellom dikter-jeget og Louise. Poengteringen av hvordan illusjonen selges og flyttes fra en litterær til en annen økonomisk diskurs, fremhever den komplekse relasjonen mellom historie, begjær, indre erfaring, tekst og virkningshistorie. Som forfatter en hun ikke lenger bare en deltaker, hun er også en som definerer, forteller og forvrenger. Og midt i det hele trenger hun samtidig å komme seg bort, og virkelig opprette en avstand til den tapte, for selv å overleve.

12

Teksten omtaler og behandler tapet av den andre; en, eller ei, hun gikk opp i, og siden gjenskaper, omformer og tolker i boken. Spørsmålet er: hvordan skal tapet behandles; som total identifikasjon eller løsrivelse? I siste instans er det distansen boken understreker. Besvergelsene munner ut i en bevissthet om forskjell, for slik å ikke viske ut både seg selv og den andre.

17/11/07 (Jens Wabø)

Omtalt utgivelse

Kristin Berget, losing louise, dikt, Cappelen, Oslo 2007.

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024