SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Å måle verden som kjærlighet

Mulige innganger til lesning av Thomas Marco Blatts poesi

Reisen er et velbesøkt og viktig topos i litteraturen. Når vi forflytter oss mellom steder og kulturer, erfarer og tolker vi oss selv og verden på nye måter, uavhengig av nivået av drama og intensitet. Man trenger ikke legge ut på en odyssé, for å oppleve at reisen har en erkjennelsesdimensjon og at den setter fantasien i sving på måter som gir verdifulle opplevelser. Det er ikke nødvendigvis ytre begivenheter som er reisens virkelige mål.

Gjennom reisen får vi får nye begreper om verdens forhold til individet, og omvendt. Reisen stiller oss på avstand til vårt vante selv, på en måte som lokker frem nye tolkninger av verden og vår plass i den. Reisen dreier seg naturligvis ikke bare om subjektets erfaring av seg selv, men like mye om den enkeltes forhold andre samfunn og mennesker. Reisen utfordrer subjektet, stiller krav og fremsetter en påstand: Verden er ikke slik du er vant til å oppleve den. Se her! Her fins et annet liv. Det livet du vanligvis lever, er ikke det eneste mulige.

Ved å forflytte oss fra sted til sted, beveger vi oss også mellom levemåter, og må omfortolke det livet vi allerede har, samtidig som bildet av verden får nye streker, valører og sjatteringer. Vi oppdager språk, historiske spor og sosiale virkeligheter som umulig kan kartlegges fullstendig. Disse spinnes inn i og spinner frem forestillinger, bilder og tanker om hvordan verden er, har vært eller skal bli, og vi plasserer oss selv i et villnis av steder og tider. Stilt overfor et gammelt monument oppløser vi den faste rammen om oss selv og beveger oss inn i et rom, hvor fortid og nåtid skaper estetiske mønstre hvor språk, sansning og selvbevissthet former komplekse erfaringer av hvem og hvor vi er. Reisen foregår slik på mange plan samtidig.

Reisen utfolder verden for subjektet og folder verden ut som et stoff med subjektive påskrifter. Når vi flytter oss fra ett sted til et annet, beveger vi oss inn i nye rom, samtidig som det nye tar bolig i oss og forvandler hva vi er og hvordan vi betrakter våre sosiale, geografiske og arkitektoniske omgivelser.

Dette er tanker jeg gjør meg etter å ha lest Thomas Marco Blatts diktsamling Slik vil jeg måle opp verden, som han nylig debuterte med på Kolon forlag. I denne boken utforsker forfatteren hvordan erfaringen av verden og menneskelige relasjoner står i et gjensidig forhold til hverandre. Bokens forteller, eller diktende jeg, som i likhet med forfatteren bærer navnet Thomas, tar oss med til ulike situasjoner og steder han har besøkt og erfart sammen med kjæresten sin, og disse plasseres inn i et større estetisk univers, der relasjonen mellom historiske hendelser, personlige erfaringer og stedlige observasjoner flyter over i hverandre. Forfatteren benytter seg av grep som assosiasjoner og metonymiske forskyvninger, slik at teksten på et uanstrengt og nærmest lekende vis forflytter seg mellom nåtid, fortid, personlig erfaring, fiktive univers og referanser til idehistorien.

Blatt er naturligvis ikke alene om å bruke slike grep. Det er en liten, etablert scene for diktere som nærmer seg verden gjennom assosiative dikt, hvor subjektet åpnes på vid gap mot omgivelsene og hvor språket invaderer individet med bilder fra det omliggende sosiale og historiske landskapet. Jeg tenker spesielt på Pedro Carmona Alvarez. Bøkene hans har poetologisk sett en del til felles med Blatts poesi. De to er likevel ulike. Blatt har et større fokus på enkeltdiktet, mens Alvarez i de senere bøkene sine, for eksempel Prinsens gate (Cappelen 2004), lar tekstene falle nedover sidene som en lang regnbyge av historiske situasjoner og subjekter som spiller ulike roller. Hos Blatt er også det diktende jeg tydeligere til stede som en person og aktør, og er ikke i så stor grad et nedslagsfelt for forfatterens sveip gjennom historien.

Slik vil jeg måle opp verden inneholder en del kursiverte formuleringer og ord som jeg syns det er vanskelig å få grep om. De fremstår både som lett ironiserende og manierte, og jeg er usikker på hva forfatteren vil med understrekingene. Kanskje dreier det seg om markering av muntlige sitater forfatteren nå vil distanserere seg fra, og som tilhører en forlatt naiv begeistring - en slags klisjéer? Å montere inn ”m e s o p o t a m i a” på en slik uthevet måte, ser jeg ikke poenget med, særlig i en kontekst hvor det kastes inn som en assosiasjon (s. 7). Vil han fremheve navnet som ord, og ikke et sentrum for en rekke historiske hendelser, estetiske refleksjoner og litteraturhistoriske motiver? I så fall bruker han uthevingen for å skape distanse, ikke identifikasjon.

Den oscillerende bevegelsen i tid og rom, er i Thomas Marco Blatts poesi nært tilknyttet kjærlighetsforholdet, som utgjør bokens sentrale motiv og motivasjon. Kjærligheten hviler i de situasjoner og forflytninger som paret opplever og gjennomfører, og dikteren bearbeider og tolker dette som tekst.

Verden, subjekt, emosjon og språk speiler hverandre og bygger et personlig rom. Dette betyr ikke at subjektene utvisker forskjellen mellom verden og dem selv. Verden forblir der ute, som noe annet og distansert – ulike steder, hendelser og historiske referanser hentes inn i det sosiale og emosjonelle fellesskapet og spiller dessuten en viktig rolle i konstitueringen dette.

Bokens åpne, empatiske blikk på verden og menneskelige relasjoner er også videreført på tekstens formelle nivå. Den lettbente bevegelsen mellom hendelser og assosiasjoner blir slik meningsfull. De konstante forflytningene både dokumenterer, bevarer og iscenesetter kjærligheten på en måte som også gjør teksten til en aktør. Teksten omtaler ikke bare situasjoner, erfaringer og dikterens refleksjoner, men etablerer et diskursivt mønster som blir en viktig del av bokens kjærlighetsbegrep. Metonymien, eller den språklige og motiviske forskyvningen og rytmikken, er i dette tilfellet nødvendig for å etablere en slik kjærlighetens tekst, hvor reisen og tolkningen har en avgjørende part.

Helt til slutt i boken vender forfatteren tilbake til verkets tittel og presenterer det som for meg har vært en viktig innfallsvinkel til å forstå Blatts prosjekt: ”(...) alt det jeg lengter etter/har en dobbelt betydning; slik det sumeriske ordet for kjærlighet/også hadde betydningen å måle opp jorden” (s. 53). Både språket og kjærligheten er tvetydige, de er ikke absolutter, men avhenger av relasjonelle bevegelser. De eksisterer ikke i et vakuum, men måles opp, i verden. Og det vi måler, beveger seg og kan ikke avgrenses eller beherskes, som faste størrelser.

17/11/06 (Jens Wabø)

Omtalt bok
Thomas Marco Blatt, Slik vil jeg måle opp verden, Kolon forlag (Oslo 2006)