Substrat.no

SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Dylan og en pratsom poet

Rotete merknad til Pedro Carmona Alvarez' essaysamling Hjemmelekser

For sikkert ti år siden – jeg husker ikke nøyaktig, men det må være noe sånt – kom jeg over en skikkelig low budget-utgivelse i bokhandelen Tronsmo i Oslo. Uten at jeg kan si det sikkert, vil jeg tro dette var den første utgivelsen til Pedro Carmona-Alvarez. Det var et slags hefte, noen ark med dikt (kanskje sammenstiftet). Og i bølgepappen som var foldet rundt arkene var det felt ut et rektangel eller vindu hvor tittelen fra den første siden var synlig: Tre dikt. Var dette utgivelsens navn? Jeg husker at møtet med denne lille samlingen ga meg en oppløftende følelse: Jøss, her er det en ung fyr på min egen alder som har gitt ut en tiltalende liten sak av en poesisamling – en minimal suite, en upretensiøs greie, noe som nesten ikke kan kalles en utgivelse i det hele tatt – nærmest uten omfang, og oppløftende i sin begrensning: at en slik samling eksisterte, at den hadde funnet et rom – i bokhandelen; at de hadde tatt den inn, plassert den sammen med de andre bøkene (…) altså er det mulig, å gi ut en liten bunke, brette litt papp rundt og sette på en strikk, et navn, og vips!

Den nye boken hans, essaysamlingen med den delvis tilbakeskuende tittelen Hjemmelekser, er av et annet kaliber. Den er tykk, svært gjennomdesignet og profesjonelt utført, med et ganske chic uttrykk og et tøft omslagsbilde – en vellykket sammenstilling av westernseriefonter og et slags halvveis apokalyptisk, samtidig vagt nostalgisk og drømmende foto; manipulert, pikselert, ødelagt, gåtefullt, og ikke minst, med forlagsnavnet Cappelen preget i det ene hjørnet (riktignok med et billig og ubrukelig digitaltrykk innenfor permene, som smusser når du stryker svette fingre over bokstavene, bare prøv; det ser ikke ut!)

Dette er to ytterkanter. Den forsiktig prøvende som løfter frem en hånd, og den selvsikre medieposøren som alle ønsker å strekke seg etter når han har noe nytt å vise frem. Siden den gang – altså de tre diktene på Tronsmo – har han etablert seg som en av våre unge, markante forfattere; dristig, og med en sterkt empatisk holdning til skrivingen og omgivelsene, og en særegen, litt rastløs stil. Han er allerede i en alder av 35 i en posisjon hvor han kan se seg tilbake, oppsummere, gjøre opp status.

Hvem hatet vel ikke å gjøre hjemmelekser da vi gikk på skolen. På avstand antar likevel dette ubehagelige ordet nye valører og lades med historie, noe mettet, tapt, fortsatt friskt, et sted, mellom øynene, i muskulaturen, under fotbladene, i fingrene, i plateomslagene, mellom bøkene i bokhyllene, gamle klær som en gang ble lagt i en eske og som nå for lengst er kastet.

(Er de det?)

Hjemmelekser er en sammensatt utgivelse; den har ikke ett tydelig prosjekt eller et avgrenset tema, men er heller en samling tekster som sammenveves av forfatterens signatur og innstilling; den dokumenterer og kommenterer Pedros vei gjennom verden, bøkene, poptekstene, musikken og kvinnene. Tekstene heller tungt mot det populærkulturelle – både det uttrykket som forfatterens egen generasjon har skapt (og gjennom dette skapt seg selv; så ulike prosjekter som The Pixies og U2) og den musikk og litteratur og musikk som dagens 35-åringer har vokst opp med (Lars Saabye Christensen, Leonard Cohen, Bob Dylan), og mange andre. Forfatteren skriver dessuten utfyllende og dedikert om spansk-språklig litteratur, som for eksempel Pablo Nerudas poesi. Det er her forfatteren plasserer sin moralske energi, i forholdet mellom liv, referanser, estetikk og praksis. Pedro Carmona-Alvarez tar livets poesi på alvor, innenfor en både seriøs, lekende, bejaende og eksperimenterende ramme. Han nøler ikke med å gape over et tilfeldig knull i en tom bygning og er ikke den typen som hele tiden må fylle livet med handling for å føle mening.

Skildringene av hvordan han tilegnet seg Bob Dylans ulike album, møtte dem igjen senere og da oppdaget andre sider ved musikeren – disse personlige fortellingene formidler godt hvordan et menneske samtaler med og lærer av sine omgivelser, omtolker alle tegn, setter dem inn i nye sammenhenger og bærer dem videre, i nye konstellasjoner, som forstyrrede stjernebilder, brutt mot en flate av glass, både fortegnet og tilegnet på ny.

Pedro Carmona-Alvarez er kunnskapsrik, han har god smak (og det virker som han har hatt det hele livet), han er rocka, raus og impulsiv. Han fremstår som en empatisk og oppfinnsom person, med både apollinske og dionysiske sider; dessuten er han åpen, og han formidler seksuell erfaring på en måte som verken er spekulativ eller pinlig – selv om den nok er velberegnet (noe som er helt ok). Han har altså gode forutsetninger for å få essayistikken sin til, også blir det bare halvveis likevel; ikke dårlig, men heller ikke veldig bra – men det er nok sånn han vil ha det, for han gidder ikke skrive kontrollerte, ettertenksomme tekster, han gidder ikke stoppe lenge opp av gangen, han gidder ikke formidle dybden i erfaringene sine.

Selvfølgelig er analysene der, men tankerekkene blir ustanselig avbrutt, kommer ikke skikkelig i gang, får ikke tilstrekkelig rom. Det blir mange påstander om at noe er sånn og sånn, at noen bruker mye tid på å si hva poesi er, uten at forfatteren går skikkelig inn i hva dette skulle være. Og sånn vil han kanskje ha det, for han gidder ikke høre på dem som forsøker å fortelle ham at han må begynne å redigere seg selv, bli strengere, ikke bare suse av gårde – han har allerede, i en alder av 35, brukt så mye tid på å snakke om dette til journalister (i musikksammenheng), får vi vite. Jeg liker arroganse, men jeg tror Pedro Carmona-Alvarez vil skrive bedre om han blir mindre arrogant og toner ned det lett svulstige forholdet til egen person.

Selv om den referataktige stilen i mange av disse essayene irriterer meg, at han slipper temaet ved terskelen til en solid befatning (noe han sannsynligvis gir faen i at jeg mener), gjør disse tekstene meg også inspirert (jeg stopper oftere ved Dylan når jeg scroller gjennom musikken min). Hos Pedro Carmona-Alvarez er båndet mellom tekst og verden hele tiden tydelig til stede; han forteller om situasjoner, leseropplevelser, en miks av liv, estetikk og tanker; at han var inne i det, noe som fortsatt er en del av ham, som fortsatt er aktivt. Han imponerer dessuten med sin solide kunnskap om litteratur, og han strør om seg med allusjoner til pop- og rock-lyrics (garantert mange flere enn jeg har oppdaget).

I et radiointervju på NRK i forbindelse med lanseringen av boken, hørte jeg forfatteren beskrive seg selv om en poet som også skriver essays. Noe sånt. I mine øyne er han like mye en essayist som poet, og jeg interesserer meg mer for Hjemmelekser enn for eksempel en bok som Prinsens gate. I begge bøkene er det oppramsende grepet fremtredende, men i essayistikken kommer stoffet bedre til syne, på en måte som gir leseren mer. Selv om forfatterens selvsentrerte patos kan være slitsom, er dette en bok jeg gjerne plukker opp igjen, for det er så mye rart her; kanskje en dag på stranden, om sommeren når jeg bare vil drive av gårde.

På vaskeseddelen til Hjemmelekser heter det: ”Denne boken er en t-skjorte”. En karakteristikk som både er teit og fin på en gang. Teit, fordi den er ganske pretensiøs, med en påtatt moteaktig coolness. Fin, fordi den åpner seg mot kroppen, mennesket og det dagligdagse, som uttrykker noe individuelt og tilfeldig, som et minne fra en konsert eller bare noe du rasket med deg fra en butikk i Frankrike på interrail, fordi den var billig og du ikke hadde penger til annet enn vin og overnatting på et tvilsomt hotell, og sånn er Hjemmelekser også. Som en t-skjorte. Som en bok. Uryddig, udannet og rastløs. En slags motsats til hjemmeleksens plikt.

14/04/07 (Jens Wabø)

Omtalt utgivelse

Pedro Carmona-Alvarez, Hjemmelekser, essays, Cappelen, Oslo 2007.