SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Tekstens yttersider

Om Mikkel Bugges noveller

Mikkel Bugge har et tilsynelatende interessant prosjekt i debutboken sin Yttersider som ble gitt ut på det anerkjente forlaget Oktober tidligere i år. Når nye navn legges til Oktobers katalog, er man naturlig nok forventningsfull. Deres redaktører kan velge blant det beste, og kanskje også det meste, av manuskripter som skrives av debutanter her til lands, og de har dessuten ressurser, og sannsynligvis også vilje, til å ta seg den tid som trengs for å gjennomføre et bokprosjekt med tilstrekkelig soliditet.

Forfatteren kretser i denne boken omkring – ja, nettopp, omkring, det ligger jo litt i tittelen – situasjoner preget av sterke affekter, emosjoner, avvikende atferd og bisarre fantasier med en diskurs som ser ut til å ville hindre oss i å komme på innsiden av det som omtales. Susjett og stil ser ut til å ville matche hverandre.

Menneskene som utgjør verkets persongalleri er skipbrudne på eksistensens yttersider. Manuset ser ut til å pretendere å trekke seg ut mot et distansert utsiktspunkt, avstanden fordobles på flere nivåer. Slik kan vi også peke på et litterært metanivå i Yttersider. Det omtalte og fortalte er ikke alene poenget, men også forholdet mellom språk, opplevelse, fortelling og erfaring spiller med i tekstens dramaturgiske utfoldelse.

Bugge hindrer oss i å komme skikkelig på innsiden av karakterenes labile og til tider sterke følelsesliv, selv om skrivemåten enkelte steder legger opp til at vi skulle forvente nettopp det, å komme dit – at det er noe inderlig her som vi må få fatt på, men som han ikke ønsker å slippe oss helt inn til. Forfatteren forsøker å sirkle inn en rest som skal være meningsbærende og gi stoffet betydning. Skrivemåten er unnvikende eller kanskje heller fravikende, selv der hvor hendelsene er kraftfulle og til og med ekstreme.

De åtte novellene i Bugges debutsamling er selv yttersider som legger seg utenpå et galleri av karakterer som ligger og krafser i overflaten av sine egne liv, som er kommet på utsiden av seg selv. Vi møter mennesker som på et eller annet tidspunkt, kanskje plutselig, uten at vi alltid får vite hvorfor, stopper opp og rykkes ut av sin vante flyt og brått havner i en kritsk mellomposisjon, der underlige ting skjer, og hvor begjær vekkes men ikke tilfredsstilles. Vi lokkes ut i et myrlandskap av både handlingslammelse og affekt, hvor vi synker mot fornedrelse og apati. Det er ikke livets solside akkurat, og det er heller ikke langt unna, for det er naboen, den vi ser eller hører, men ikke kjenner, eller kanskje leseren selv, som vibrerer under disse karakterenes atopiske handlingsmønstre. Neste gang du ligger inntil veggen og hører naboens elskovslyder, tenker du kanskje at det er noe annet du hører, at noen der inne bankes til blods, at det er vold, ikke nytelse som utfoldes bak den åtte centimeter tykke borettslagsveggen din, eller med Bugges ord: ”det eneste jeg kunne se for meg bli slått der inne, var dødt kjøtt” (s. 169).

Mikkel Bugge har et prosjekt, men han har foreløpig ikke et språklig og stilistisk grep som i tilstrekkelig grad klarer å styre verket. Han beveger seg ikke langt nok mot teksten som form. Det blir ofte kjedelig og debutantaktig. Han har ikke Askildsens kontroll, Herbjørnsruds galskap eller Michaux’ økonomiske absurditet. Han forsøker riktignok å feste grep om materialet, men presisjonen og gjennomslagskraften er ikke sterk nok til at han får tak i oss. Innstendige og insiterende vendinger som ”Vet du at sønnen din (…) Vet du at dette er første gang (…) Vet du det?” (s. 22) kan være virkningsfullt, men det må knyttes an til noe mer, det må inngå i en tekstlig sammenheng som realiserer den følelsen forfatteren setter ansatsen til, og i teksten jeg viser til her, ”Det er din tur nå”, blir det bare hengende, uten at det sier oss noe som helst. Slik virker det i hvert fall på meg. Vi kan forestille oss at tomheten i en slik språklig repetitiv gest er selve poenget i skrivemåten, at han vil bort fra formens fremmaning av en følelse eller utvikle Ytterside-motivet ved å bryte med de forventninger formen skaper. Jeg nøler imidlertid med å godta en slik lesning når det gjelder teksten jeg her siterer fra. Det virker heller som han forsøker å virvle leseren inn i en lesersituasjon som ikke oppfylles, at han ikke klarer å plassere patosen inn i bokens helhet, at det blir et urealisert forhold mellom patos og kjølig distanse. Situasjonene beskrives i disse novellene som yttersider, noe jeg har veldig stor sans for, men språket metter ikke dette perspektivet og derfor blir boken også sjelden engasjerende eller viktig. Det betyr ikke at novellene er uten kvaliteter, for følelsen av at noe hele tiden glipper for menneskene som skildres og at fortelleren banker på døren til et rom mellom det vi som usikre mennesker ikke hersker over og fremstillingen av denne erfaringen, er interessant. Teksten lirker seg inn, for på en måte å snylte på det vonde som erfares, men for at dette skal få tyngde, er det også nødvendig å vise hvorfor det er viktig at vi nettopp er inne i dette rommet, hva vi har der å gjøre, og hvorfor vi er der i nettopp disse menneskenes liv (hva det er ved deres erfaringer som kan si oss noe om hvordan språket kan tolke tomhet, tap, lidelse). Men vi kommer ikke dit ofte nok. Kanskje fordi Bugge enkelte ganger faller for fristelsen å gjøre det for ekstremt, trekke teksten over i slapstick og antatt tøffe vendinger, som i novellen ”Nag” hvor vi leser den hatefulle gamlingens dagdrøm om å drepe en ufyselig vaktmester med strømsjokk. Han finner ikke den balansen mellom slapstick og eksistensielt alvor som vi for eksempel kjenner fra Woody Allens filmer.

Det er først i bokens siste tekst at Mikkel Bugge får ting til å stemme. I ”Dødt kjøtt” forteller han om den desillusjonerte ”læreren” som arrangerer en rutinemessig fest sammen med ”lærerinna”. De lever i en konform middelklassevirkelighet hvor det gjelder å prestere når man inviterer til selskapeligheter. ”Læreren” har store planer for kveldens selskapslek (han er kjent for sine påfunn!) og har, som vanlig, forberedt sitt underholdningsinnslag; denne gangen å lage en modell av en varmluftsballong i papir som vertskap og gjester skal sende opp fra balkongen mens de nyter champagne og beskuer vidunderet. Dette er i seg selv ikke originalt, men Bugge klarer å montere middelklasse-klisjeene inn i en helhet hvor den potensielt kjedsommelige kritiske omgangen mates med en mørk materie av vold, undertrykt begjær, kjedelig samliv og drømmer. Han viser gode billedskapende evner og lager i det hele tatt en variert og fascinerende tekst. Gjennom dobbeltgjengermotivet, hvor læreren, etter å ha trukket seg unna festlighetene, ut på gaten, betrakter sin egen skikkelse der inne blant de andre, skriver han seg inn mot en tradisjonsrik topikk, som vi blant annet støter på en variant av i Julio Cortázars novelle ”Sammenhengen mellom parkene”. Her håndterer Bugge sprangene godt. Jeg tror det skyldes at han holder litt igjen og ikke gir etter for de villeste innfallene, men komponerer og jobber med stoffet sitt mer tålmodig enn andre steder i boken. Faktisk skriver han mest spennende, når han er minst ukonvensjonell. Og det er ikke alltid noe galt i det, å støtte seg på tradisjonen. Den ukjente veien kan like gjerne gå midt gjennom det opplagte, på yttersiden av den tradisjonen vi overskriver.

09/09/07 (Jens Wabø)

Omtalt utgivelse

Mikkel Bugge, Yttersider, noveller, Forlaget Oktober, Oslo 2007.