SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Åpner døren på gløtt for leseren

Bemerkninger om Bjarte Breiteigs novellesamling Folk har begynt å banke på

”Den vanskelige andreboken” er et kjent begrep innenfor litteraturen. Unge forfattere som opplever suksess med sin første bok, har ikke altfor sjelden vanskeligheter med å følge opp og fullføre bok nummer to. Det er forståelig, da forventingspresset forfatteren møter, både fra andre og seg selv, kan virke hemmende. For Bjarte Breiteig var det ikke andreboken, men den tredje som viste være det store hinderet. Når hans nye novellesamling, Folk har begynt å banke på, endelig foreligger, er det en begivenhet.

Forfatterens to første bøker har knappe, nærmest abstrakte titler: Fantomsmerter (1998) og Surrogater (2000). Seks år senere bruker han flere ord - en slags opptakt eller innledning til et narrativ: Folk har begynt å banke på. Kanskje en liten kommentar til forfatterens egen situasjon – at han blottstiller seg litt i navngivningen av denne boken og signaliserer en nærmest hjemsøkt stemning, at det ikke bare dreier seg om at forfatteren har noe han vil vise frem, men at det finnes et publikum der ute, som stadig mer utålmodig venter på boken hans. Samtidig antyder bruken av flere ord i tittelen at vi her kan vente oss en samling tekster hvor regien er løsere og hvor den kontrollerte perfeksjonen ikke nødvendigvis er et ideal. Folk har begynt å banke på, og forfatteren åpner døren på gløtt.

Folk har begynt å banke på er til tider en ubehagelig bok å lese. I syv noveller tar forfatteren oss med inn i mot et landskap preget av smertefulle historier om et mulig selvmord, seksualisert vold, fornedrelse, personlige kriser og mobbing. Vi møter mennesker som på ulikt vis opplever at fortiden skjærer en slintre i nåtiden og hvor religiøs tematikk og individenes personlige erfaringer med religionsutøvelse spiller en viktig rolle i fortellingenes komposisjon.

Breiteigs nøkterne, for det meste avmålte stil gir et nødvendig alvor til bokens motiver. Forfatteren kaster et sløret lys av tvetydighet over de situasjoner og mentale univers vi blir konfrontert med, slik at vi ikke helt vet hva vi skal tenke om det vi leser. Det kan være svært virkningsfullt å blinde leseren og etterlate avgjørende elementer av handlingen i et foruroligende mørke, slik Breiteig gjør i bokens første tekst, ”Fremover”, der vi møter Tor som reiser fra hjemstedet sitt med tog, for å utføre et nødvendig kirurgisk inngrep. På toget deler han tilfeldigvis kupe med Pilten, en person som hevder å være en gammel kjenning av Tor fra barndommen, men som Tor ikke kan huske, enda Pilten insisterer. Det antydes at Tor var en av flere som mobbet Pilten på skolen og sympatien flyttes derfor fra pasienten Tor til den psykisk ustabile Pilten som kanskje har fått livet sitt ødelagt som følge av Tors handlinger i fortiden. Toget beveger seg fremover, slik Tors liv har gjort, men for Pilten har noe stått stille. Novellen begynner som en fortelling om hvordan Tor og kjæresten hans forholder seg til Tors sykdom. Tors reise til sykehuset blir imidlertid forstyrret, og reisens karakter endrer fokus og innhold. Han reiser ikke bare fremover, mot neste kapittel i sykdomshistorien, han blir også tatt et skritt tilbake, mot sine egne handlinger i fortiden. Sykdommen forstiller altså ikke Tor bare rent fysisk, men han bringes også ut av balanse på et annet plan. Pilten dukker opp i det allerede etablerte bildet av lidelse og bryter opp fortellingen om Tor og fyller den med et eksistensielt innhold. Novellens tittel, ”Fremover”, står slik i en ironisk relasjon til handlingen. Til slutt er det Tor, som vi aner var den som en gang jaget Pilten, som blir hjemsøkt og forstyrret av sitt eget offer.

Bjarte Breiteig har i toneleie og stil mye til felles med en av våre mest anerkjente novelleforfattere, Kjell Askildsen. Han bygger viktige deler av fortellingene sine på antydningens kunst. I denne boken beveger Breiteig seg imidlertid i retning av en mer eksplisitt skildring av brutale erfaringer og sosiale avvik. Dette ser vi tydelig i novellen ”Nå løper du”, som er en makaber og morbid fortelling om en mann som mishandler og forgriper seg på samboeren sin. Her er det tydelig at Breiteig ikke ønsker å holde seg innenfor det kontrollerte og latente, han beveger seg ut mot en mer åpen skrivemåte hvor fortellingen og den perfeksjonerte stilen utfordres av en grusomhet som ikke lar seg holde fast og som rammer leseren med forferdelse. Dette er imidlertid ikke bokens eneste anliggende, og andre steder er det en langt mer varsom og tvetydig dynamikk som settes i sving.

Jeg har inntrykk av at Bjarte Breiteig med denne boken ønsker noe annet enn å skrive perfeksjonerte noveller innenfor en kontrollert stil. Den avstemte skrivemåten hans, som har en egen klang og patina, brytes enkelte steder opp av kommentarer og dialog som ødelegger den stemningen som først var bygget opp. Gjør han dette med vilje? Det er i hvert fall påfallende hvordan han blander inn ulike stilnivåer på steder hvor det egentlig ikke passer inn i teksten. Tekstene fremstår slik som urene og mindre perfeksjonerte enn man opplever at de i utgangspunket spiller opp til å være.

06/11/06 (Jens Wabø)

Omtalt bok
Bjarte Breiteig, Folk har begynt å banke på, Aschehoug (Oslo 2006)