SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Forsøk på å lage noe som ikke kan fastholdes

Om Joar Tibergs partitur til en upaginert lydinstallasjon

1

Vi er blitt godt vant til små, uavhengige forlag i Norge de siste årene. Marginale aktører som Gasspedal og H-Press er allerede solid etablert og spiller sammen med andre grupperinger en viktig rolle på litteraturscenen. Bøkene deres er ikke bare kuriositeter, de blir anmeldt, lest og omtalt. Et nytt arrangement som Tekstallianse, en internasjonal litteraturmesse med små utgivere som avholdes på Litteraturhuset i Oslo, vitner om deres betydning i dagens bokvirkelighet.

De små forlagene kan vise seg å bli viktige for norsk forleggeri, men vil nok likevel eksistere som et tillegg, eller noe attåt, om vi skal si det med navnet på det nye prosjektet Forlaget Attåt.

Utgivelsesprofilen til Paal Bjelke Andersens forlag er foreløpig ekstremt lavbudsjett, men publikasjonene har likevel en særegen og tiltalende patina. Hver enkelt bok er bundet ved håndsøm av forleggeren selv, noe som gir dem et ekstra tilsnitt av menneskelighet, kanskje med en iboende anmodning til mottakeren om å håndtere det aktuelle eksemplaret varsomt. Dette er ikke bøker som mates inn i forlagenes griske makuleringsmaskineri etter en fastsatt tid.

2

Forlaget Attåts første utgivelse (eller Attåt #1) er skrevet av den svenske forfatteren og kulturjournalisten Joar Tiberg og har den noe kryptiske tittelen ---t--m-p–t--. Tiberg har siden debuten med reportasjeboken Om i 1995 gitt ut fem bøker på Heidruns Förlag i Sverige. Dette er altså hans sjette, for boken er et nytt verk, og ingen oversettelse fra svensk.

Skjønnlitterære forlag i Norge gir stort sett ut bøker på norsk. Forlaget Attåt retter seg mot et bredere publikum og begrenser seg således ikke til norskspråklige utgivelser. Det etablerte bokformatet er for så vidt heller ikke en nødvendig ramme for Attåt, det er like gjerne tekstlige montasjer eller fremføringen av disse som er forlagets fokus. Vi forstår dette når vi ser at forlaget presenterer selve lanseringsfesten for de fire første bøkene som en separat tittel i utgivelseskatalogen: Attåt #5 - Site 1: Sound of Mu, Oslo. En slik identifisering og avgrensning av et verk, med opphav i en situasjon eller fremføring/lansering, henger godt sammen med det spørsmålet som avslutter Joar Tibergs poesi-utgivelse: ”Can the poem reside below the semantic level? And if so, what bearing does the linguistic background of the reader and the context of publishing have on how the text is read?”

Spørsmålet er ikke spesielt originalt, men sett i forhold til Tibergs tekster og lanseringen av verket, hvor publikum (deriblant jeg) ble utfordret til å fremføre deler av boken, får utsagnet imidlertid relevans. Utgivelsen består av 12 fragmenter eller ansatser til tekstmateriale, om vi i det hele tatt kan anvende et begrep som tekst på innholdet i denne boken. I utgangspunktet er verket nærmest helt uleselig, som her, i en typisk passasje: ”--b--l–g---g–l–o–d”. Det er først som konsept eller konkret tolkning at verket våkner til liv. Tekstens åpenhet krever faktisk leserens aktive bidrag – en handling som stamtidig truer med å benekte bokens eksistens som singulært verk. I kraft av sin oppbrutte, ekstremt fragmentariske karakter, kan den romme omtrent hva som helst. Vi kan forestille oss diktene som spor av noe som er gått i stykker, eller kanskje aldri er fullført? Kanskje er bokstavene bobler som bryter gjennom en overflate og viser til nedsunkne ord som er skjult for leseren, som vi kan gjette oss frem til? Er det et slags merkelig kodespråk, en morseaktig formidling, eller er alt bare et ønsket kaos leseren selv må fylle med eventuell semantisk mening eller lys?

3

En mulig konsepsjon av boken er å lese den som partituret til en muntlig fremført lydinstallasjon. Slik fungerte det i hvert fall under lanseringen på Sound of Mu i juni. Verkets radikale åpenhet nærmest presser leseren til å grave frem et helt nytt verk fra boksidene under resitasjonen. Vi kan argumentere for at noe tilsvarende skjer under enhver opplesning eller muntlig adaptasjon av et skriftstykke, men i dette tilfelle blir den lydlige tolkningen ekstra påtrengende eller prekær. Hvordan leser vi for eksempel ”-b–p–”. Er dette et ord, en setning, mange setninger, eller ingen av delene? Hvordan uttales dashene, er det tankestreker, morse, skurrelyder, stillhet? Kanskje vi kan variere, og velge etter eget innfall, eller fylle inn med nye bokstaver og bygge ord og setninger av partituret? Forfatterens interesse for kontekstens påvirkning på fortolkningen og leserens bakgrunn blir aktivert nettopp her. Hver fremføring er nødt til å skille seg fra den forrige, og forskjellene skaper et rom som fremhever tekstens rikholdige betydningspotensiale. Hver fremføring er et forsøk, eller ”attempt”, et ord som vi finner skjult i nettopp tittelen: ---t--m–p–t– . Slik er det kanskje ikke så merkelig at Paal Bjelke Andersen presenterer seg som kurator for Attåts utgivelser. Dette er ytterligere med på å trekke prosjektet hans mot kunstscenen, bort fra en snever litterær lesning.

Joar Tiberg, designer Judith Nærland og Forlaget Attåt har laget en vakker, liten bok. Når jeg legger den i håndflaten folder den seg ut som en litterær sommerfugl, og mellom de hvite bokstavmønstrede vingene ser jeg tråden som binder arkene sammen som en tynn insektkropp. Under hver vinge ligger flere lag av mulige versjoner av sommerfulgen, flere innganger til å skrive og lese frem ord og lyder. Det hele holdes sammen av en liten knute som gir alt en fysisk sammenheng, men også påpeker at den autoritative, konkluderende lesningen av boken forblir en umulighet. Som lesere kan vi løse opp knuten og finne hver vår versjon, og dette er nettopp poenget: boken er et stadium på veien i en transformasjonsprosess.

04/08/08 (Jens Wabø)

Aktuelle lenker

Forlaget Attåts blogg: http://attaat.blogspot.com
Heidruns Förlags nettsted: http://www.heidruns.se

Omtalt utgivelse

Joar Tiberg, ---t--m–p–t--, poesi, Forlaget Attåt, Oslo 2008.