Henvendelse, etter Rimbereid

Øyvind Rimbereid er en godt etablert forfatter, med en variert publikasjonsliste bak seg. Han debuterte med novellesamlingen Det har begynt i 1993 og fortsatte deretter med en roman, før han vendte tilbake til novellen. Etter det fulgte tre diktsamlinger, deriblant den prisbelønte Solaris korrigert fra 2004. Etter seks skjønnlitterære verk, er han i år ute med sin første essaysamling, Hvorfor ensomt leve. Det er viktig å merke seg at bokens tittel ikke følges av (eller inneholder) et spørsmålstegn, annet enn det leseren selv legger til. Tittelen kan leses både som et spørsmål og en påstand, og bærer slik med seg en fundamental tvetydighet eller tvil.

Det ytre landskapet

Hvorfor ensomt leve undersøker, blant flere ting, hvordan menneskets forestillinger og forankring i en fysisk geografi, eller det topografiske, reflekteres i litteraturen. Forfatteren velger ulike veier inn i dette området, blikket hans er både faglig og personlig funderende. Stilistisk og innholdsmessig veksler han mellom den akademiske forelesningens tørre presisjon og essayets lettbente og funderende sjarm.

I essayet "Om det topografiske diktet", som vi, kanskje mot forfatterens vilje, kan lese som et (slags) programskrift, retter Rimbereid oppmerksomheten mot hvilken rolle "våre fysiske omgivelsers kulturelle arkeologi" spiller for menneskets plass i og forståelse av verden (s.83). Slik han ser det, er topografien ikke bare en naturlig geografi, men en skapt verden av kulturelle koder, konstruert arkitektur og modifisert natur. Han nevner faktorer som står i motsetning til den kulturelle arkeologiens tilsynekomst: det eksotiserende blikket på verden og de sider ved markedskreftene som omformer heterogene omgivelser til "nøytrale handlingsrom".

Rimbereid legger vekt på at mennesket og dets fysiske omgivelser er i dialog: "de fysiske omgivelsene blir noe vi investerer betydning i, samtidig som omgivelsene selv skaper betydning" (s.83). Vi bør legge til at grensene mellom denne dialogens "samtalepartnere" er vage; i og med at kroppen opptrer i menneskets fysiske omgivelser, og at størrelser som "kropp" og "sjel" ikke uproblematisk lar seg skille fra hverandre, er mennesket på sett og vis part i sine fysiske omgivelser, kroppen er også en del av omgivelsene, og grensene mellom kroppen og dens øvrige omgivelser kan være diffuse (uten at det undergraver Rimbereids poeng).

Dette kan vi spore i forfatterens poetikk: han fremhever den diktningen som åpner øynene for landskapet og omgivelsene slik de er forskjellige fra mennesket, som noe utvendig mennesket deltar i. Han knytter dette dialogiske, avmystifiserende blikket til utviklingen av en humanistisk forståelse av mennesket i renessansen, hvor innadvendt kontemplasjon og deltakende betraktning brytes mot hverandre, en spenning han lokaliserer hos den italienske rennesansedikteren Petrarca. Hos denne dikteren finner Rimbereid både beskrivelser av "rent landskap" og det han omtaler som en "allegorisk hinne mellom jeget og omverdenen" (s. 87). Rimbereid hevder at Petrarca ikke klarer å løsrive seg fra den allegoriske retorikken som følger middelalderens religiøse tenkning. Petrarcas forsøk på å beskrive rene landskaper, etterfølges av en "bakrus"; han skammer seg over å investere følelser i en ikke-religiøs tolkning av naturen, der den estetiske erfaringen ikke retter seg mot Gud, men tillates å dvele ved naturen og geografien i seg selv.

Det indre landskapet

Rimbereids interesse for en estetikk som ikke først og fremst forplikter mennesket på en kontemplativ erfaring av Guds skjønnhet, betyr ikke at den ensomme tanke eller menneskets indre topografi står i et skarpt motsetningsforhold til subjektets vending mot den kulturelle geografien og subjektets erfaring av stedlig energi. Dette forstår vi, om vi, etter å ha gjort oss disse betraktningene om bokens "programtekst", blar noen sider tilbake, til bokens åpningsessay, "Hvorfor ensomt leve".

Når jeg leser dette essayet med et "topografisk filter", faller det naturlig å hevde at begrepet om det topografiske i denne boken slipper til både som et indre og ytre landskap. Det litterære plasseres i et spenn mellom et indre subjektivt rom og en ytre fysisk geografi. Når subjektet vender blikket mot teksten og blir en ensom leser, åpnes en verden som består av både individuelle erfaringer og litterære landskaper. Denne tilstanden spiller en viktig rolle i det intellektuelle korpuset til tenkere som stoikeren Seneca og essayets far, Michel de Montaigne. I denne tradisjonen er ensomhet en tilrettelegger for utviklingen av et balansert selv og individets søken etter sin egen levemåte, og den "lar seg ikke prosjektere utenfra" (s.15).

En henvendt ensomhet

Øyvind Rimbereid er opptatt av menneskets tålmodige erfaring av et indre rom som lar tanken utfolde seg, og hvor språket ikke er homogent, sammenhengende og helhetlig, men hvor du hele tiden forsøker på nytt og hvor det ikke fins ett endelig punkt eller hvor alt samles i en stor sammenheng. Gjennom en fin henvisning til en stotrende tekstpassasje hentet fra forfatteren Olav H. Hauges dagbøker, viser Rimbereid at det også der hvor språket bryter sammen, hvor individet er overgitt til en atopisk språklig utfoldelse, finnes spor av dialog. Dagbok-sitatet, som typografisk er satt opp som et dikt, avsluttes med følgende utilgjengelige linje: "Sleep = slipa. (Slipa lungone) (Far.)" (s.26). Dette er en annen Hauge enn vi vanligvis finner i diktene hans, og det virker ikke som om dikteren her forsøker å samtale, men Rimbereid finner spor av henvendelse i et slik språklig oppbrudd: "Det gjør anslag, det bøyer seg over restene av fellesskap (...) Den som skriver dette, kan bare benevne restene av sitt eget. Det er et ensomhetens språk. Men likner ikke dette og den samtalen som går i stå? (...) Det er den samtalen det ikke finnes plan for, som er uregulerbar. Samtalen der du risikerer å bare lytte til din egen taushet, og den andres" (s.26).

Hvorfor ensomt leve? Subjektets henvendelse til språket, sender mennesket i flere retninger, både innover i seg selv og utover mot verden og det sosiale. I disse rommene, det indre og det ytre, møtes flere aspekter ved livet, og slik forstår vi hvorfor spørsmålstegnet utelates i bokens tittel. Det er ikke snakk om å velge bort ensomheten til fordel for det sosiale, eller motsatt. Veien mot verden går gjennom ensomheten, som en henvendelse. Den skrivende og lesende splittes, som indre vesen og fysisk kropp. Subjektet oppdager og beskriver verden fra sitt ståsted, både med og uten tilhørighet og tilstedeværelse. Ensomheten retter seg mot noe, den kaster ikke språket ut i tomheten, men betenker en lytter. Selv dagbokforfatteren iverksetter en slik henvendelse, gjennom sin skinn-dialog med seg selv eller en fiktiv eller annen tenkt leser. Her hevder Rimbereid å finne et skille mellom rensessansens (Montaigne) og romantikkens (Rousseau) forhold til ensomheten og subjektets tilbaketrekning. Montaignes skriveopphold i tårnet, representerte ikke subjektets dyrkelse av seg selv som verdens siste utpost, men var heller en henvendt ensomhet, til andre, gjennom språk, og slik noe vesentlig forskjellig fra den romantiske forestillingen om dikteren som et fyrtårn som sender sine stråler utover et stort, tomt hav. Så kan man spørre, er en slik isolert, ikke-henvendthet mulig, for selv den romantiske selv-mytologiserende gest innebærer vel en henvendelse, den kaster vel også lys andre steder enn over havet som metafor, på det samfunn dikteren ønsker å gestalte seg selv i?

Og kanskje er ikke denne lille protesten så gal, for innenfor Rimbereids diskurs innebærer den henvendte ensomheten en åpning mot omgivelsene som noe forskjellig fra subjektet (eller dikteren) og slik kan vel henvendelsen være der, på siden av teksten, som en del av skriftens topografiske omgivelser, som dikterens ytre omgivelser, hvor teksten lander. Slik kan topografien brukes til å skape forskyvninger mellom lesningens ulike plan. Er ikke også dette å la skriften åpnes for livet omkring subjektet, både som topografi og sosial virkelighet? Slik faller det meg i hvert fall naturlig å tenke i forlengelsen av Rimbereids horisont.

Vi kan også problematisere kritikken av romantikken på annet vis. Romantikken er ikke homogen, den er også retorisk og forankret i en kultivert natur og geografisk situasjon. Romantisk poesi inneholder også troper, ironier og figurer, og retter også blikket mot en delvis avsakralisert by-virkelighet, hvor moderne arkitektur og teknologi balanserer mot subjektets allegorisering av landskapet. Den engelske romantiske dikteren William Wordsworth ville muligens med utbytte kunne undersøkes med utgangspunkt i et slikt spenningsforhold.

Øyvind Rimbereids essays er kunnskapsrike og godt fundert. Han finner mange innfallsvinkler til studiet av det topografiske (diktet), ofte i form av subtile, vage spor som leseren kan se i lys av bokens helhet. Forfatteren er åpenbart skolert i disiplinen klassisk retorikk, noe alle de finurlige referansene og bruken av retorikkens terminologi i utlegningene viser. Kanskje enkelte ganger litt jålete, men likevel ikke unødvendig; for selv om Rimbereid fra tid til annen kan fremstå som en liten posør, er han gjennomtenkt og dyktig.

04/01/07 (Jens Wabø)

Omtalt bok
Øyvind Rimbereid, Hvorfor ensomt leve, Gyldendal (Oslo 2006)

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2024