| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Sanger om Sørumsand, og andre teksterOm Thomas Marco Blatts diktamling 1920 Sørumsand Thomas Marco Blatt debuterte i 2006 som forfatter på det prestisjetunge Gyldendal-imprintet Kolon med diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, som han samme år ble tildelt Tarjei Vesaas debutantpris for. I sin første bok utforsket forfatteren byen og kjærligheten innenfor rammen av et klassisk reisemotiv. I andreboken, Overalt bor det folk (Kolon 2008), var forfatterens posisjon i mindre grad styrt av en samlende motivkrets. Oppmerksomheten for hans omkringliggende verden og dens mennesker var likevel fremtredende. Han gikk dessuten i dialog med unge norske forfatterkolleger som Mazdak Shafieian og Sigurd Tenningen, så vel som kanoniserte størrelser som Olav H. Hauge, Bjørn Aamodt og Herta Müller, gjennom dedikasjoner og andre referanser i tekstene. Fra reisen, til hjemstedetMellom de to første bøkene gikk det bare to år, mens Blatt denne gangen ventet hele fire år, før han nå slipper sin tredje diktsamling, 1920 Sørumsand, fortsatt på Kolon. Forfatteren har likevel ikke vært helt taus i denne perioden, da han både har markert seg som tidsskriftredaktør og bokanmelder i rikspressen. I foreliggende tekst er igjen reisen et bærende grep, men denne gang i form av det som fremstår som en tilbakevending til forfatterens hjemsted, Sørumsand. Vi finner faktisk informasjon om forfatterens tilknytning til det aktuelle stedet på bokomslagets innbrett, hvor vi leser følgende: “Thomas Marco Blatt, født 1980 i Busan, Sør-Korea, oppvokst i Oslo og på Sørumsand, nå bosatt i Oslo”. Sammenfallet mellom Blatts tilknytning til Sørumsand og bokens kretsing rundt tilbakevendingen til hjemstedet, gjør det vanskelig ikke å lese verket som et personlig portrett av forfatterens forhold til sin egen oppvekst og gjenopplevelse av denne plassen, uten at en slik fortolkning nødvendigvis skal være begrensende eller styrende for lesningen av de enkelte tekstene.
det er stille, stjerneklart 1920 Sørumsand er uansett ingen klisjeaktig fortelling om et norsk lokalsamfunn eller oppskriftsmessig heimstaddiktning. Dikteren taler her med et splittet blikk og en tvetydig tilhørighet. Hva er forresten hjemstedet eller hjemmet? Blatt, som har sin bakgrunn fra Busan, Sørumsand og Oslo, fremviser gjennom sin diktning en tilnærming til verden som gjør tekstene tvetydige og underfundige. Portretteringen av stedet, menneskene, og ikke minst, deres språk, får meg til å tenke på Herta Müller-sitatet som fungerte som epigraf til hans forrige utgivelse: “heimat ist das was gesprochen wird”. Spørsmålet om hjemsted og tilbakevending er kanskje ikke først og fremst et geografisk spørsmål, men et spørsmål om diktning og språk, sett i forhold til dikter-jegets og/eller forfatterens erfaringer, i en mikstur hvor kategorienes renhet, sannhet og eksklusive tilhørighet til ulike domener er en umulighet.
EN SAMFUNNSGEOGRAFISK SANG 1920 Sørumsand er portrettet av et sted, slik det var engang på 1980-tallet med ferdighus og byggefelt som boomet seg frem fra dynamitt som sprengte ut kjellere under de tusen familier, og slik det fremstår for dikteren i dag, eller: når han senere, i voksen alder, vender tilbake og ser sin egen historie i et nytt og delvis dystopisk lys. Vi møter kjøpesenterestetikk og karakterer som fremstår som om de alltid er blitt stående igjen på stasjonen og ikke har tatt steget bort fra sin lokale begrensning. Her er det ingenting å hente, antar vi, inntil poeten inntar white trash-kulturens perspektiv, nyanserer og utbroderer et mønster som ikke lar oss slippe unna med våre primærreaksjoner og standardiserte fordommer.
jeg husker den gamle videosjappa Konseptualitet og “white trash”Dikteren returnerer til et kjent område, et møte som naturligvis fremkaller både distanse og identifikasjon. Stedet han forlot som ungdom, vender han tilbake til som voksen poet, med både faktiske og poetiserte sanger; konkrete, folkelige og visjonære. I denne boken er det imidlertid avstanden og fremmedfølelsen som spiller den viktigste rollen, uten at holdningen er kynisk eller destruktiv. Samtidig som Thomas Marco Blatt (forestiller vi oss, med en bevisst forblindelse) møter sitt gamle oppvekstmiljø, er han empatisk i sitt ironiske blikk og han utviser stor kunnskap og forståelse for lokale tradisjoner, overlevert ikonografi, myter og språk, som blant annet kommer til uttrykk i form av referanser til folketellinger (s.44), lokalhistorisk dokumentasjon (s.53) og turistbrosjyrer (s.31). Sørum Præstegjeld er det mindste, men bedst befolkede af Fogderiets Præstegjelde. Sørum Præstegjeld har, lig Nabosognene, deels stiv Leerjord, deels Gjørmejord og paa enkelte Steder muldblandet Sandjord og bar Sand (s.53) Enkelte tekster fremstår som genuint kildemateriale, f.eks. dagboksnotater (s.70) og dokumentasjon fra folketellinger (s.44) og matoppskrifter (s.46). Andre er opplagt iscenesatte skildringer. Uansett er det ikke avgjørende akkurat hva som er autentisk og konstruert. Det er følelsen av ekthet og fiksjon om hverandre som gir boken sin poetologiske tyngde og bygger muligheten for å konsipere Sørumsand som representant for poesien sted; erfart, gjenopplevd og regestaltet i et litterært språk. 1920 Sørumsand er konseptuell i den forstand at den samler en rekke ulike tekstuttrykk, talemåter og sjangre med utgangspunkt i Sørumsand-motivet og forfatterens forhold til dette. Konseptuelle bøker risikerer alltid å bli pretensiøse eller esoteriske, men det tekstlige mangfoldet og sjangerblandingen toner i dette tilfellet ned pretensjonene. Den lette omgangen med de ulike fragmentene av tilsynelatende ready-mades eller historisk materiale, som f.eks. utdraget fra en kommunal reguleringsplan (s.49), side om side med passasjer som lever seg inn i avdøde personers erfaringsunivers og fantasier, skrevet på lokal dialekt, bidrar til å løsne opp i det konseptuelle rammeverket og gi boken en følelse av luftighet, enda prosjektet er godt definert.
I bebyggelsen kan det foruten til boliger Bruken av dialekt, lavstil og en muntlig skrivemåte er en klar tendens i norsk samtidspoesi. Leif Høghaug og Aina Villanger er tydelige eksempler på diktere som benytter seg av slike grep. Det betyr imidlertid ikke at forfatterne bruker dialekt og muntlig tale på samme måte. Hos Villanger er for eksempel dialekten i mye større grad et undersøkelsesobjekt i seg selv, enn hva vi finner hos Blatt, som bruker dialekt som ett av mange stilistiske grep. Stedet som litterært toposDet er mye som blandes sammen i 1920 Sørumsand. Her refereres det til 91 Stomperud fra de klassiske juleheftene, djerve tømmerfløtere som satset livet i sin jobb ved lensene langs Glomma, mytologiserte slagharer og white trash-fortellinger. Slagharene er et motiv som stadig dukker opp, som her, i denne vakre poesien:
jeg drømmer Forfatteren er til tider skjemtende i omtalen av sitt hjemsted, men det er likevel ikke et kaldt og distanserende portrett av Sørumsand vi leser. Det er skrevet både fra innsiden og utsiden, av en som både tilhører stedet og har et fjernt blikk; en innsider, tilbakevendende gjest og deltakende forteller. I en samtidspoetisk kontekst, hvor det konseptuelle grepet er blitt ordinært innenfor avantgarden, er denne bokens særpreg at det konseptuelle også følges av mer klassisk poesi. Det er således mulig å få utbytte av denne boken fra vidt forskjellige ståsteder. Lokale kjentmenn vil finne passasjer som betyr mer for dem enn andre lesere (og denne boken vil ganske sikkert selge en del eksemplarer til tilfeldige bokkjøpere i Sørum kommune, om det finnes utsalgssteder for ny norsk poesi der), samtidig som litteraturviteren og den vanlige poesileseren også har sin inngangsport til teksten, gjennom nivåene av stilistikk og ulike motiver og sjangre som blandes sammen. 1920 Sørumsand er en studie av stedet som idé, sett gjennom Sørumsand som litterært topos. Slik blir det lokale en metonymi, det lokale taler om det generelle, gjennom sine spesifikke egenskaper og bearbeiding i poesien. Gjennom metaforenes berikelse av den lokale fauna av språklige og motiviske detaljer, får metonymien kraft og trår innover leserens egne forståelsesmarker. Sørumsand er i mitt hode både et sted på østlandet og et poetisk landskap som oppstår gjennom lesningen. Jeg returnerer selv under lesningen av Blatts dikt til mine egne oppvekststeder. Jeg befinner meg med ett i min farfars hus i Fetsund i Akershus, hvor han tok meg med til Glomma og viste meg lensene, hvor tømmerfløterne engang hoppet fra stokk til stokk og når som helst risikerte å rulle mellom to stokker og forsvinne i elven under en skog av tømmer. Jeg sitter i stuen hos min farfar og ser ut gjennom vinduet, ut mot eplehaven med de klumpete soppvekstene på stammen. Jeg tenker på trappen opp til andre etasje, syklene i garasjen. Jeg tenker at både Fetsund og Sørumsand angår disse diktene. Takket være tømmerfløterne, takket være personlige erfaringsmessige regestaltninger under leseakten, takket være diktene i denne boken og de to stedene, som hver for seg spinner ut av sitt eget sentrum og over i en generalisert topikk. Hauge, Blatt og kinesisk lyrikkI sine to første bøker skrev Blatt relativt straighte dikt. Debutboken er uten tvil den beste av de to, men også samlingen Overalt bor det folk har mange kvaliteter og inneholder flere enkeltdikt jeg satte stor pris på da jeg leste den. Hans referanser til klassisk kinesisk lyrikk og Olav H. Hauge syns jeg var spesielt interessant, da Hauge også var opptatt av kinesisk diktning. Her finnes det kanskje en innfallsvinkel til Blatts poetikk? Også i årets diktsamling nikker forfatteren i retning av den kinesiske tradisjonen, med Sørumsand-motivet som utgangspunkt:
kjenteru’n olav olerud Den første bokens tittel var ganske romantisk (Slik vil jeg måle opp verden), selv om det europeiske reisemotivet plasserte verket i en splittet posisjon mellom det moderne og klassiske. Andrebokens tittel var mer nøktern og mindre ladet (Overalt bor det folk). I forfatterens tredje bok finner vi en mer begrepslig kjølighet i tituleringen. 1920 Sørumsand. Jeg tror det er det stilistiske og sjangermessige mangfoldet i boken som gjør at den fungerer som konsept. Boken holdes formmessig sammen av tjuefire “sanger”, men utover å være (delvis) sammenbundet gjennom dette grepet, er tekstene svært ulike. Et hvert sted kan være poesiens åsted, også Sørumsand, med alle sine kulturelle og andre historiske plots. Som sted er Sørumsand en merkelig cocktail: tømmerfløting, gatekjøkken og Orderud gård. Kombinert med standard oppveksterfaringer fra norskeheimen, etableres gode muligheter for å skrive frem stedet som et rikholdig herbarium av myter og historiske referanser, koblet til enkeltmenneskets banale opplevelser og personlige erfaring av oppveksttidens overskridelser, som kollektivt onani i guttegjengen og henging på den lokale videosjappa. Heltediktning og arkeologi“Syng om Sørumsand” skriver forfatteren i tolvte sang, og føyer seg således inn i en klassisk apostroferende dikterisk tradisjon, som særlig kjennetegner romantisk poesi, men som vi også vet strekker seg helt tilbake til antikkens påkallelse av musene i helteeposet Illiaden: Syng sangmø, om vreden som tok pleiden Akillevs. I 1920 Sørumsand er slike intertekstuelle referanser ikke ment som sjangermessige identifikasjoner, men inngår heller i bokens rike nettverk av ulike perspektiver og ståsteder som til sammen utgjør dens konsept. Vi er altså vitne til en historisk arkeologi på flere plan: Dikteren som graver i sin egen, poesien og hjemstedets historie. Hvor går egentlig grensen mellom det fiktive og det historisk materielle? Når vi graver ut levninger fra fortiden og avdekker et kranium, hva er det vi da finner? Leseren av poesi vet godt at utforskning av den fysiske virkelighetens premisser aldri kan løsrives helt fra den parallelle bevegelsen inn i tekstens og mytologiens overleverte verden av sammenfiltring av det faktiske og det fantaserte. Som mennesker vandrer vi omkring i en skinn-virkelighet, hvor metaforer, tegn, objekter og følelser surrer rundt og rundt i en kontinuerlig flyt av ny betydning og erfaring. Subjektet som leder oss gjennom denne boken som tilskuer og deltaker, er ingen klassisk helt eller kriger. Det er heller forfatteren som fortellende og seende instans, bakenfor og bortenfor ulike grenser og lag av tid, som vikles frem fra tekstene. Stedet er ikke et her eller der, men et overlappende kontinent av introspeksjoner, objektive referanser og stedbundne erfaringer, hvor stedets egen tekstproduksjon knytter seg an til forfatterens verk og deltar i den litterære konstruksjonen.
FJORTENDE SANG De ulike stemmene som denne boken iscenesetter, knytter seg gjerne an til et felles sett av motiver og verkets generelle tematikk, på tvers av tidslinjer, noe som er med på å skape en egen spatio-temporal aktualitet som minner mer om dekonstruksjonens avkoding av nærværsmetafysikken, enn vår til tider forenklede norske lesemåte i en post-poststrukturalistisk offentlighet, hvor teorivegringen til tider kan virke nedstemmende. Bak, bak, bak, bortenfor, bortenfor, bortenforBak reisen, bak stedet, bak trafikken, bak tilhørigheten, og bak Sørumsand, bak dette postnummeret, ligger ikke bare dikterens barndom i Norge, men også en fortelling som ikke blir fortalt i selve teksten, den fraværende fortellingen om Thomas Marco Blatt; erfaringene før han ankom Norge fra Sør-Korea, før Sørumsand, før dette postnummeret ble en kode for hans nye kobling til et nytt lokalsamfunn. Her? Nettopp kategorier som “her”, plukkes fra hverandre i denne forfatterens diktning. Reisemetaforen (den døde metaforen “livet er en reise”) er en konkretisert erfaring i forfatterens poesi, den er bokstavelig gjennom et bakenforliggende bortenfor, en første og mer paradigmatisk reise. Bortenfor Sørumsand. Bortenfor det språket hans bøker er skrevet på. Kanskje er det derfor Sørumsand fremstår så tydelig som sted, fordi dikteren ikke identifiserer seg fullt ut med sin oppvekst der? Slik sett er ikke 1920 Sørumsand ordinær, kjedelig heimstaddiktning. Bokens vidd, som fundamenteres i en genuin lokalkunnskap og forståelse for stedets historie og språklige særegenheter, kombineres med fiffige referanser til dagsaktuelle hendelser og prosjekter, som kanskje dikteren kødder med og ironiserer litt over, men som likevel kompliserer bildet av Sørumsand som en usexy forstad til østlandets byer, som her, i diktet “Visjonær sang”, hvor innholdet er sakset fra Facebooksidene til den eksisterende Sørum Økoforening. Drømmer du om å bo i ei Økogrend? Vi i Sørum Økoforening ønsker å realisere et boligområde i Sørum, bygget på prinsipper om fellesskap og bærekraft. Vi ønsker miljøvennlig energi og materialbruk samt kollektive løsninger som fellesbruk og bildelering. (s.58) Thomas Marco Blatt har gjort Sørum kommunes administrative sentrum til hovedmotivet for en diktsamling. 1920 Sørumsand er altså ikke boken om en kommune, men heller et tettsted -- en del av en kommune -- noe som i seg selv er ganske originalt. Samtidig er det boken om alle steder, stedene bak stedet og din tilhørighet til språket du bruker når du nærmer deg dine egne steder og opplevelser på nytt. 03/12/12 (Jens Wabø) Omtalt utgivelseThomas Marco Blatt, 1920 Sørumsand, dikt, Kolon, Oslo 2012. |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |