SUBSTRAT JOURNAL	sekvenser \| kritikk \| journal \| redaksjon \| forlag \| forside

Å nærme seg en bok

Om England forlag

Navnet vekker i seg selv forundring: ”England forlag”. Dette lille Oslo-forlaget drives av og gir ut bøker signert Jørn H. Sværen. Forlaget har hittil presentert to skjønnlitterære titler: En kirke (2007) og Et barn eller en bok (2008). Begge utgivelsene er håndsydde og innholdet er svært knapt, rundt tyve sider hver, og da snakker vi ikke om tyve tettskrevne sider; når jeg åpner disse små bøkene, får jeg følelsen av at ordene er så antydningsvis distribuert på arkene, at verket går i oppløsning i samme øyeblikk som leseren blar seg gjennom boksidene. Boken er sydd sammen, men det er bare fysisk: ordene svever som foreldreløse fragmenter, som i en vektløs tilstand leseren må nærme seg med fortolkningens gravitasjonskrefter.

Teksten i forlagets første utgivelse, En kirke, består av en og førti ord. Disse ordene er spredt over seks sider. Av bokens til sammen i overkant av tyve sider, er resten tittelark, blanke flater og markeringer av verkets ulike seksjoner. I tillegg kommer omslaget, et lite kvadrat fylt med en mengde svarte fingeravtrykk som overlapper hverandre.

I årets bok, Et barn eller en bok, er antall ord nesten halvert. (Litt avhengig av hvordan vi teller.) Teksten fyller fire, kanskje fem sider. Når vi da tenker på at også dette verkets fysiske ramme er fire og tyve boksider pluss omslag (tynne, utflytende menneskelignende figurer i rødt og svart), er det nærliggende å stille spørsmålet om verket er ensbetydende med teksten eller om vi må se utover ordene og trekke inn formatet i forståelsen.

England forlag setter bøkene sine sammen på en måte som både toner teksten ned og gir den rom til å utfolde seg. Vektleggingen av tomme, hvite flater av papir forsterker lesehandlingens fysiske kvaliteter, samtidig som ordenes tilsynekomst blir prekær, nærmest plagsom og absurd der de står frem fra arkene, noen ganger nesten alene, enkelte ganger mer gjenkjennelige som dikt. Blikket slår tilbake på leseren, og vi kan ikke unngå å reflektere over vårt eget bidrag til fortolkningen.

Verket forsvinner på sett og vis i boken, og leseren må lete det frem, om det i det hele tatt fins. Og ordene gjør det ikke enklere å fastslå hva som er på ferde, da kombinasjonen av stillhet, minimalisme og patos forsterker leserens usikkerhetsfølelse. Dette er for eksempel alt som står på den første siden i En kirke: ”en større og større ro”. Fem ord. Og på den neste står det bare ett: ”kilde”. Det er alt. Ikke mer. På grensen til det parodiske.

Vi merker oss at roen som introduseres i En kirke er forutsatt. Bevegelen har startet før teksten, teksten forutsetter at den er der, og er mer opptatt av hvordan den utvikler seg, enn å konstatere at den eksisterer; den beveger seg, ekspanderer. Kanskje peker teksten her på boken eller verket i seg selv, eller det rom som spennes opp for leseren, som en kommentar til hva formatet åpner for, men som dermed også underminerer opplevelsen, for den bokstavlige påpekningen av en ønskelig effekt er noe annet enn å søke denne effekten indirekte. Altså: Roen ligger potensielt i formatet og distribusjonen av ordene, men teksten motarbeider denne gjennom å gjøre roen til sitt eksplisitte motiv. Boken åpner slik for en meditasjon over verkets tilblivelse og den tomhet som omslutter teksten som meningsbærende form. Slik peker også verkets navn, ”En kirke”, på utgivelsen som helhet: boken er den arkitektur leseren trer inn i for å åpne seg mot noe bortenfor boken, samtidig som forholdet mellom det religiøse som institusjon, det guddommelige og individets erfaring er blant det teksten omtaler: ”jorden brenner i ditt bilde”, ”et hjerte er lite”.

Det åpne, skjøre landskapet som foldes ut i bøkene fra England forlag, gir leseren en følelse av å invadere teksten. Som leser må jeg påtvinge meg selv en langsomhet i tilnærmingen og forsøke å få et overblikk over alle tegn som bebor disse bokprosjektene, for slik å finne en inngangsport. Å oppdage disse tekstene, kan sammenlignes med å vandre omkring i et galleri med en utstilling du ikke forstår ved første øyekast. Det første du må gjøre, for å åpne for en tolkning, er å legge bort forventningen om hva du faktisk skal forstå. Først etter å ha observert, forsøkt å se de ulike aspektene i sammenheng (eller ikke), kan du trekke deg selv frem igjen og plassere din egen respons i relasjon til verkets presumptivt interne relasjoner. Bare ved å akseptere at bokens mening kan være noe annerledes enn hva du forventer, er det mulig å se hva boken spiller frem for deg og gjennom dette ta del i verkets meningsproduksjon, som en relasjon mellom verk og fortolker.

Det er altså ikke bare boken som er skjør, men hele interaksjonen mellom leser og verk er i en utsatt posisjon. Og dette opplever jeg som en viktig del av bokprosjektene til England forlag, og den strekker seg lenger enn selve bokproduksjonen: Jeg mottok de to små heftene i en konvolutt med bobleplast, som om innholdet kunne gå i stykker ved den minste belastning. Utenpå konvolutten var det under adresseopplysningene skrevet følgende i store bokstaver, med tykk, blå tusj: ”FRAGILE”. Den første tanken min var et dette var et signal til den som håndterer posten; bøkene kan lett gå i stykker, og må håndteres med varsomhet. Men etter en stund fikk jeg følelsen av at dette ordet i like stor grad er et varsel til leseren. Hvorfor på engelsk, hvorfor så stor skrift? Selve bokens innhold er skjørt og vil gå i stykker om man går for raskt frem, leser for brutalt eller skjødesløst. Det er en melding fra et fjernt, delvis fiktivt sted, fra England forlag, til leseren.

Inne i konvolutten finner jeg de to bøkene plassert i et hvitt omslag med følgende tekst: ”alt er ekspresjonisme”. Denne påstanden står i en viss kontrast til merkingen av selve konvolutten, som oppfordrer til varsom behandling. Ekspresjonistisk kunst er ikke det vi vanligvis må behandle forsiktig, da er det tvert i mot nødvendig med litt trøkk tilbake, eller kjølig avvisning, for å se klart. Alt er ekspresjonisme – hva betyr det? Alt er da ikke ekspresjonisme. I så fall snakker vi om en annen type uttrykk, en nyansering og omskrivning av uttrykket. I denne sammenheng fungerer det som en metatekst: det ekspressive ligger ikke i det mest tydelige eller utadvendte; det er i detaljen, i det nærmest lydløse eller usynlige at du finner sporene som gjør England forlag til et forståelig prosjekt; en arkeologi, et landskap og en arkitektur som leseren kan betrakte og erfare fra flere nivåer eller perspektiver.

30/09/08 (Jens Wabø)

Aktuelle lenker

England Forlag: http://www.hpress.no/england/

Omtalte utgivelser

Jørn H. Sværen, Et barn eller en bok. England Forlag, Oslo 2008
Jørn H. Sværen, En kirke. England forlag, Oslo 2007